Måned: april 2015

Hva skal du med intervjutrening?

Det som er litt kjipt når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med er at jeg kan treffe på kandidater som jeg skjønner har vært på jobbsøkerkurs og har drillet seg opp og ut på intervjutrening eller – enda verre – de som har lest eller hørt dårlige tips fra sånne som kanskje burde jobbe med noe annet. Det skjer når jeg kommer inn som sparringspartner for de som ønsker innspill fra en som står på utsiden, det kan være på runde to hvor jeg går inn i rollen som sil eller kvern eller fluesmekker for den saks skyld og hvor jeg i mange tilfeller skulle ønske at jeg kom inn i runde en eller enda bedre den som er før den igjen, den som handler om å sortere søknadsbunken. Eller enda bedre enn det, også – hvis jeg kommer inn fra begynnelsen og kan stille spørsmålet som handler om «hvem» man ser for seg i den aktuelle stillingen i stedet for å komme drassende med en gammel stillingsbeskrivelse eller en CV fra en som har hatt rollen før.
Nå skal vi ansette en «sånn» …
Grøss.
Kanskje personen finnes i egne rekker.
Kanskje oppgavene kan deles opp.
Matematikk i arbeidslivet er ikke lett, og det er definitivt ikke sånn at en pluss en er to, – en greie som kan være noe å tenke på for HR-folk som er mer opptatt av å telle hoder og måle og styre og gjøre alle de andre tingene som de tror er smart å gjøre på ferden med å synliggjøre seg selv og sitt.

Jeg liker å snakke om rekrutteringskommunikasjon, og det handler om å tiltrekke seg den som kan noe om det som det er viktig å kunne noe om i den aktuelle rollen, en som vet hvordan han skal bruke det som han mener at han kan og som passer inn hele pakka som følger med. Hvis man gjør det riktig, så slipper man å investere mange penger i tåpelige verktøy for å administrere alle søkerne, for det er jo så mange, vi er jo så attraktive og alle vil jobbe hos oss, vi er jo bare så gode på employer branding, liksom.
Grøss.
Hvis man gjør det riktig så trenger man ikke tenke på alt arbeidet som forbindes med intervjuprosesser og kandidatopplevelser og alle de tingene der, ei heller dra inn folk fra utsiden som spiller rollen som alibi når de egentlig skal skjule det faktum at de ikke har peiling på hva gjør eller hvorfor de gjøre det.

Det er kjipt nok å komme inn i prosesser som man ikke har eierskap til selv, og som nevnt innledningsvis så blir det enda kjipere når det kommer kandidater som setter seg i den stolen som de er så mentalt forberedt på å sitte i at de går inn i en merkelig tilstand som bekrefter rollespillet. De er så drillet i intervjusituasjonen at det tipper helt feil, det er som om det er så utrolig viktig å gjøre det bra og helst bedre enn best, konkurransen er knallhard og de andre er viktigere enn dem selv.
Jeg ser at de har brukt lang tid på å velge hva de skal ha på seg.
Jeg ser at de har lest eller hørt hva de skal gjøre med hendene sine og skjønner at de har tenkt veldig mye på hvilke spørsmål som det er veldig viktig for dem å stille for å vise at de er motivert og interessert.
Så mye mas for så lite i stedet for å fokusere på det som skal til for å bli oppfattet som riktig.
Da er det en ting som gjelder, og det er å være seg selv.
Det er det som gjør at du skiller deg ut.
Det er det som gjør deg unik.
– «Ja», får jeg høre da.
– «Men hva hvis det ikke er riktig?»

Noen ganger, oftere og oftere når jeg tenker ordentlig etter, så har jeg lyst til å stille spørsmålet i plenum, dette elementære spørsmålet som handler om hvor i faen i helvete du har fått for deg at du må kødde så jævlig mye med deg selv for å skvise deg inn i en sjablong som antageligvis er spikket på bakrommet til en som ikke har peiling på noen av de tingene som du innerst inne vet at du selv er jævlig god på.

