Stockholm

Når jeg først er ute og reiser så syns jeg det er fint å gjøre litt mer ut av det, legge inn litt ekstra tid for å se meg rundt eller benytte anledningen til å møte nye og spennende mennesker. Nå er jeg i Stockholm i forbindelse med et stort rekrutteringsprosjekt og da fikk jeg lyst til å hilse på en dame i nettverket mitt som jeg enda ikke har truffet sånn på ordentlig selv om vi har blitt godt kjent gjennom bruk av alternative kanaler.
– «Vad trevligt», strålte hun.
– «Jag bjuder på lunch!»

Det skjedde noe i resepsjonen, jeg fortalte hvem jeg var og hvem jeg hadde avtale med og fikk høre at hun brått hadde blitt syk og måtte reise hjem.
Ja ja, tenkte jeg.
Jeg kan alltids finne på noe annet i denne koselige byen.
Det var da jeg kjente et klapp på skulderen, snudde meg mot et fremmed ansikt fylt med et stort smil som sa at jeg kunne følge med han.
Greit nok.
Jeg fulgte med han, først og fremst på autopilot med tanken på en kopp kaffe og et nytt bekjentskap, kom inn på et kult møterom hvor han gikk bort til en enda kulere kaffemaskin og tok min bestilling på en vanlig svart mens jeg sjekket utsikten mot den svenske storbyvåren.
Det var da han sa det.
Det var da han sa at han hverken hadde sett min CV eller visste hvilken jobb vi skulle snakke om, men at han kunne gjennomføre intervjuet i hennes fravær.
– «Mårten», fortsatte han.
– «Du kan börja med att berätta om dig själv och dina tankar … varför du har kommit til Stockholm och vad du drar med dej inn i den aktuella rollen …»

Nå, sett i ettertid, så angrer jeg litt på at jeg ikke benyttet anledningen til å ha det litt moro, kjøre et rollespill og få en litt artigere intro med et nytt bekjentskap.
Jeg lot det være.
Jeg fortalte at jeg kjente Amanda og hadde avtale om lunsjbesøk, ikke så mye mer spennende enn som så, fulgte opp med hva jeg jobbet med og la merke til at han ble mindre og mindre til han nesten ble borte i stolen før vi begge sprakk ut i latter.

Han fikk kompliment for et godt innledningsspørsmål, et spørsmål som kan legge grunnlaget for resten av samtalen i stedet for å presentere en liste med tjue forhåndsprogrammerte spørsmål som ikke har noe annet for seg enn å få vedkommende som spør til å være mer fokusert på å komme seg gjennom spørsmålslisten sin enn å få noe fornuftig ut av svarene.

Regelmessige lesere vet at jeg stadig kommer tilbake til det faktum at en jobbsøker må finne seg i mye rart, høre mye rart og møte mange rare mennesker som kanskje burde gjøre noe helt annet. Det er bare det at det ikke er så mye de kan gjøre med noe av dette når alt kommer til alt, vel og merke hvis de ønsker å være med videre i prosessen. Sånn er det bare, – enten det handler om elektroniske rekrutteringsverktøy eller folk som finner på mye annet for å skjule at de ikke har peling på hva de driver med.
Husk at en ansettelsesprosess underbygger et inntrykk av virksomheten du ønsker deg inn i.
Husk at det finnes virksomheter som er mer opptatt av prosess enn resultat.
Husk at summen av alt dette forteller en del om virksomheten som du vurderer å bevege deg inn i …

Det hender både titt og ofte at jeg får spørsmål fra jobbsøkere om hva jeg oppfatter som gode spørsmål i et intervju, som regel fra de som har lært seg at de må huske på å ha med seg noe å spørre om med tåpelige tvangstanker om at den som sitter på den andre siden av bordet vil oppfatte dem som om de ikke er motivert eller interessert.
Grøss.
Jeg svarer at dette er et spørsmål som jeg ikke vil høre og at dette er noe som har en tendens til å tvinge noen til å gjennomføre noe bare for å gjennomføre noe.
Tull, med andre ord.
Det finnes ingen svar på hva som er et godt spørsmål i et jobbintervju og det er heller ikke sånn at det er noe av dette som får deg «på» eller «av». Du skal ta eierskap i din egen prosess ved å fortelle hvem du er og hva du kan og hvordan du har tenkt å bruke det som du mener at du kan i forhold til den aktuelle rollen, alt annet skal komme av seg selv og passe inn med dette som handler om omgivelser og omstendigheter.

Mennesker som forsvarer intervjuskjemaene sine med påstander om noe som ligner på en form for underbygging av struktur, er som regel mennesker som sliter med å ta inn over seg at det egentlig ikke handler om noe annet enn en god samtale mellom to likeverdige parter hvor formålet er å finne ut om man passer sammen eller ikke. De samme menneskene forteller at de skal snakke med så mange mennesker og da må man ha gode sammenligningsgrunnlag.
Tull, med andre ord.
Hvis man trenger å snakke med mange, så har man store utfordringer med rekrutteringskommunikasjonen sin.
Jeg pleier for øvrig å anbefale jobbsøkere om å holde seg unna sånne …

Tilbake til Sverige, – vi ble sitttende og utveksle erfaring i en halvtimes tid med påfyll i kaffekoppen, en god prat om løst og fast hvor vi begge visste at den artige introduksjonen vil følge oss et ganske godt stykke inn i vårt fremtidige samarbeid og bekjentskap.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s