Hokus Pokus Filiokus

Jeg nevner i en rekke tekster og kurs og foredrag og stort sett over alt hvor jeg har anledning til å nevne noen av de tingene som jeg kan si ganske mye om at dette som handler om rekrutteringsprosesser og jobbsøk ikke er hokus pokus filiokus.
Jeg får stadige påminnelser om at dette er en feil oppfatning fra min side.
Jeg får stadige påminnelser om hvor vanskelig det er.
Det er så vanskelig at til og med forskere og vitenskapsmenn hiver seg på for å finne ut av det.
Jeg er fristet til å tro at toppen er nådd når jeg treffer de som bruker tid og penger på å utvikle verktøy og systemer til sånne som burde holde seg langt unna et fag som de tydelig viser at de ikke har forutsetninger for å arbeide med, sånne som underbygger alle disse vanskelighetene og mytene og fordommene med å tjene pengene sine på å selge løsninger til de som av en eller annen grunn velger å tro på påstandene om alle problemene og utfordringene og vanskelighetnene og mytene. Men det er likevel ikke de som er værst, de når ikke sofagrisene til knærne en gang, disse som sitter og heier på de som allerede er i full gang med å underbygge vanskeligheter og myter og fordommer, de som sørger for å holde liv i de som bruker tid og penger på utvikle verkøy og systemer til de som burde holde seg langt unna.
Snakk om en ond sirkel …

Jeg nevner også i det som finnes av tekster og kurs og foredrag at jeg syns oppriktig synd på jobbsøkere som fylles opp med så mye piss at de svetter gult, sånne som tvinges til å tolke tvangstanker fra de som tjener pengene sine på å underbygge valgte sannheter.
Det er ikke rart at man ønsker seg en trylleformel.

Jeg var på en samling i dag hvor jeg sto foran en gjeng med studenter som ikke var klar over at de for lenge siden burde ha gjennomført den enkle øvelsen med å spørre seg selv og ingen andre om hva de egentlig har lyst til å gjøre med livet sitt i stedet for å bygge puggekompetanse basert på subtile impulser.

Jeg hadde planlagt å snakke mest om overgangen fra skole til arbeidslivet og noen av disse omstendighetene som de kommer til å bli kjent med om ganske kort tid, flippet mellom rollen som rådgiver og veileder og fikk bekreftet og poengtert at behovet for en guide og stifinner, tolk og nyhetsformidler er større enn noen gang. Jeg ble nesten litt lei meg når en jente grep fatt i meg i en pause, hadde for lengst lagt merke til de store øynene hennes der hun satt i spenstposisjon og bare ventet på signalet som kunne åpne for spørsmålet som hun av en eller annen grunn ikke ønsket å stille i plenum.
– «Hvilken utdannelse vil sikre meg jobb i fremtiden?»
Hun var nesten helt innpå meg da hun forsøkte å låse blikket mitt, brune øyne som så litt slitne ut, det var nesten ikke avstand mellom oss da munnen slapp ut denne setningen som hadde danset rundt i kroppen hennes som en fargerik sommerfugl.
– «Hmm», svarte jeg kort mens jeg ikke gjorde nevneverdige forsøk på å redusere hastigheten på min ferd mot det lille rommet i enden av korridoren.
– «Trodde du snart var ferdig med utdannelsen din?»
– «Nja», nølte hun, munnbevegelsene var bedre enn lyden.
– «Man blir jo liksom aldri ferdig, da …»
– «Nei vel», svarte jeg og hørte at svaret mitt ikke ble oppfattet som det spørsmålet jeg ønsket at det skulle fremstå som, pekte på dodøra og sa at vi kunne snakke om dette når pausen var over og vi var tilbake i salen.
Tror du ikke at hun sto utenfor og ventet på meg.
Jeg har opplevd det før.
Jeg vet hvorfor de fleste som underviser og snakker til forsamlinger har egne pauserom, men på den annen side så pleier jeg å få ganske mye ut av å være sammen med de samme menneskene på en annen arena.
De som ikke skjønner den, kan slenge seg i veggen.

Hun gjentok spørsmålet sitt og følte antageligvis at hun ikke fikk det svaret som hun forventet å få, fulgte opp med to nye spørsmål som nesten var like ille:
– «Hvor er det mest penger å tjene og hvor kan jeg som kvinne gjøre en forskjell?»
Det var nesten så jeg trodde at hun skulle ta meg i hånden og leie meg bort fra min målbevisste ferd mot kaffemaskinen.
– «Vet du», begynte jeg i det jeg satt koppen på plass og trykket på kaffevelgerknappen, hørte den susende lyden og fortalte at hun begynte i helt feil ende.
– «Hva … mener du med det?»
– «Feil ende», gjentok jeg og trakk til meg koppen, tok en slurk og ventet på en ny reaksjon.
Den kom ikke.
Jeg spurte om hun ville ha kaffe og la merke til at hun fikk et slags forundret og tankefullt uttrykk i ansiktet. Det gikk opp for meg at hun tenkte, hun forsøkte i hvert fall, selv om hun var et såpass kort bekjentskap skjønte jeg at det var ganske problematisk for henne å tenke på noe annet enn det som hun allerede hadde bestemt seg for at hun skulle tenke på. Hun ble stående og dra fingrene gjennom håret, ned foran skuldrene og lukket øynene. Jeg tenkte at hun forsøkte å forestille seg noe der hun sto og tenkte, men brydde meg ikke om å finne ut av det.

Karriereplaner kan kategoriseres under tre overskrifter, – mennesker, ting og informasjon. Under hver av disse har du en drøss av sekkeposter som kan beskrive en eller annen rolle og ikke minst omstendigheter og preferanser som du identifiserer deg med. Du må finne din greie, og det er noe som stort sett handler om et resultat fra en verdibasert påvirkning i tett samspill med forutsetninger, egenskaper, personlighet og til og med begrensninger hvor sistnevnte er veldig tøff å innrømme for de fleste. Det er da det kommer, – oppfølgingsspørsmålet som pleier å bli noe som ligner på at det er så vanskelig å få akkurat denne jobben.
– «Ja vel», svarer jeg da.
– «Hvis du tror det, så er ikke dette jobben for deg …»
Det er da det tar av.
Da kommer alle argumentene med «alt det andre» og «alle de andre», – alle tingene som underbygger fluktkommentarer og tvangstanker og som flytter fokus fra deg selv.
Skjønner du?
Det er ikke rart at man kan ønske seg en trylleformel …

Nei, hva skal man si.
Du får ROBERT PALMER med «Addicted to Love» og så kan du si hva du vil.

2 comments

  1. Jeg tror jeg kjenner en del av de som kan finne på å komme med sånne spørsmål som jenta stiller i møtet med deg, ganske ufattelig hva som har fått dem til å bli sånn men det er antageligvis alt og alle som er rundt dem og som forer dem med tull og tøys?
    Vi har jo blitt et slags Korea-samfunn :(

    Astrid

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s