De som følger med på mine sider eller som har hørt meg snakke om intervjutips, vet at jeg ikke er så begeistret for å komme med innspill som kan oppfattes som riktig eller galt.
Det finnes nemlig ikke noe som er riktig eller galt.
Det som kan være bra på et sted, kan være helt på trynet et annet sted.
Det er sånne ting du må finne ut.
Det er da du må bruke magefølelsen din.
Jeg har sagt det før og skrevet det før, men gjentar det gjerne til det kjedsommelige, – et intervju er en samtale mellom to parter hvor formålet er å finne ut om man passer sammen eller ikke.
Da må du snakke.
Da må du fortelle historien din.
Hvis personen på den andre siden av bordet ikke skjønner seg på noe av dette, så er det ditt ansvar som seriøs jobbsøker å bringe samtalen inn på det eneste som virkelig betyr noe.

Hvis du melder deg på et rekrutteringsprosjekt, så må du vite hvorfor du gjør det.
Hvis ikke, så er det bedre å la være.

Du skal snakke om deg selv og hva du kan og hva du kan gjøre med noe av det som du mener at du kan.
Du skal glemme alt annet som ikke handler om deg og ditt.
Stikk fingern i jorda.
Se deg selv i speilet.
Jeg vet at det er mange som syns det er skummelt, kanskje basert på en frykt for at man vil få se noe som man ikke ønsker å se eller frykten for at det finnes andre som ser det som dem selv har lyst til å se når alt kommer til alt, jeg vet ikke hva det er, men har erfart at samtaler med enkelte jobbsøkere oppleves som vrient fordi det råder et komplett kaos med full forvirring av forskjellige vrangforestillinger og tvangstanker.

Hvis jeg først skal si noe om smarte spørsmål, så kan det for eksempel være lurt å spørre hvorfor stillingen er ledig, svaret på hvorfor din eventuelle forgjenger har sluttet kan avdekke om det finnes noe som du ønsker å vite mer om. Hvis det er en nyopprettet stilling, så kan bakgrunnen for opprettelsen av den nye stillingen fortelle deg ganske mye.

Og tenk på det, – jeg er sikker på at du har truffet noen av disse som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Dagens tekst oppsummerer et foredrag for en kollokvie-gruppe på Høyskolen i Oslo, en fin gjeng som har tatt initiativ til å lage sin egen jobbsøkergruppe med fokus på tingene som betyr noe i overgangen mellom skole og arbeidsliv.

Anbefalte tekster:
Når kandidatene blir statister
Gi beng i perfeksjonismen

Du får FOO FIGHTERS med «Learn To Fly»

Til Redd Barna

Jeg ble invitert til en lunsj i dag med med en dame som har mange planer for hvordan hun kan gjøre sine små greier for å gjøre verden til et litt bedre sted å være. Vi har blitt kjent gjennom nye medier og brenner for disse tingene som handler om flinke folk som ikke finner fram i arbeidsmarkedsjungelen. Vi har lyst til å samarbeide på en eller annen måte, og nå skulle vi snakke litt om veien videre.
Over en lunsj.
– «Fint sted tvers over gaten hvor jeg jobber», inviterte hun på telefonen i forrige uke.
– «Der går det an å skravle …»
Men så bestemte vi oss for å droppe lunsjen og bruke pengene på noe annet i stedet. Det bare skjedde sånn schmakk schmakk, jeg sto i døråpningen til kontoret hennes og ventet på at hun skulle taste ferdig en melding mens vi snakket løst og fast om bildene som viste seg på TV-skjermen i resepsjonen ved siden av.
– «Vet du hva», smilte hun.
– «Vi gjør vår første greie sammen … in this very moment … vi driter i lunsjen og gir et felles bidrag til de som trenger det mer enn oss».
Det var sånn hun sa det.
Rett på.
Jeg digger mennesker som er rett på.

