Naturtalenter eller skoletapere

Jeg har hatt gleden av å være sammen med flotte ungdommer som umyndiggjøres og stigmatiseres av et samfunn som hevder at de ikke passer inn, de som enkelte kaller skoletapere men som egentlig er naturtalenter som ikke vil tvinges inn i trange sjablonger. Dette er sterke mennesker som var mer eller mindre «på» fra første stund og som går langt utenpå de fleste av de som står på den andre siden og betrakter dem som skoletapere men som selv ikke klarer å skjule at de er så talentfokusert og topptrent og gjennomdrillet av påstander rundt hva som er riktig og galt i arbeidslivet at de ofrer identiteten sin for å tilfredsstille de som ønsker å få dem inn i trange sjablonger som de ikke har forutsetninger til å fylle.

Det er ikke så rent sjelden at jeg lurer på hvorfor det er sånn at det er samlebåndstudentene som får større heiagjenger enn naturtalentene, men vet jo innerst inne at folkene i disse heiegjengene er sånne som tror det er fint å vise til alle andre at de heier på de samme menneskene. CSR og talentjag handler jo mest om heiagjengen, men det er det ikke så mange som tør å si …

Talentjag og talentkonkurranser er for øvrig noe som får meg til å spy i likhet med traineeordninger hvor broilere som har fått stappet halsen full på høyskolen presenteres som gåselever på lukkede styrerom, de som i virkeligheten ikke vet hvordan og hvorfor de kan bli et verdifullt menneske i arbeidslivet, sånne som trenger hjelp for å være sikker på hvordan de skal sitte og hva de skal gjøre med hendene sine i et jobbintervju, de som ikke vet hvem de er når jeg spør eller som kan gjøre rede for hva de kan og hva de tror at de kan gjøre med det som de mener at de kan og som får øynene til å vrenge seg når noen forteller at doble mastergrader ikke er bevis på at de er smarte.
– «Jeg er jo kvalifisert», kommer det.
– «Jeg har en master i fnatt og fjas og ønsker å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres virksomhet».

Jeg blir like glad hver gang jeg treffer flinke folk som deler oppfatningen om at man ansetter noen på bakgrunn av hva man egner seg til, mennesker som også tør å si at de ikke er så veldig opptatt av mennesker som ønsker å gjøre en forskjell, men det får bli en annen sak.

Her om dagen traff jeg en hyggelig jente som har vært med på et program for jenter med flerkulturell bakgrunn og høy utdanning, eller utvanning som jeg kaller det, en greie som jeg er skeptisk til i utgangspunktet med tanke på at dette er yngleplass for tvangstanker og valgte sannheter. Hun kunne fortelle om et opplegg som hadde mer fokus på alt som er rundt enn det som er i midten.
– «Det er som du sier og skriver», fortsatte hun.
– «Det er jo det som er midten som er det viktige … innholdet, mener jeg».
– «Selvfølgelig», nikket jeg.
– «Alt annet er bare emballasje …»
– «Litt rart», fortsatte hun.
– «Jeg har egentlig aldri tenkt på at jeg har flerkulturell bakgrunn, jeg … der sitter det mennesker som ber meg om å flagge deres sak på bekostning av mine egne forutsetninger for å lykkes på arbeidsmarkedet, den som handler om å presentere meg som riktig person til jobben som jeg søker på …»
Hun er for øvrig ikke den eneste avhopperen, jeg har truffet flere og hver gang så slår det meg hvor lite bevisst de er rundt sin egen kompetanse og hva den eventuelt kan brukes til, kanskje på grunn av de som ødelegger instinktene deres ved å innsmigre seg tillit med å innprente dem om å fremstå som «kvalifisert» på bakgrunn av misbrukt tid på skolebenken, oppildnet av heiagjengen som trigges av dette sterke behovet for å vise at de er med på å dytte dem opp og fram og inn i roller som kanskje ikke rimer med forutsetninger.

Og er det ikke rart, – hver gang det blir en eller annen form for «debatt» rundt disse greiene så tenderer denne til å skli ut og handle om dette som er rundt og ikke dritten i midten, gjerne opphauset av nevnte heiagjenger hvor en eller flere «fremtredende» personer stjeler skjermplass når de finner snitt til å fortelle hvor opprørende det er å høre om flinke folk som ikke slipper til på grunn av samfunnsmessige strukturer og hva dem ikke klarer å lire ut av seg og så har man det gående.
Grøss.
Jeg oppfatter det for øvrig som litt paradoksalt at disse heiagjengene står med plakater som oppfordrer til mangfold i arbeidslivet, spesielt med tanke på at man ikke trenger å trykke lenge for å se hvem de virkelig er og hva de selv står for og hvem de menger seg med, men det får bli en annen sak.

– «Dersom du klarer å lede et mangfold på den riktige måten, så får du et bedre omdømme, økt lønnsomhet, mer innovasjon og større konkurransefortrinn …»
Jeg husker ikke hvor setningen kommer fra, men noterte den på et seminar en gang,
Jeg kaller det bullshit.
Jeg foretrekker å si at disse fire målene oppnås hvis du ansetter riktig person, – uavhengig av tall og symboler og form og farge.
Da snakker vi mangfold.

Jeg husker ikke hvordan jeg sa det på en av samlingene med de flotte ungdommene, men det var noe som lignet på spørsmålet som handler om hvem som er den virkelige skoletaperen, – de som vet hvem de er og som skjønner hvor de er og som skjønner at dette er et sted som de ikke vil være eller de som hverken vet hvem de er eller hvor de er eller hvorfor de i det hele tatt befinner seg der de er.
Naturtalentene tenner sine egne håp.
Det ligger i instinktene deres.
Naturtalentene tar seg sammen ved å stå i hovedrollen som seg selv uten støtte fra mediene som elsker å fyre opp for tvangstanker og valgte sannheter gjennom påfølgende debatter som allokerer flere klikk til glede for sponsorene sine, bensin på bålet som får flammene til å bli større og finere og alle vet at det er de fineste bålene som tiltrekker seg mennesker. Man vil jo ikke sitte alene å pirke i ulmende aske som en annen Askepott mens alle de andre danser av glede rundt et sprakende leirbål med ansikter fylt av latter og glede mens de synger «Tom Dooley», den eneste sangen de kan spille med sine tre grep. Deretter tar det en stund før flammene brenner hull i virkeligheten og det eneste man ser er insekter og gress …

Hang down your head, Tom Dooley
Hang down your head and cry

På tide å skifte ut gitarspilleren, kanskje?
Du får GUNS N’ROSES med «Sweet Child of Mine»

4 comments

  1. God tekst Morten!
    Som om jeg skulle ha skrivd den selv. Håper noen i Seema leser den og kanskje noen i heiagjengene også, de har i hvert fall lagd mer kluss enn glede :(

    Sim –

    Likt av 1 person

  2. Enig med Simran – Seema fikk meg til å føle meg som et offer hvor det var mer fokus på at jeg hadde flerkulturell bakgrunn enn at jeg faktisk kunne noe.

    Hilsen Rebia

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s