Måned: mars 2015

Påskehilsen

Jeg fikk en hyggelig melding fra en jente i dag som skrev at hun satt i solen ved hytteveggen og leste høyt fra boken min til noen venninner som snart skal bevege seg inn i jobbsøkerprosesser.
Hun koste seg med vissheten om at hun er en av de som kan bekrefte og verifisere noe av det som står der.
Hun skal snart begynne i ny jobb.
Hun skilte seg ut i forhold til de andre kandidatene.
Hun var seg selv.
Det sto noe annet der også, men det betyr ikke noe for denne teksten.

Jeg treffer jo en del mennesker som lurer på ditt og lurer på datt når det kommer til dette som handler om jobbsøking, det er stort sett de samme spørsmålene som går igjen og som antageligvis skyldes denne ubestemmelige usikkerheten som underbygges av alle tekstene som renner over i det som finnes av karrieresider. Gode råd er bra, for all del, men jeg anbefaler alle som spør om å sjekke hvor rådene kommer fra og hvorfor de tror at de får de rådene som de får. De må samtidig ikke glemme å spørre seg selv om hvorfor de egentlig spør siden jeg vet at det er mange som faktisk sitter på de riktige svarene selv.
Tenk på den.

Til de som ikke vet det, så refererer jeg til en bok som tar for seg det som skjer i jobbsøkerprosesser, basert på innspill og referanser fra virkeligheten og som bekrefter at du ikke er alene om å lure på ditt og lure på datt og som forhåpentligvis kan motivere deg på ferden mot ny jobb. Den koster tohundreogførti kroner, – grovt regnet med tanke på at den printes i utlandet med dansende kronekurser.
Klikk på fanen på toppen av siden eller klikk her.

Ønsker dere alle en riktig god påske!

Du får SIMPLE MINDS med «East at Easter»

Småjusteringer og litt rusk

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene, vet at jeg kan oppfattes som krass mot noen av mine likesinnede når det kommer til dette som handler om arbeidsliv og karriere, det er kanskje ikke en kul betegnelse å ha på seg men jeg lever ganske godt med den. Jeg var på et arrangement i helgen hvor det kom en jente bort til meg som sa at det var akkurat dette som var så bra med meg, – jeg tør å være annerledes, ikke bare for å være annerledes og som om det er en greie i seg selv, det er jo litt for mange av dem der ute, mener jeg, – de som oppfatter seg som så annerledes og mingler med alle de andre som oppfatter seg som like annerledes og som gjør så mye ut av det at det får dem til å ikke virke annerledes i det hele tatt.
– «Det er så på kornet», fortsatte hun.
– «Alle virksomhetene som sier at de er annerledes, de som tror de er gode på å utvikle et varemerke når de sier at de forsøker å fremstå som sånn eller sånn … tror at de oppfattes som unike når de ikke gjør noe annet enn å kopiere alle de andre for å gjøre seg attraktive for noen som de ikke vet hvem er».
– «Trist», nikket jeg.
– «Trist», nikket hun.
Jeg vet at dette er den største utfordringen til en seriøs jobbsøker, også. Jeg vet samtidig at jeg egentlig ikke bør skrive at jeg «vet» siden det er lett for å bli sånn at dette lille ordet kan få meg til å fremstå som en «ekspert», men la meg heller si at det er en påstand eller la oss si en form for hypotese som legitimeres og bekreftes av virkeligheten.
Nevnt x ganger tidligere i alle sammenhenger; det finnes ingen annen fasit enn virkeligheten.

Mange av disse som jeg oppfattes å være litt krass mot, er sånne som presenterer tester og vitenskapelige analyser rundt hva som er riktig eller galt.
Nevnt x ganger tidligere i alle sammenhenger; det finnes ikke noe riktig eller galt.
Jeg sliter skikkelig med å skjønne hva som bor i sånne, det blir kanskje litt feil av meg å skrive at jeg «sliter» siden det egentlig har seg sånn at jeg ikke ofrer dem så mange tanker, men på den annen side så dukker de opp over alt i form av spontant oppgulp fra seriøse jobbsøkere og flinke folk som ønsker å dele sine negative kandidatopplevelser.

Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg kan ha nevnt at jeg ikke vet hvor mange mennesker jeg har flyttet på i arbeidslivet, men jeg vil påstå at de fleste tilfellene dreier seg om småjustering og kanskje litt rusk som man trenger hjelp til å kvitte seg med.
Er det så enkelt?
Ja.
Det er så enkelt.
Det som gjør det vanskelig for alle parter er disse som jeg vet at jeg kan oppfattes som krass mot, de som tjener pengene sine på all denne industrialiseringen som underbygger tvangstanker og valgte sannheter for alle de som forteller at de liker å jobbe med mennesker og sånt og at de liker å hjelpe andre, de som forteller mer om hva de selv liker enn hva de faktisk klarer å få til.
Noen oppfatter det som bare en frase, men det er faktisk sånn det er.
Det står i fasiten.

En seriøs jobbsøker har laget sin egen fasit og vet svarene på tre spørsmål som han eller hun har stilt seg selv:
– Hvem er du?
– Hva kan du?
– Hvor vil du?
Disse svarene underbygger videre strategi og danner grunnlag for den historien som vedkommende skal formidle til sin egen målgruppe.
Er det så enkelt?
Ja.
Det er så enkelt.

Denne jenta som jeg traff i helgen fortalte at hun hadde bestilt jobbsøkerboken min, og hun var rimelig klar på at det var årsaken til at hun ikke så behov for å melde seg på jobbsøkerkurset mitt.
– «Nja», nølte jeg.
– «Det er riktig at jeg snakker om mye av det som står der … det meste, faktisk … men du må huske på at samlinger som dette gir en merverdi i form av nettverk og mingling med likesinnede som underbygger en trygghet og troverdighet som er viktig å ha med seg inn … nesten som bekreftelser på at det ikke er deg det er noe galt med, hvis du skjønner … det handler om småjusteringer og fjerning av litt rusk».
– «Ha», flirte hun.
– «Nå sier du det igjen».
– «Sier hva?»
– «Småjusteringer og rusk … det er det som er så morsomt med deg og hvordan du … ja, hvordan du sier det … du får det til å virke enkelt».
– «Tro meg», nikket jeg.
– «Det er enkelt».

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kan ha nevnt at det er mye av denne industrialiseringen av jobbsøkerprosessene som skaper frykten som får enkelte til å gå inn i en merkelig tilstand av usikkerhet og tvil, de glemmer til og med at de skal være seg selv, som om frykten for å bli gjenkjent som noe annet står sterkere enn tanken på å glede noen ved å være bra nok som de er. Mange av disse som jeg oppfattes å være litt krass mot, er sånne som presenterer anstrengte argumenter om at det skal være like muligheter for alle, paradoksalt uten å tenke på at det er ulikhetene som påvirker valget.
Tenk på den.
Det finnes noen som mener at de skal ansette den som er «best kvalifisert» uten at de tenker på hvordan de skal få fram dette i sin rekrutteringskommunikasjon.
Vet du hvem som bestemmer hvem som er best kvalifisert?
Det er ikke den som skal ansette noen, for å si det sånn – det er du som står i rollen som seriøs jobbsøker.

Du kan fortsatt melde deg på det nye kurset som starter rett over påske, jeg husker at det er i skrivende stund er et par plasser igjen …
Anbefalte tekster:
Det unike jobbsøkerkurset
Look who’s talking

Du får GELKA med «Soon»