Resten av møtet og hva vi snakket om videre blir sikkert grunnlag til en annen tekst som dukker opp senere, men poenget er ikke at vi ikke tok oss råd til denne lunsjen og ga vårt bidrag likevel, det handler mer om en greie som bekrefter hvor lite som skal «ofres» for at noen andre skal få det litt bedre.

Redd Barna arbeider for et samfunn der alle barns rett til overlevelse, beskyttelse, utvikling og deltakelse innfris i tråd med FNs Barnekonvensjon og andre menneskerettighetskonvensjoner.
Du kan lese mer om hva de gjør og hva du kan gjøre på deres nettsider.

Redd barna

– «Tenk fine tanker og gjør noe med dem …»

Tryllekunstnerne i samfunnet

Jeg treffer en del mennesker som kommer trekkende med noe av dette som de kaller behov for mental trening og hjelp til å komme seg ut av komfortsonen.
Jeg pleier som regel å si det samme hver gang.
Gå til noen andre.
Dette er ikke meg.
Du må gjerne komme tilbake når du har funnet ut at det ikke er noe for deg, heller.

Mental trening har blitt som et slags mantra for en del mennesker som skal gjøre ett eller annet som krever litt mer enn å gidde å løfte på rævva for å komme seg opp av senga om morgenen. Jeg syns det meste av dette er tull og tøys og stiller meg tvilende til sånne som tror at de har fått et slags mandat til å servere oppskrifter på hvordan andre skal leve livet sitt når målet er satt mot noe som ikke har forankring i virkeligheten.
Du får som regel høre at du kan få til hva som helst bare du står på, gutser, kliner til og gir alt og gjerne litt til. Det er opp til deg selv, noe som i og for seg kan være riktig, men samtidig må man være klar over at dette betyr at man setter seg selv som ansvarlig for det som i utgangspunktet oppfattes som et forbedringsbehov og det er det ganske mange av de samme menneskene som ikke tenker på.

Jeg er typen som rister på hodet når jeg hører om ledere som kjøper tilgang til det samme opplegget som førte en skiløper til magiske øyeblikk på toppen av pallen, jeg syns for øvrig at det er drita kjedelig å høre på idrettsfolk med gull fra et stort mesterskap i en liten idrett som ikke har annet å gjøre enn å reise rundt og fortelle om hvordan de følte det når de endelig hadde fått til noe.

– «When someone says «you’ve changed» it simply means you’ve stopped living your life their way …»

Komfortsone er et annet av disse motemantraene, jeg har noen kontakter gjennom sosiale medier som finner stor glede av å spre bilder som viser sirkler og piler eller noe som ligner og som skal forestille at du står på utsiden av ett eller annet som ligger langt bortenfor deg og ditt og the place where the magic happens.
Fy faen for noe bullshit, sier jeg da.
Du skal aldri la noen andre fortelle deg where the magic happens.
Du skal bestemme selv hvor dette er.
Det finnes noen som tror at dette som handler om å utvide komfortsonen sin handler om å gjøre de tingene som du alltid har drømt om eller til og med perfeksjonere deg i noe som du har lyst til å bli god på.
Det er feil.
Det handler om å gjøre det motsatte.
Det handler om å utfordre deg selv i forsøk på å bli bedre kjent med dine begrensninger og forutsetninger og til og med komme så langt at du klarer å leve med dem med vissheten om at det faktisk er en del av deg. Komfortsone er som et slags begrep som skal beskrive en sinnstilstand som setter ord på følelsen av å gjøre noe som er litt kjipt og som får en del mennesker til å diagnostisere seg selv, som om det er veldig viktig å forstå alle tankene som surrer rundt i topplokket men som ikke er noe annet enn en flau fluktkommentar som skal få andre til å nikke forståelsesfullt når du forteller at du skal gjøre noe som du gruer deg til eller som du egentlig ikke har lyst til å gjøre.

