Gull eller glødende kull

Jeg treffer en del mennesker som ønsker ny jobb eller et miljøskifte eller som av en eller annen grunn befinner seg på utsiden av arbeidsmarkedet. Jeg treffer dem ikke bare sånn heisann hoppsann og kaffe her og der, men jeg treffer dem i settinger som gjør det lettere for oss å tro på de samme tingene og bli bedre kjent enn gjennom det som noen får seg til å kalle strukturert intervju som ikke er annet enn tjue forhåndsprogrammerte spørsmål og tjue manuspuggede svar. Jeg blir kjent med dem på en sånn måte at jeg vet hva de skal spise til middag og hva de har på nattbordet, – det vil si at jeg kjenner dem så godt at jeg finner det rimelig lett å anbefale dem til relevante relasjoner. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg jobber med videreutvikling av personlige merkevarer, men jeg tror at det ville være å ta i. Jeg sier heller at jeg driver med noe som jeg kaller foredling av deres egen identitet, en oppsummering som inkluderer forutsetninger, egenskaper, personlighet og til og med begrensninger hvor sistnevnte kan være tøff å innrømme for enkelte selv om de forstår meningen når jeg snakker med dem på en måte som får dem til å skjønne det selv.

Jeg vet hvordan jeg skal se et menneske bak en CV og og vet hvordan jeg kan få et menneske til å fortelle hvem de virkelig er og hva de kan og hva de kan få til med det som de mener at de kan.

Rollen som karriereveileder er gull når det kommer til overføringsverdi til min andre rolle som hodejeger eller som en slags hub for flinke folk i nettverket mitt som sliter med å få tak i noe av det som jeg har på hylla.
Schmakk schmakk.
Vel, det er ikke alltid «schmakk schmakk» men de fleste går rett inn eller rett hjem fordi jeg har blitt like godt kjent med dem som jeg er kjent med kundene mine. Og bare så det er sagt, så sørger jeg for å bli så godt kjent med kundene mine at jeg vet hva som står på middagsbordet og ligger på nattbordet der også. Jeg nøyer meg ikke med kaffe i resepsjonen og et møte med en dåse fra HR som gir meg et ark med en gammel stillingsbeskrivelse i et sterilt møterom, for å si det sånn.

Jeg vet om mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som forteller at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke har tid til å gjøre jobben sin.
Kan du tenke deg.
De gjør alt annet enn å snakke med mennesker som ikke allerede befinner seg innenfor sin egen boble, til og med mennesker som spilles inn gjennom et nettverk som de antageligvis skryter av på kundemøtene sine selv om de ikke har peiling på hva det kan brukes til bortsett fra at det både ser pent ut og høres bra ut.
På tide med et grøss, kanskje?
Grøss.
Når de endelig får seg til å snakke med noen så er det som regel fordi noen andre ber dem om å gjøre det. Deretter sorterer de store søknadbunker basert på nisser og troll og bekrefter resultatene med tjue spørsmål på et raskt møte etterfulgt av to telefoner til referanser som de potensielle feilansettelsene har valgt selv, vel og merke hvis de ikke klarer å overtale noen andre til å gjøre akkurat dette fordi det er så jævlig kjedelig.
Kan du tenke deg.
Eksemplet er selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg er helt sikker på at du vet om noen.

Det finnes mennesker i denne bransjen som spør hva slags verktøy jeg bruker, hvilke baser og sånne ting.
Godt spørsmål.
Det finnes noen som spør hvordan jeg kan spille inn kandidater i andres prosesser uten å ta betalt for det.
Godt spørsmål, det også …
Liten digresjon, men jeg husker en fyr i et rekrutteringsselskap som mente at jeg føkka opp prosjektet hans med å spille inn en fyr over lunsjbordet, husker ikke alle detaljene bortsett fra at jeg leverte folk til andre avdelinger i et selskap som han ønsket å levere til, fikk et spørsmål i kantina fra en hyggelig fyr som lurte på om jeg kunne frembringe en god CFO og det kunne jeg jo.
Det rimte.
Det rimte også for en som jeg hadde snakket med noen uker i forveien, en som var klar for noe nytt.
Schmakk schmakk.

Jeg vet som nevnt om mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som forteller at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke har tid til å gjøre jobben sin, mennesker som ikke vet forskjell på gull og glødende kull når de får noe nytt i fanget som ikke kommer ferdigkverna gjennom den trange sjablongen deres, mennesker som paradoksalt nok har et enormt behov for å gjøre seg selv og sitt synlig gjennom kanaler som de ikke skjønner hvordan de skal bruke.
Kan du tenke deg.
Jeg traff en dame senest i går som snuste på uformelle referanser i vårt felles nettverk, hun vet at jeg sier det som det er og det er derfor hun snakker med meg, – jeg forteller hva jeg mener og har for lengst forstått at jeg har en stemme som blir hørt. Noe å tenke på for deg som har lyst til å jobbe med mennesker men som har så jævlig mye å gjøre at du ikke har tid til å gjøre jobben din.
Husk at signaler går alle veier.

Anbefalte tekster:
Jobbsøkertips – hold deg unna HR-folkene
Jobbsøkertips – Snakk som et menneske til et annet menneske
Jobbsøkertips – sett filter på karrieretipsene
Du må selge de bæra du har

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s