Nå er det min tur

Nå er det min tur, en setning som er positivt ladet og lånt fra en dyktig og driftig dame i nettverket mitt som sier at tiden har kommet dit hvor hun skal tenke litt mer på seg selv og sitt i prosessen med å treffe riktig ved neste veivalg. Ikke fordi det hun har gjort fram til nå har vært galt, for all del – hun har gjort det meste riktig, fått med seg mye og er en person som jeg selv ville ansatt på dagen i en rolle som matcher hennes tanker rundt hva som er riktig og viktig for henne selv. Det er nemlig sånn at det faller lett for enkelte mennesker som har denne varmen og omtenksomheten som får dem til å trives i rollen som tilrettelegger og fasilitator og alt dette som handler om å fikse og ordne og sørge for at alt er på stell. Setningen underbygger hennes tanker om å ta seg tid og råd til å gå den ekstra runden, – ikke for alle andre men mest for seg selv.
Det er bra.
Det er sånn jeg oppfordrer mennesker til å være i en jobbsøkerprosess.
Det handler om deg og ditt.
Det handler om å være seg selv.
Nå er det hun som skal velge.
Nå er det hun som skal benytte anledningen til å si nei hvis det ikke rimer med hele pakka, en pakke som det bare er hun selv som kan oppfatte som riktig, ikke som nedtrapping eller ansvarsfraskrivelser men med fokus på å finne følelsen av å få litt mer tilbake.
Ikke mye.
Litt.
Mennesker som dette er ikke akkurat kjent for å stille høye krav og forventninger til alle og alt som er rundt, dette er mennesker som klarer å skifte dassrull når det er tomt i stedet for å bruke en halv dag på å finne ut hvem som har denne oppgaven i stillingsbeskrivelsen sin, mennesker som vet hvorfor de går på jobb og hva som skal gjøres og som i mange tilfeller gjør det lille ekstra i stedet for å misbruke tid på regelmessige statusoppdateringer og formaninger til feilansettelsene.
Det liker jeg.
Det er bra.
Det har ingenting med å være egoistisk å gjøre selv om det handler om å like seg selv og sitt og det man gjør, viktige forutsetninger i denne vanskelige oppgaven med å få livet til å funke.

Dette kunne vært en gladtekst på en fredag, som et spontant motivasjonsinnspill eller noe som ligner, men så finnes det også en annen tekst som jeg har ruget på en stund og som åpner for at jeg kan benytte anledningen til å snu setningen mot meg selv og mitt.

Nå er det min tur, en setning som kan trekkes inn mot mange andre ting som jeg vanligvis skriver om, ting som handler om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt hvor metaforer og analogier poengterer diffuse dramaturgier. Min greie er at jeg skal inn i skilsmissestatistikken i likhet med mange mennesker som jeg kjenner godt og som klarer seg kjempefint.
Nå er det min tur.

Nå er det min tur og som barnepappa er man forpliktet til å snakke med en eller annen som har fått mandat til å gå inn i rollen med å lese fra tekster som jeg ikke har noen problemer med å finne andre steder. Jeg traff en dame som sa at hun hverken har barn eller samboer, vel og merke etter at jeg hadde spurt, det var i det hele tatt ganske mye frastøtende med henne som fikk meg til å lure på om det i det hele tatt ble noe på henne etterfulgt av hva hun trodde at hun kunne fortelle meg som jeg ikke var klar over fra før. Det som skjedde der og da, mens hun satt og leste fra skriftene sine, var at jeg fant det ganske lett å overføre tankerekkene mine mot jobbsøkere som nærmest tvinges til å lytte til formaninger fra «eksperter» og «rådgivere» som lignet på hun som satt på den andre siden og som aldri har satt beina sine i det virkelige arbeidslivet. Jeg satt og lukket ørene for hva hun leste og flyttet tankene til min egen verden og en verden som ikke beskrives i hennes verden, tenkte at jeg er glad for å bruke mesteparten av livet mitt med mennesker og ting og omgivelser som blir påvirket og korrigert av virkeligheten.

Det er endelig fredag og jeg tenker på de som jeg har truffet gjennom uka som legges bak oss, flotte og flinke mennesker på foredrag og kurs og intervju og karrieresamtaler, mennesker som ikke vet at nå er det min tur og som har truffet meg med visshet om at jeg er den som de forventer å treffe og ikke en som forsøker å fremstå som en annen.
Jeg liker jo ikke det.
Jeg liker at mennesker skal være seg selv.
Jeg har brutt mine egne spilleregler og spilt rollen som den som de forventer å treffe.
Jeg sier jo selv at det ikke pleier å gå bra.