Det finnes noen som hevder at komfortsonen er klaustrofobisk og hindrer oss i å leve. Det er da det begynner å bli litt skummelt, spesielt med tanke på at det finnes en del mennesker som tjener pengene sine på å tvinge andre til å flytte grenser og gjøre ting som de egentlig ikke har lyst til å gjøre. Jeg er sikker på at du har vært på en samling hvor dere har hørt på en fjellklatrer som har gått opp på et fjell og tjener mange penger på å snakke om det når han eller hun kommer ned igjen.
Nå kan du prøve.
Særlig.
Jeg var på et seminar en gang hvor det var forventet at alle skulle svømme gjennom et hull i isen, det var ikke så mange som tenkte at hensikten med øvelsen var å gi kred til instruktøren for at han hadde fått oss til å flytte grenser og komme ut av komfortsonen. Jeg tror ikke at det er sånne ting som gjør et menneske til en bedre leder eller får mennesker til å bli mer glad i de andre menneskene.

Jeg mener at det handler minst like mye om å stille dette magiske spørsmålet om hvorfor det ikke holder å være som man er og at det ikke er flaut å kjenne sin begrensning og være fornøyd med at man ikke kan komme seg videre, for ikke å snakke om de som ikke har lyst til å komme seg videre men som har det bra der de er og som til og med sier at «godt nok» er godt nok.
En grense er en grense.
Det bør ikke være noe mål i seg å flytte grenser.
Jeg opplever at de fleste av de som tror på noe av dette argumenterer med et ønske om å få bedre kontroll over seg selv, de funker ikke som de er og søker påfyll fra noen som i tidligere tider ble kalt hekser og trollmenn og sjamaner. De trenger den lille snerten som mangler, en liten vridning eller justering og vips så er man der man tror man skal være eller der hvor alle andre forventer at man skal være.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som fortalte at hun gruet seg skikkelig til å holde et foredrag, hun hadde aldri gjort det før og var ganske langt nede og så kom regla med at hun heldigvis hadde en del venninner som heiet og som sa at dette var en skikkelig bra greie som kunne få henne ut av komfortsonen.
Jeg sa til henne at dette er bullshit.
Jeg sa til og med at dette er drita dårlig i forhold til de som skal komme og høre på og som faktisk har forventninger til den som skal si noe om ett eller annet, – en side av den samme saken som sjelden kommer fram i dette patetiske jaget etter å få plass til alle og at det er håp for alle og sånne ting.
Bullshit.
– «Du kan kanskje ha godt av å drite deg ut litt», fortsatte jeg.
– «Det er en fin måte å lære på som kanskje gjør at du får det til på det neste foredraget ditt nå som du endelig tror at du har kommet deg ut av komfortsonen …»
Hun svarte ikke.
Hun kom ikke på noe å si eller så var hun satt ut av den brutale kommentaren.
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg har vært på en del foredrag hvor folk står og mumler til sine egne lysbilder, det er så drita dårlig og det som er mest drita dårlig er at det er det man husker av et menneske som antageligvis kan faget sitt men som ikke kan disse presentasjonstingene, et menneske som sikkert får klapp på skulderen og en tørr kleen-ex fra en av venninnene sine som er sjeleglad for at det var noen andre som dreit seg ut og ikke dem.
– «Men det handler egentlig ikke bare om det», fortsatte jeg.
– «Det handler mest om å være klar over forutsetninger og begrensninger og vite at det ikke er noe galt med dette som handler om å kjenne sine egne sperrer, jeg syns det er dritbra … det handler faktisk om selvinnsikt og jeg kan ikke skjønne hvorfor andre skal bry seg med dette som det bare er et menneske som vet noe om og det er deg selv … drit i det komfortsonepreiket og finn din greie med hva du ønsker å få ut av livet ditt».

