Tryllekunstnerne i samfunnet

Jeg treffer en del mennesker som kommer trekkende med noe av dette som de kaller behov for mental trening og hjelp til å komme seg ut av komfortsonen.
Jeg pleier som regel å si det samme hver gang.
Gå til noen andre.
Dette er ikke meg.
Du må gjerne komme tilbake når du har funnet ut at det ikke er noe for deg, heller.

Mental trening har blitt som et slags mantra for en del mennesker som skal gjøre ett eller annet som krever litt mer enn å gidde å løfte på rævva for å komme seg opp av senga om morgenen. Jeg syns det meste av dette er tull og tøys og stiller meg tvilende til sånne som tror at de har fått et slags mandat til å servere oppskrifter på hvordan andre skal leve livet sitt når målet er satt mot noe som ikke har forankring i virkeligheten.
Du får som regel høre at du kan få til hva som helst bare du står på, gutser, kliner til og gir alt og gjerne litt til. Det er opp til deg selv, noe som i og for seg kan være riktig, men samtidig må man være klar over at dette betyr at man setter seg selv som ansvarlig for det som i utgangspunktet oppfattes som et forbedringsbehov og det er det ganske mange av de samme menneskene som ikke tenker på.

Jeg er typen som rister på hodet når jeg hører om ledere som kjøper tilgang til det samme opplegget som førte en skiløper til magiske øyeblikk på toppen av pallen, jeg syns for øvrig at det er drita kjedelig å høre på idrettsfolk med gull fra et stort mesterskap i en liten idrett som ikke har annet å gjøre enn å reise rundt og fortelle om hvordan de følte det når de endelig hadde fått til noe.

– «When someone says «you’ve changed» it simply means you’ve stopped living your life their way …»

Komfortsone er et annet av disse motemantraene, jeg har noen kontakter gjennom sosiale medier som finner stor glede av å spre bilder som viser sirkler og piler eller noe som ligner og som skal forestille at du står på utsiden av ett eller annet som ligger langt bortenfor deg og ditt og the place where the magic happens.
Fy faen for noe bullshit, sier jeg da.
Du skal aldri la noen andre fortelle deg where the magic happens.
Du skal bestemme selv hvor dette er.
Det finnes noen som tror at dette som handler om å utvide komfortsonen sin handler om å gjøre de tingene som du alltid har drømt om eller til og med perfeksjonere deg i noe som du har lyst til å bli god på.
Det er feil.
Det handler om å gjøre det motsatte.
Det handler om å utfordre deg selv i forsøk på å bli bedre kjent med dine begrensninger og forutsetninger og til og med komme så langt at du klarer å leve med dem med vissheten om at det faktisk er en del av deg. Komfortsone er som et slags begrep som skal beskrive en sinnstilstand som setter ord på følelsen av å gjøre noe som er litt kjipt og som får en del mennesker til å diagnostisere seg selv, som om det er veldig viktig å forstå alle tankene som surrer rundt i topplokket men som ikke er noe annet enn en flau fluktkommentar som skal få andre til å nikke forståelsesfullt når du forteller at du skal gjøre noe som du gruer deg til eller som du egentlig ikke har lyst til å gjøre.

Det finnes noen som hevder at komfortsonen er klaustrofobisk og hindrer oss i å leve. Det er da det begynner å bli litt skummelt, spesielt med tanke på at det finnes en del mennesker som tjener pengene sine på å tvinge andre til å flytte grenser og gjøre ting som de egentlig ikke har lyst til å gjøre. Jeg er sikker på at du har vært på en samling hvor dere har hørt på en fjellklatrer som har gått opp på et fjell og tjener mange penger på å snakke om det når han eller hun kommer ned igjen.
Nå kan du prøve.
Særlig.
Jeg var på et seminar en gang hvor det var forventet at alle skulle svømme gjennom et hull i isen, det var ikke så mange som tenkte at hensikten med øvelsen var å gi kred til instruktøren for at han hadde fått oss til å flytte grenser og komme ut av komfortsonen. Jeg tror ikke at det er sånne ting som gjør et menneske til en bedre leder eller får mennesker til å bli mer glad i de andre menneskene.