Nå er det min tur til å komme hjem til et hus som ligner på sånne som du ser i interiørkataloger, sterilt og klinisk med tåpelig fjong og fjas, ryddet og tilrettelagt for fotografen fra eiendomsmegleren.
Huset mitt ser ikke lenger ut som huset mitt.
Huset mitt er ikke lenger det som jeg liker å komme hjem til.
Huset mitt liker det ikke, men har såpass mye sjel i veggene at det forsøker å forstå at det er riktig og viktig og at det er sånn det må være.

Min eldste datter har arvet roen og styrken min, hun er snart seksten og klarer seg kjempefint, mens min yngste datter er mest lei seg for at Zayn Malik slutter i One Direction, – det er hennes «greie» og hun skal selvfølgelig få lov til å bruke dette som det riktige og viktige svaret på hvorfor hun er trist.

Menneskene på den andre siden

Jeg hadde gleden av å besøke en fin gruppe med jus-studenter i går kveld, snakket om de tingene som jeg er glad i å snakke om, og der og da og akkurat som alle de andre gangene jeg snakker om de tingene som jeg er glad i å snakke om så slår det meg hvor enkelt dette er. Jeg vet ikke om det oppfattes som like enkelt for de som hører på siden det kan finnes mennesker i salen som er påvirket av alle disse som kommer med sine «tips» og «råd» og «formaninger» om hva som er riktig og galt i en jobbsøkerprosess og som har en tendens til å forherlige seg selv og sitt mer enn å rette fokus på mottageren.
Og da blir jo liksom litt av vitsen borte …

Jeg pleier å fortelle at en jobbsøkerprosess ikke er vanskelig i det hele tatt, – det som eventuelt gjør det vanskelig er menneskene som sitter på den andre siden av den. Jeg vet at det er en drøy påstand å si at en jobbsøkerprosess ikke er vanskelig, men når jeg legger til forutsetningen om at du skal være deg selv så skjønner du sikkert at det gjør det mye lettere å presentere deg selv og ditt som du er og ikke som du håper og tror at en eller annen på den andre siden ønsker at du skal fremstå.
Det skal ikke være nødvendig å ofre identiteten sin for å passe inn.
Deretter snakker jeg litt om hvorfor jeg oppfatter at det er smart å gjøre det sånn eller sånn hvor hovedpoenget er at historien deres handler om dem selv. Det handler ikke om menneskene på den andre siden, den mørke siden, de som gjemmer seg i de dype hullene, – for det er jo ganske lett å oppfatte dem på denne måten med tanke på at de fleste er ganske vanskelig å få tak i. Noen gjemmer seg i verktøykassene sine og andre er kjempeflinke til å delegere bort oppgaver til en eller annen administrasjonsmedarbeider eller koordinator eller hva det heter, en som hverken kjenner rollen og omgivelsene, forutsetningene og begrensningene. Og er det ikke rart, at mange av dem oppfatter proaktive og seriøse jobbsøkere som selgere som skal prakke på dem noe de ikke trenger?

Når jeg snakker om de tingene som jeg liker å snakke om, så trekker jeg fram dette med at ansettelse av riktig person forutsetter en formening om hvem man ønsker å ansette i den aktuelle stillingen hvor begrepet «hvem» er et ord som skal inkludere kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. Det blir på den samme måten som når en seriøs jobbsøker må finne ut hvem som er riktig person å snakke med når de planlegger proaktive stunt som dytter dem lenger fram i køen.
– Hvem er det som befinner seg på den andre siden?
– Hvem skal jeg velge og hvorfor tror jeg det er riktig og viktig at jeg velger vedkommende?
– Kjenner jeg noen som kjenner noen?
– Hvordan kan jeg bli kjent med noen som kjenner noen som kjenner noen?