Og en annen ting, – er det ikke rart at noen av de bevegelsene man har foretatt ut av komfortsonen og som virkelig setter deg ut, de som handler om skilsmisser og sykdom og død og arbeidsledighet og lignende opplevelser som virkelig setter deg ut og som forandrer deg og gir deg lassevis av nye innsikter som ingen vil se eller høre.
Kanskje hvis det blir et hull i en CV for da har de noe å snakke om.
Grøss.

Jeg ble sittende å diskutere noe av dette som handler om råd og veiledning og magiske utspill fra noen av disse selvutnevnte tryllekunstnerne med noen flinke folk i Sverige i forrige uke hvor jeg hadde fått ganske god respons på en tekst – Pandoras Box – som ble republisert på en karriereside:
Det finnes alt for mange som ødelegger instinktene sine med å etablere tillit til alle som tør å stå fram for å messe fra gamle tekster som forteller hvordan ting skal gjøres eller se ut eller hva som er riktig eller galt, sånne som tror de har et mandat til å mene noe som helst om hva som er riktig eller galt men som egentlig ikke gjør noe annet enn å forherlige sin egen virksomhet fra en scene som er alt for stor for dem når de peker ned på et publikum som fortjener å høre hva det virkelig handler om.

Det fantes en tid hvor mennesker som fortalte at de hadde vært hos en som kunne hjelpe dem med å samle tankene deres ble sammenlignet med en som det hadde klikket for og som måtte ligge på en sofa og snakke om vage barndomsminner til en gammel mann i dyp lenestol som røyket pipe og skrev notater på gule ark. Dagens samfunn tilbyr en drøss med forhåndsprogrammerte sparringspartnere og mentorprogrammer hvor mennesker som tror de kan noe om dette som snurrer rundt i hodene på andre mennesker har en sentral rolle, det har gått så langt at enkelte arbeidsplasser argumenterer med økt fokus på det mentale for at ansatte skal gjøre det som de er ansatt for å gjøre. Noen får seg til å si at dette har sammenheng med økende krav og forventninger fra alt og alle rundt oss.
Jeg kaller det for en fluktkommentar og sier at det handler om å gå med sko i riktig størrelse.

– «Do not read beauty-magazines, they will only make you feel ugly …»

Du får BAZ LUHRMANN med en sterk motivasjonstrudelutt som gir deg gode tips på veien med å være deg selv og hvordan du skal stå i rollen som deg selv.

Gull eller glødende kull

Jeg treffer en del mennesker som ønsker ny jobb eller et miljøskifte eller som av en eller annen grunn befinner seg på utsiden av arbeidsmarkedet. Jeg treffer dem ikke bare sånn heisann hoppsann og kaffe her og der, men jeg treffer dem i settinger som gjør det lettere for oss å tro på de samme tingene og bli bedre kjent enn gjennom det som noen får seg til å kalle strukturert intervju som ikke er annet enn tjue forhåndsprogrammerte spørsmål og tjue manuspuggede svar. Jeg blir kjent med dem på en sånn måte at jeg vet hva de skal spise til middag og hva de har på nattbordet, – det vil si at jeg kjenner dem så godt at jeg finner det rimelig lett å anbefale dem til relevante relasjoner. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg jobber med videreutvikling av personlige merkevarer, men jeg tror at det ville være å ta i. Jeg sier heller at jeg driver med noe som jeg kaller foredling av deres egen identitet, en oppsummering som inkluderer forutsetninger, egenskaper, personlighet og til og med begrensninger hvor sistnevnte kan være tøff å innrømme for enkelte selv om de forstår meningen når jeg snakker med dem på en måte som får dem til å skjønne det selv.

Jeg vet hvordan jeg skal se et menneske bak en CV og og vet hvordan jeg kan få et menneske til å fortelle hvem de virkelig er og hva de kan og hva de kan få til med det som de mener at de kan.

