Våre nye klasseskiller

Jeg treffer en del jobbsøkere som til stadighet får høre at det er jobber nok.
Kan du tenke deg.
Det er jobber nok.
Det er en setning som faktisk underbygges av ansatte i NAV som forventer at man skal ta til takke med det som finnes av jobber, for ikke å snakke om veiledere og rådgivere som påstår at alt er bedre enn et hull i en CV.
Det gjelder å ikke være så kravstor.
Du kan jobbe i kassa på Kiwi.
Bazanga!
Der har du målekriteriet, som om det å jobbe i en dagligvarebutikk passer for hvem som helst og i hvert fall for dem som ikke klarer å finne seg en annen jobb.
Som om dette er en jobb hvor det ikke stilles krav.
De som følger med på mine sider, vet hva jeg legger inn i den neste linjen:
Grøss.
Jeg kom nemlig over en tekst i Aftenposten hvor en flink fyr skriver om hvordan alt for mange mennesker undervurderer butikkmedarbeidere. Jeg er fristet til å lure på om noen av de som viser denne nedlatenheten i forhold til disse viktige jobbene er de samme som forventer at butikkene skal holde døgnåpent og søndagsåpent.

Regelmessige tekster i ulike medier og kommentarer fra venner i utlandet bekrefter at nordmenn har blitt en gjeng overfladiske særinger, klyser og blærer eller kall det hva du vil, som takket være utdanningsinflasjonen og konstruert karrierepress skaper kunstige klasseskiller.
Hjulene på bussen går rundt og rundt og det er fordi det er flinke folk som sørger for at de gjør nettopp det. Teksten som jeg viser til beskriver en rolle som festes i grunnmuren i samfunnet vårt, en rolle som gjør at samfunnet ikke faller sammen. Ikke nok med det, nyhetene viste nylig en reportasje om kravstore nordmenn som ikke tar til takke med hva som helst, dokumentert med flinke mennesker fra andre nasjoner som smiler i inngangsdøra til barer og cafeer, bak disker og kasser og førerseter og som tilrettelegger for at overfladiske særinger, klyser og blærer med manusmantrofobisk puggekompetanse kan lene seg tilbake og lukke øya i sine rosa plastikkbobler.

Arbeidslivet renner over at sånne som forherliger ledertalenter som får sydd puter under armene og dresses opp med gull i rævva og bling og fjas, dører og pengesekker åpnes for jyplinger som krediteres for sin skapervilje ved å produsere jalla som underbygger vår overfladiske forbruksfanatisme.
Det hyggelige mennesket i kassa må nøye seg med et grynt når de spør om kundene skal ha pose …

Jeg har en kompis som spør om det er et eget pensum i noen av de tåpelige masterstudiene til de som drømmer om å toppe klasseskillene som tar for seg viktigheten av å fremstå som overfladiske særinger, klyser og blærer eller kall det hva du vil som forutsetning for at man skal komme fram i livet?
Jeg vet ikke, men det er ganske lett å tenke tanken.

Karrieretips?
Drit i status.

Jeg fikk lyst til å dedikere denne teksten til alle de flinke og positive menneskene på Kiwi og andre dagligvarebutikker, – takk for at dere gidder å gi meg en hyggelig handleopplevelse.

Du får BRISKEBY med «Cellophane Eyes»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s