Messing om messer

Jeg har snakket med en dame som jobber i NAV, hun sa at hun hadde arrangert en meget vellykket jobbsøkermesse hvor arbeidsledige fikk treffe ansatte fra bemanningsbransjen og en og annen lokal bedrift som ser snitt snitt til å markedsføre seg når de får med seg at det er pressedekning.
– «Meget vellykket», nikket jeg.
– «Hvordan måler dere det?»
– «Ehh … måler?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Når du sier at det var meget vellykket, så lurer jeg på hva du legger i det?»
– «Det er jo fint for jobbsøkere å treffe bedrifter», fortsatte hun.
– «Ja, for å se hvilke muligheter som finnes der ute … og så er det fint at det er bedrifter som stiller opp».
– «Stiller opp?»
– «De … får vist seg fram og fortalt … hva de ser etter», svarte hun nølende.
– «Men så», innskjøt jeg.
– «Hva skjer videre?»
– «Jeg vet ikke om jeg skjønner spørsmålet ditt, jeg».
– «Det skjønner jeg», smilte jeg.
– «At du ikke skjønner spørsmålet mitt, mener jeg … dere arrangerer en greie hvor utskremte medarbeidere fra ulike virksomheter får lov til å leke karriererådgiver for en dag mens de forsøker å forføre frustrerte jobbsøkere med kulepenner og sukkertøy og formaninger om å tenke positivt hvis de legger seg inn i cv-basen deres … vet du hva, jeg syns dette er så jævlig bortkasta at jeg vet ikke hva …»
– «Bortkastet … det var da …»
– «Hør», fortsatte jeg.
– «Hva er egentlig greia … jo, dere sier at jobbsøkere får tilgang til en arena hvor de kan få høre om hvilke muligheter som finnes … det er i hvert fall sånn dere presenterer dette på nettsidene deres … hva faen er det for noe piss … dette er jo det minste man kan forvente av en jobbsøker i tjue femten … det skjer jo null og niks på en jobbmesse som ikke skjer på nettsidene deres».
– «De får møte andre mennesker, da …»
– «Og så?»
– «Det er jo viktig å møte andre mennesker …»
– «De møter likesinnede som bekrefter at livet som jobbsøker er jævlig slitsomt i tillegg til en og annen gjøk som forteller dem hvordan de skal knyte skolissene sine … jeg har hørt om nyutdannede studenter på prakisplass i NAV som står og forteller hvordan andre mennesker skal lage CV’en sin, det er så tåpelig som det kan få blitt … tenk om dere kunne åpne for litt proffere opplegg som begrenser all denne umyndiggjøringen og i stedet underbygge vissheten om at en seriøs jobbsøker må ta ansvar og eierskap for sin egen prosess … det som dere gjør her er med på å skape falske forventninger som gir jobbsøkere en rett i trynet når de får bekreftet hvor vanskelig det er å snakke med annonseselgerne fra bemanningsbransjen».
– «Det … er jo noen som får jobb, da …»
– «Sikkert», nikket jeg.
– «Men de hadde klart seg uansett … det er jo bare er et spørsmål om tid … og ofte er det faktisk ikke spørsmål om så veldig mye annet … de som kommer gjennom på messer som dette er de som vet hva som skal til … jeg har stått på en drøss av sånne messer selv og møtt folk som kommer bort og spør hvordan de skal få jobb hos meg … som om jeg har lommene fulle av jobber til alle som spør … da er det naturlig for meg å spørre tilbake hva slags jobb de ser etter og hva de kan … er du med?»
– «De vil jo ha en jobb, da?»
– «Jeg spurte om du var med», svarte jeg kort.
– «Det er sånne ting dere må fortelle jobbsøkere i stedet for alt dette våset med cv-maler og håndtrykk og antrekk og hva dere ikke forteller, ting som bare skaper fuss og fjas for flinke folk som forteller at de er ganske lei av alt dette … spesielt når de skjønner hvor det kommer fra …»

Jeg har ikke tall på hvor mange flinke folk jeg har truffet som forteller om sine opplevelser med sånne som av en eller annen grunn har fått et mandat til å fortelle dem hva som er riktig eller galt i jobbsøkerprosesser, sånne som aldri har satt beina sine i arbeidslivet og som ikke forstår seg på mekanismene i arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner.

Noe av det første som skjer når du blir registrert som arbeidsledig, er at du blir invitert til et informasjonsmøte hvor du får en drøss med formaninger og forpliktelser for deretter å bli overlatt til deg selv men mindre det er noe med deg som gjør at du har «spesielle behov». Du skriver under på at du klarer deg selv og at du søker på alt over alt, fyller ut aktivitetsplaner og får oppfordringer om å tenke positivt mens du stanger og stanger. Tiden går og den går kanskje så fort at du rekker å bli invitert til et nytt informasjonsmøte hvor du får frisket opp alle formaningene og forpliktelsene fra det forrige møtet.
En jobbsøkerprosess tar tid, og i de fleste tilfeller mye lenger tid enn hva både du og NAV tror.
Noen mennesker tror at de kommer raskt inn i ny jobb.
Noen mennesker tror at de vet hva de skal gjøre, eller de tror at de vet det men får det likevel ikke til.
Den neste invitasjonen som kommer i postkassen din forteller at du er meldt på et jobbsøkerkurs, du blir plassert på tiltakskarusellen og det er nå du får bekreftet hvem du er.
Du er et tilfelle.
Jeg har aldri møtt noen i NAV som kan fortelle hvorfor i all verden de sitter og venter på at et menneske skal bli definert som et tilfelle før de gjør noe som de selv oppfatter som smart, – for eksempel sende dem på et jobbsøkerkurs hvor akademiaspirer og spinninginstruktører kan fremvise sin fortreffelighet ved å lese fra gamle tekster.

NAV bruker sjuhundre millioner kroner i året på forskjellige poster som de tror kan hjelpe jobbsøkere.
Det er gamle tall fra 2012.
Det året som noen trodde at verden skulle gå under.
Det gjorde den ikke.
Det kan godt være at beløpet er høyere i dag.
Jeg syns det er jævlig mye penger …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s