Rollen som karriereveileder er gull når det kommer til overføringsverdi til min andre rolle som hodejeger eller som en slags hub for flinke folk i nettverket mitt som sliter med å få tak i noe av det som jeg har på hylla.
Schmakk schmakk.
Vel, det er ikke alltid «schmakk schmakk» men de fleste går rett inn eller rett hjem fordi jeg har blitt like godt kjent med dem som jeg er kjent med kundene mine. Og bare så det er sagt, så sørger jeg for å bli så godt kjent med kundene mine at jeg vet hva som står på middagsbordet og ligger på nattbordet der også. Jeg nøyer meg ikke med kaffe i resepsjonen og et møte med en dåse fra HR som gir meg et ark med en gammel stillingsbeskrivelse i et sterilt møterom, for å si det sånn.

Jeg vet om mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som forteller at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke har tid til å gjøre jobben sin.
Kan du tenke deg.
De gjør alt annet enn å snakke med mennesker som ikke allerede befinner seg innenfor sin egen boble, til og med mennesker som spilles inn gjennom et nettverk som de antageligvis skryter av på kundemøtene sine selv om de ikke har peiling på hva det kan brukes til bortsett fra at det både ser pent ut og høres bra ut.
På tide med et grøss, kanskje?
Grøss.
Når de endelig får seg til å snakke med noen så er det som regel fordi noen andre ber dem om å gjøre det. Deretter sorterer de store søknadbunker basert på nisser og troll og bekrefter resultatene med tjue spørsmål på et raskt møte etterfulgt av to telefoner til referanser som de potensielle feilansettelsene har valgt selv, vel og merke hvis de ikke klarer å overtale noen andre til å gjøre akkurat dette fordi det er så jævlig kjedelig.
Kan du tenke deg.
Eksemplet er selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg er helt sikker på at du vet om noen.

Det finnes mennesker i denne bransjen som spør hva slags verktøy jeg bruker, hvilke baser og sånne ting.
Godt spørsmål.
Det finnes noen som spør hvordan jeg kan spille inn kandidater i andres prosesser uten å ta betalt for det.
Godt spørsmål, det også …
Liten digresjon, men jeg husker en fyr i et rekrutteringsselskap som mente at jeg føkka opp prosjektet hans med å spille inn en fyr over lunsjbordet, husker ikke alle detaljene bortsett fra at jeg leverte folk til andre avdelinger i et selskap som han ønsket å levere til, fikk et spørsmål i kantina fra en hyggelig fyr som lurte på om jeg kunne frembringe en god CFO og det kunne jeg jo.
Det rimte.
Det rimte også for en som jeg hadde snakket med noen uker i forveien, en som var klar for noe nytt.
Schmakk schmakk.

Jeg vet som nevnt om mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som forteller at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke har tid til å gjøre jobben sin, mennesker som ikke vet forskjell på gull og glødende kull når de får noe nytt i fanget som ikke kommer ferdigkverna gjennom den trange sjablongen deres, mennesker som paradoksalt nok har et enormt behov for å gjøre seg selv og sitt synlig gjennom kanaler som de ikke skjønner hvordan de skal bruke.
Kan du tenke deg.
Jeg traff en dame senest i går som snuste på uformelle referanser i vårt felles nettverk, hun vet at jeg sier det som det er og det er derfor hun snakker med meg, – jeg forteller hva jeg mener og har for lengst forstått at jeg har en stemme som blir hørt. Noe å tenke på for deg som har lyst til å jobbe med mennesker men som har så jævlig mye å gjøre at du ikke har tid til å gjøre jobben din.
Husk at signaler går alle veier.

Anbefalte tekster:
Jobbsøkertips – hold deg unna HR-folkene
Jobbsøkertips – Snakk som et menneske til et annet menneske
Jobbsøkertips – sett filter på karrieretipsene
Du må selge de bæra du har