Jeg har erfart at det er de samme menneskene som går igjen når vi snakker om dette, også i sammenheng med åpne henvendelser og nettverksbygging, de som riktignok er på den andre siden av jobbsøkerprosessen men som ikke er de samme menneskene som en jobbsøker vil finne nytte av å snakke med.

Det er mange som oppfatter HR som nøkkelen.
Det er feil.
De som sitter her gjør jobben sin med disse HR-tingene, mange av dem er flinke også, men HR eier ikke beslutningsmyndighet eller gjennomslagskraft til å hjelpe deg videre.
HR fasiliterer og administrerer.

Det er likeledes mange som definerer rekrutteringsbransjen som en stor masse.
Det er feil.
Du må finne den personen i det selskapet som skjønner hvem du er og hva du kan. Det finnes mange flinke folk i denne bransjen, men det er din jobb å finne den som er flink i forhold til deg og ditt. Du må også huske på at det finnes alt for mange mennesker i denne bransjen som begrenser virksomhetskartleggingen sin med et møte med HR og som ikke ser noe annet enn en resepsjon og et fint møterom. Det spiller liten rolle hvis de blir servert god kaffe hvis de ikke får med seg smaken fra det virkelige arbeidsmiljøet.

Menneskene på den andre siden skal være de som du forestiller deg som fremtidig kollega eller leder, det er disse du skal kontakte for å gjennomføre ditt proaktive stunt som dytter deg lenger fram i køen.

Jeg lagde en liste en gang med ti bud til de som skal ansette noen, husker ikke settingen men det spiller ingen rolle for denne teksten. Dette kan være like greit å ta med seg for en seriøs jobbsøker som er opptatt av å finne ut hvordan mennesket på den andre siden egentlig bør oppfattes hvis dette er et menneske i et miljø som de kan tenke seg å bruke tid på.

Bud 1
Du skal aldri ansette noen som er lik deg selv. Kloning er mulig med rotter og sauer og sikkert en del andre flotte skapninger, men dersom du fyller lokalene dine med kjønnnsløse papirdukker så detter disse overende så snart noen begynner å puste tungt.

Bud 2
Hire for Attitude.
Pugging er ikke noe annet enn absorbering av overfladisk informasjon, det er enkelt og raskt å lære bort ferdigheter men det er mye vanskeligere å finne mennesker med riktige holdninger, egenskaper og forutsetninger.

Bud 3
Se etter de som har vært ute noen vinternetter og som har klart å reise seg opp etter å ha ligget med ansiktet i asfalten. Det er disse som vil hjelpe deg når du står i dritten, og pysene kommer ikke til gjøre noe særlig i et miljø som er preget av raske endringer.

Bud 4
Se etter en som tåler en spøk og som kan by på seg selv – ikke bare med korte smil i hverdagen men også innspill og kommentarer som skaper liv og røre og glede.

Bud 5
Resultater teller mer enn potensiale.

Bud 6
Fyll opp den bøtta som er tom – se på hvem du har og hva de kan og styr ansettelsesprosessen etter mennesker som har kvaliteter og ferdigheter som du mangler.

Bud 7
Fyll opp varebeholdningen – husk at behov er noe som endres over tid og selv om du er mett akkurat nå så kommer det en tid hvor du blir litt fysen. Ikke vent til det dukker opp en åpning for å ansette nye mennesker, men sørg for at du har en pool med potensielle kandidater.
Du skal aldri avvise seriøse jobbsøkere.

Bud 8
Test og prøvekjør – du kan ikke stole på papirer og referanser, men du må tørre å presentere noen av utfordringene dere står ovenfor og da må du finne ut hvordan vedkommende vil jobbe for å løse dem.

Bud 9
Hør på historiene som menneskene foran deg forteller.
Når du tror at du har en stjerne foran deg skal du lytte til hele historien.
Hvis noe er uklart, så er det ditt ansvar å spørre.

Bud 10
One Love – mangfold og variasjon er viktig.
Sørg for at du åpner nettverket ditt mot alternative retninger.

Slenger på KYGO og hans remix av «No Diggity» ( – hei Marius! )