Jeg mener at det handler minst like mye om å stille dette magiske spørsmålet om hvorfor det ikke holder å være som man er og at det ikke er flaut å kjenne sin begrensning og være fornøyd med at man ikke kan komme seg videre, for ikke å snakke om de som ikke har lyst til å komme seg videre men som har det bra der de er og som til og med sier at «godt nok» er godt nok.
En grense er en grense.
Det bør ikke være noe mål i seg å flytte grenser.
Jeg opplever at de fleste av de som tror på noe av dette argumenterer med et ønske om å få bedre kontroll over seg selv, de funker ikke som de er og søker påfyll fra noen som i tidligere tider ble kalt hekser og trollmenn og sjamaner. De trenger den lille snerten som mangler, en liten vridning eller justering og vips så er man der man tror man skal være eller der hvor alle andre forventer at man skal være.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som fortalte at hun gruet seg skikkelig til å holde et foredrag, hun hadde aldri gjort det før og var ganske langt nede og så kom regla med at hun heldigvis hadde en del venninner som heiet og som sa at dette var en skikkelig bra greie som kunne få henne ut av komfortsonen.
Jeg sa til henne at dette er bullshit.
Jeg sa til og med at dette er drita dårlig i forhold til de som skal komme og høre på og som faktisk har forventninger til den som skal si noe om ett eller annet, – en side av den samme saken som sjelden kommer fram i dette patetiske jaget etter å få plass til alle og at det er håp for alle og sånne ting.
Bullshit.
– «Du kan kanskje ha godt av å drite deg ut litt», fortsatte jeg.
– «Det er en fin måte å lære på som kanskje gjør at du får det til på det neste foredraget ditt nå som du endelig tror at du har kommet deg ut av komfortsonen …»
Hun svarte ikke.
Hun kom ikke på noe å si eller så var hun satt ut av den brutale kommentaren.
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg har vært på en del foredrag hvor folk står og mumler til sine egne lysbilder, det er så drita dårlig og det som er mest drita dårlig er at det er det man husker av et menneske som antageligvis kan faget sitt men som ikke kan disse presentasjonstingene, et menneske som sikkert får klapp på skulderen og en tørr kleen-ex fra en av venninnene sine som er sjeleglad for at det var noen andre som dreit seg ut og ikke dem.
– «Men det handler egentlig ikke bare om det», fortsatte jeg.
– «Det handler mest om å være klar over forutsetninger og begrensninger og vite at det ikke er noe galt med dette som handler om å kjenne sine egne sperrer, jeg syns det er dritbra … det handler faktisk om selvinnsikt og jeg kan ikke skjønne hvorfor andre skal bry seg med dette som det bare er et menneske som vet noe om og det er deg selv … drit i det komfortsonepreiket og finn din greie med hva du ønsker å få ut av livet ditt».

Og en annen ting, – er det ikke rart at noen av de bevegelsene man har foretatt ut av komfortsonen og som virkelig setter deg ut, de som handler om skilsmisser og sykdom og død og arbeidsledighet og lignende opplevelser som virkelig setter deg ut og som forandrer deg og gir deg lassevis av nye innsikter som ingen vil se eller høre.
Kanskje hvis det blir et hull i en CV for da har de noe å snakke om.
Grøss.

Jeg ble sittende å diskutere noe av dette som handler om råd og veiledning og magiske utspill fra noen av disse selvutnevnte tryllekunstnerne med noen flinke folk i Sverige i forrige uke hvor jeg hadde fått ganske god respons på en tekst – Pandoras Box – som ble republisert på en karriereside:
Det finnes alt for mange som ødelegger instinktene sine med å etablere tillit til alle som tør å stå fram for å messe fra gamle tekster som forteller hvordan ting skal gjøres eller se ut eller hva som er riktig eller galt, sånne som tror de har et mandat til å mene noe som helst om hva som er riktig eller galt men som egentlig ikke gjør noe annet enn å forherlige sin egen virksomhet fra en scene som er alt for stor for dem når de peker ned på et publikum som fortjener å høre hva det virkelig handler om.

Det fantes en tid hvor mennesker som fortalte at de hadde vært hos en som kunne hjelpe dem med å samle tankene deres ble sammenlignet med en som det hadde klikket for og som måtte ligge på en sofa og snakke om vage barndomsminner til en gammel mann i dyp lenestol som røyket pipe og skrev notater på gule ark. Dagens samfunn tilbyr en drøss med forhåndsprogrammerte sparringspartnere og mentorprogrammer hvor mennesker som tror de kan noe om dette som snurrer rundt i hodene på andre mennesker har en sentral rolle, det har gått så langt at enkelte arbeidsplasser argumenterer med økt fokus på det mentale for at ansatte skal gjøre det som de er ansatt for å gjøre. Noen får seg til å si at dette har sammenheng med økende krav og forventninger fra alt og alle rundt oss.
Jeg kaller det for en fluktkommentar og sier at det handler om å gå med sko i riktig størrelse.

– «Do not read beauty-magazines, they will only make you feel ugly …»

Du får BAZ LUHRMANN med en sterk motivasjonstrudelutt som gir deg gode tips på veien med å være deg selv og hvordan du skal stå i rollen som deg selv.

5 comments

  1. Har vært på samling med en sånn fyr som ville ha oss til å svømme gjennom isen, ser ikke poenget og syns at bedrifter som bruker penger på tull som dette mangler både god ledelse, styring og dømmekraft.

    // an

    Likt av 1 person

  2. Jeg lever mitt liv, og du er velkommen til å leve sammen med meg. En liten omformulering av Bjørn Eidsvåg berømmelige: «Jeg kan ikke gå veien for deg, men jeg kan gå den sammen med deg.» Takk igjen, Morten, for interessant lesning.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s