Hva skal du med intervjutrening?

Det som er litt kjipt når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med er at jeg kan treffe på kandidater som jeg skjønner har vært på jobbsøkerkurs og har drillet seg opp og ut på intervjutrening eller – enda verre – de som har lest eller hørt dårlige tips fra sånne som kanskje burde jobbe med noe annet. Det skjer når jeg kommer inn som sparringspartner for de som ønsker innspill fra en som står på utsiden, det kan være på runde to hvor jeg går inn i rollen som sil eller kvern eller fluesmekker for den saks skyld og hvor jeg i mange tilfeller skulle ønske at jeg kom inn i runde en eller enda bedre den som er før den igjen, den som handler om å sortere søknadsbunken. Eller enda bedre enn det, også – hvis jeg kommer inn fra begynnelsen og kan stille spørsmålet som handler om «hvem» man ser for seg i den aktuelle stillingen i stedet for å komme drassende med en gammel stillingsbeskrivelse eller en CV fra en som har hatt rollen før.
Nå skal vi ansette en «sånn» …
Grøss.
Kanskje personen finnes i egne rekker.
Kanskje oppgavene kan deles opp.
Matematikk i arbeidslivet er ikke lett, og det er definitivt ikke sånn at en pluss en er to, – en greie som kan være noe å tenke på for HR-folk som er mer opptatt av å telle hoder og måle og styre og gjøre alle de andre tingene som de tror er smart å gjøre på ferden med å synliggjøre seg selv og sitt.

Jeg liker å snakke om rekrutteringskommunikasjon, og det handler om å tiltrekke seg den som kan noe om det som det er viktig å kunne noe om i den aktuelle rollen, en som vet hvordan han skal bruke det som han mener at han kan og som passer inn hele pakka som følger med. Hvis man gjør det riktig, så slipper man å investere mange penger i tåpelige verktøy for å administrere alle søkerne, for det er jo så mange, vi er jo så attraktive og alle vil jobbe hos oss, vi er jo bare så gode på employer branding, liksom.
Grøss.
Hvis man gjør det riktig så trenger man ikke tenke på alt arbeidet som forbindes med intervjuprosesser og kandidatopplevelser og alle de tingene der, ei heller dra inn folk fra utsiden som spiller rollen som alibi når de egentlig skal skjule det faktum at de ikke har peiling på hva gjør eller hvorfor de gjøre det.

Det er kjipt nok å komme inn i prosesser som man ikke har eierskap til selv, og som nevnt innledningsvis så blir det enda kjipere når det kommer kandidater som setter seg i den stolen som de er så mentalt forberedt på å sitte i at de går inn i en merkelig tilstand som bekrefter rollespillet. De er så drillet i intervjusituasjonen at det tipper helt feil, det er som om det er så utrolig viktig å gjøre det bra og helst bedre enn best, konkurransen er knallhard og de andre er viktigere enn dem selv.
Jeg ser at de har brukt lang tid på å velge hva de skal ha på seg.
Jeg ser at de har lest eller hørt hva de skal gjøre med hendene sine og skjønner at de har tenkt veldig mye på hvilke spørsmål som det er veldig viktig for dem å stille for å vise at de er motivert og interessert.
Så mye mas for så lite i stedet for å fokusere på det som skal til for å bli oppfattet som riktig.
Da er det en ting som gjelder, og det er å være seg selv.
Det er det som gjør at du skiller deg ut.
Det er det som gjør deg unik.
– «Ja», får jeg høre da.
– «Men hva hvis det ikke er riktig?»

Noen ganger, oftere og oftere når jeg tenker ordentlig etter, så har jeg lyst til å stille spørsmålet i plenum, dette elementære spørsmålet som handler om hvor i faen i helvete du har fått for deg at du må kødde så jævlig mye med deg selv for å skvise deg inn i en sjablong som antageligvis er spikket på bakrommet til en som ikke har peiling på noen av de tingene som du innerst inne vet at du selv er jævlig god på.

De som følger med på mine sider eller som har hørt meg snakke om intervjutips, vet at jeg ikke er så begeistret for å komme med innspill som kan oppfattes som riktig eller galt.
Det finnes nemlig ikke noe som er riktig eller galt.
Det som kan være bra på et sted, kan være helt på trynet et annet sted.
Det er sånne ting du må finne ut.
Det er da du må bruke magefølelsen din.
Jeg har sagt det før og skrevet det før, men gjentar det gjerne til det kjedsommelige, – et intervju er en samtale mellom to parter hvor formålet er å finne ut om man passer sammen eller ikke.
Da må du snakke.
Da må du fortelle historien din.
Hvis personen på den andre siden av bordet ikke skjønner seg på noe av dette, så er det ditt ansvar som seriøs jobbsøker å bringe samtalen inn på det eneste som virkelig betyr noe.

Hvis du melder deg på et rekrutteringsprosjekt, så må du vite hvorfor du gjør det.
Hvis ikke, så er det bedre å la være.

Du skal snakke om deg selv og hva du kan og hva du kan gjøre med noe av det som du mener at du kan.
Du skal glemme alt annet som ikke handler om deg og ditt.
Stikk fingern i jorda.
Se deg selv i speilet.
Jeg vet at det er mange som syns det er skummelt, kanskje basert på en frykt for at man vil få se noe som man ikke ønsker å se eller frykten for at det finnes andre som ser det som dem selv har lyst til å se når alt kommer til alt, jeg vet ikke hva det er, men har erfart at samtaler med enkelte jobbsøkere oppleves som vrient fordi det råder et komplett kaos med full forvirring av forskjellige vrangforestillinger og tvangstanker.

Hvis jeg først skal si noe om smarte spørsmål, så kan det for eksempel være lurt å spørre hvorfor stillingen er ledig, svaret på hvorfor din eventuelle forgjenger har sluttet kan avdekke om det finnes noe som du ønsker å vite mer om. Hvis det er en nyopprettet stilling, så kan bakgrunnen for opprettelsen av den nye stillingen fortelle deg ganske mye.

Og tenk på det, – jeg er sikker på at du har truffet noen av disse som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Dagens tekst oppsummerer et foredrag for en kollokvie-gruppe på Høyskolen i Oslo, en fin gjeng som har tatt initiativ til å lage sin egen jobbsøkergruppe med fokus på tingene som betyr noe i overgangen mellom skole og arbeidsliv.

Anbefalte tekster:
Når kandidatene blir statister
Gi beng i perfeksjonismen

Du får FOO FIGHTERS med «Learn To Fly»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s