Nå er det min tur

Nå er det min tur, en setning som er positivt ladet og lånt fra en dyktig og driftig dame i nettverket mitt som sier at tiden har kommet dit hvor hun skal tenke litt mer på seg selv og sitt i prosessen med å treffe riktig ved neste veivalg. Ikke fordi det hun har gjort fram til nå har vært galt, for all del – hun har gjort det meste riktig, fått med seg mye og er en person som jeg selv ville ansatt på dagen i en rolle som matcher hennes tanker rundt hva som er riktig og viktig for henne selv. Det er nemlig sånn at det faller lett for enkelte mennesker som har denne varmen og omtenksomheten som får dem til å trives i rollen som tilrettelegger og fasilitator og alt dette som handler om å fikse og ordne og sørge for at alt er på stell. Setningen underbygger hennes tanker om å ta seg tid og råd til å gå den ekstra runden, – ikke for alle andre men mest for seg selv.
Det er bra.
Det er sånn jeg oppfordrer mennesker til å være i en jobbsøkerprosess.
Det handler om deg og ditt.
Det handler om å være seg selv.
Nå er det hun som skal velge.
Nå er det hun som skal benytte anledningen til å si nei hvis det ikke rimer med hele pakka, en pakke som det bare er hun selv som kan oppfatte som riktig, ikke som nedtrapping eller ansvarsfraskrivelser men med fokus på å finne følelsen av å få litt mer tilbake.
Ikke mye.
Litt.
Mennesker som dette er ikke akkurat kjent for å stille høye krav og forventninger til alle og alt som er rundt, dette er mennesker som klarer å skifte dassrull når det er tomt i stedet for å bruke en halv dag på å finne ut hvem som har denne oppgaven i stillingsbeskrivelsen sin, mennesker som vet hvorfor de går på jobb og hva som skal gjøres og som i mange tilfeller gjør det lille ekstra i stedet for å misbruke tid på regelmessige statusoppdateringer og formaninger til feilansettelsene.
Det liker jeg.
Det er bra.
Det har ingenting med å være egoistisk å gjøre selv om det handler om å like seg selv og sitt og det man gjør, viktige forutsetninger i denne vanskelige oppgaven med å få livet til å funke.

Dette kunne vært en gladtekst på en fredag, som et spontant motivasjonsinnspill eller noe som ligner, men så finnes det også en annen tekst som jeg har ruget på en stund og som åpner for at jeg kan benytte anledningen til å snu setningen mot meg selv og mitt.

Nå er det min tur, en setning som kan trekkes inn mot mange andre ting som jeg vanligvis skriver om, ting som handler om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt hvor metaforer og analogier poengterer diffuse dramaturgier. Min greie er at jeg skal inn i skilsmissestatistikken i likhet med mange mennesker som jeg kjenner godt og som klarer seg kjempefint.
Nå er det min tur.

Nå er det min tur og som barnepappa er man forpliktet til å snakke med en eller annen som har fått mandat til å gå inn i rollen med å lese fra tekster som jeg ikke har noen problemer med å finne andre steder. Jeg traff en dame som sa at hun hverken har barn eller samboer, vel og merke etter at jeg hadde spurt, det var i det hele tatt ganske mye frastøtende med henne som fikk meg til å lure på om det i det hele tatt ble noe på henne etterfulgt av hva hun trodde at hun kunne fortelle meg som jeg ikke var klar over fra før. Det som skjedde der og da, mens hun satt og leste fra skriftene sine, var at jeg fant det ganske lett å overføre tankerekkene mine mot jobbsøkere som nærmest tvinges til å lytte til formaninger fra «eksperter» og «rådgivere» som lignet på hun som satt på den andre siden og som aldri har satt beina sine i det virkelige arbeidslivet. Jeg satt og lukket ørene for hva hun leste og flyttet tankene til min egen verden og en verden som ikke beskrives i hennes verden, tenkte at jeg er glad for å bruke mesteparten av livet mitt med mennesker og ting og omgivelser som blir påvirket og korrigert av virkeligheten.

Det er endelig fredag og jeg tenker på de som jeg har truffet gjennom uka som legges bak oss, flotte og flinke mennesker på foredrag og kurs og intervju og karrieresamtaler, mennesker som ikke vet at nå er det min tur og som har truffet meg med visshet om at jeg er den som de forventer å treffe og ikke en som forsøker å fremstå som en annen.
Jeg liker jo ikke det.
Jeg liker at mennesker skal være seg selv.
Jeg har brutt mine egne spilleregler og spilt rollen som den som de forventer å treffe.
Jeg sier jo selv at det ikke pleier å gå bra.

Nå er det min tur til å komme hjem til et hus som ligner på sånne som du ser i interiørkataloger, sterilt og klinisk med tåpelig fjong og fjas, ryddet og tilrettelagt for fotografen fra eiendomsmegleren.
Huset mitt ser ikke lenger ut som huset mitt.
Huset mitt er ikke lenger det som jeg liker å komme hjem til.
Huset mitt liker det ikke, men har såpass mye sjel i veggene at det forsøker å forstå at det er riktig og viktig og at det er sånn det må være.

Min eldste datter har arvet roen og styrken min, hun er snart seksten og klarer seg kjempefint, mens min yngste datter er mest lei seg for at Zayn Malik slutter i One Direction, – det er hennes «greie» og hun skal selvfølgelig få lov til å bruke dette som det riktige og viktige svaret på hvorfor hun er trist.

8 comments

  1. Jeg gråter mest fordi jeg beundrer styrken din, som en slags misunnelig gladgråt………
    Du vet at du alltid vil ha en plass i hjertet mitt.

    Klem, Sim –

    Lik

  2. Stor tekst, Besshø. Som vanlig, holdt jeg på å si. Du er flink til å by på deg selv og ikke minst være deg selv og det er en sjeldent god egenskap.

    Jeg er glad for at vi har blitt kjent med hverandre, og jeg gleder meg til mange fine og opplevelsesrike stunder med deg.

    // KG

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s