Måned: april 2015

Fem minutter i rampelyset

Jeg snakket med en jente i helgen som hadde vært med på et opplegg hvor det ble arrangert speed-intervjuer, jeg skjønte at hun ikke var så begeistret for hverken sin egen prestasjon eller for de som var på den andre siden av bordet, men det var ikke derfor jeg sa at jeg ikke har så mye til overs for de som tror at dette er en smart måte å effektivisere første runde av en ansettelsesprosess på.
Jeg syns dette er tull og tøys.

Hun fortalte om kandidater som sto som på samlebånd og fikk fem minutter til å gjøre inntrykk på potensielle arbeidsgivere, det ble ringt med en klokke når tiden var ute og så gikk man videre til neste.
Tull og tøys.
Det kan sikkert være morsomt for andre å se på – i hvert fall for spesielt interesserte – siden det er selve opplegget som får fokus og ikke innhold.

Jeg har truffet folk som slår seg på brystet og viser tilfredshet over hvor mange de har rukket å snakke med, folk som ikke skjønner at jeg kaller det tull og tøys og at det er et latterlig mål i seg selv når man mener det er smart å snakke med mange kandidater i en ansettelsesprosess. Kandidater som eventuelt vil lykkes med denne intervjuformen er sånne som har sittet hjemme og pugget og som drar historien sin på rim.
Lite å satse på, med andre ord …

Dette er rett og slett en tåpelig intervjuform som ikke tilfører annen verdi enn kortsiktig oppmerksomhet som et pr-stunt fra sånne som tror de har lest ett eller annet om employer branding men som heller burde lære seg noe om rekrutteringskommunikasjon.

Men husk likevel at det er kameler som skal svelges, – hvis det er på denne måten en arbeidsgiver vil fremstå og du fremdeles er interessert i å være med på leken deres, så har du ikke noe valg. Det blir jo akkurat på den samme måten som å være negativt innstilt til elektroniske rekrutteringsverktøy og tåpelige tester eller sånne som setter ut publiseringen av stillingstekster til annonseselgerne i bemanningsbransjen. Husk at gjennomføring av en ansettelsesprosess sier det meste om et virksomhetsvaremerke, og legg samtidig merke til at de fleste som hevder at de har kommet godt ut av dette tullet er sånne som er mer opptatt av å vinne konkurransen …

Du skal likevel få noen tips på veien og det beste tipset er selvfølgelig det som handler om å stå i rollen som historieforteller, – de som følger med på mine sider vet hva jeg mener med det og at det i dette tilfellet handler om å eie samtalen og presentere deg på en sånn måte at de på den andre siden av bordet vil treffe deg igjen. Kunsten er å ikke bry seg om de andre som befinner seg deg, alle de andre som er der på samme grunnlag som deg og som går rundt og plukker her og plukker der og pirker her og der, noen av dem tar til og med på seg rollen som den som både trøster og heier, du kjenner dem igjen fra eksamenstiden på skolen.
Finn din greie og gjør din greie.

Anbefalt lesestoff:
Messing om messer

Akademisk utvanning

Jeg fikk en henvendelse fra en journalist som ønsket påfyll på en kommentar jeg la inn på en tekst i VG og som handler om de som ikke får jobb i samsvar med sin lange utdannelse, – enda en tekst med akademisk pjatt for å styrke påstanden om at lang utdannelse er identisk med å fremstå som kvalifisert.
Gjesp …
Det er skremmende at en fyr fra akademia får spalteplass for å kalle det for et «omfattende problem» og får lov til å fortsette med å melde at det ikke hjelper med fine formuleringer fra politikere når han selv ikke gjør noe annet enn å formulere budskap som underbygger tåpelige tvangstanker og valgte sannheter, refererte til det berømte «Thomas-teoremet» som godt grunnlag når dette bringes på bane og fortsatte med å fortelle at jeg treffer en del mennesker som forteller at de er høyt utdannet og klager over at de ikke får jobb, spør hva de forventer og får sjelden noe annet svar som ikke har sammenheng med samfunnsmessige strukturer og bortforklaringer i stedet for at de åpner øya for at definisjonen på å fremstå som «kvalifisert» ikke begrenser seg til egen puggekompetanse.

Jeg er kjent for å spille til fløyta går og fortalte om en hyggelig jente som jeg traff for ikke så lenge siden som har vært med på et program for jenter med høy utdanning og flerkulturell bakgrunn, en jente som fortalte om et opplegg som hadde mer fokus på alt som er rundt enn det som er i midten. Journalisten ba meg konkretisere og jeg konkretiserte med å si at jenta jeg viste til aldri har tenkt på at hun har flerkulturell bakgrunn, hun ble meldt inn i dette opplegget av en ivrig saksbehandler som dyttet henne inn i en rolle hvor hun følte seg tvunget til å flagge en sak på bekostning av sine egne forutsetninger for å lykkes på arbeidsmarkedet.
– «Ganske sterkt, ikke sant?»
– «Jo», nølte journalisten og spurte om hun kunne sitere meg på alt dette.
– «Selvfølgelig», svarte jeg da.
– «Hvorfor i all verden skal du ikke kunne gjøre det?»
Journalisten sa at det ikke er så mange som tør å si det på den måten og bli sitert på hva de fleste tenker men ikke tør å si, – jeg svarte at det kanskje er noe av det som er problemet …

Jeg fortalte at jeg treffer en del mennesker som overrasker meg med å vise hvor lite bevisst de er rundt sin egen kompetanse, de som ikke klarer å formidle hvem de er og hva de kan og hva de mener at de kan gjøre med det som de mener at de kan hos den aktuelle virksomheten de har søkt seg inn i.
Jeg fortalte at de ikke skjønner spørsmålet.
Jeg fortalte at det eneste svaret jeg får er at de oppfatter seg som «kvalifisert».
Jeg fortalte til og med at jeg tror noe av årsaken kan spores tilbake til de som ødelegger instinktene deres ved å innsmigre seg tillit med å innprente dem om å fremstå som «kvalifisert» på bakgrunn av misbrukt tid på skolebenken, oppildnet av forskjellige heiagjenger som trigges av dette sterke behovet for å vise at de er med på å dytte dem opp og fram og inn i roller som ikke rimer med forutsetninger.

Jeg rakk til og med å si at det er trist å lese at Erna Solberg ikke klarte å finne på noe annet å si enn å trekke fram en greie med NOKUT og turbo-ordninger som skal tilrettelegge for at arbeidslivet kan sjekke dokumenter fra høyere utdanningsinstitusjoner i andre land.
Hva faen er det?
Flere verktøy for folk som trenger å skjule sin egen kunnskapsløshet?
Her kunne hun med fordel ha referert til Robert Eriksson som er i gang med oppryddingen, antydet et smil i den andre enden og følte at journalisten var på glid men at jeg selv var på overtid i forhold til en annen avtale.
– «Jobbsøkerkurs», avsluttet jeg.
– «Seriøse jobbsøkerkurs som tar for seg det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess …»
– «Og det er?»
– «Jobbsøkeren».
– «Ehh … jobbsøkeren?»

Og forresten, – hvis du er usikker på hva jeg mener med seriøse jobbsøkerkurs så klikker du på fanen på toppen av denne siden.

Stockholm

Når jeg først er ute og reiser så syns jeg det er fint å gjøre litt mer ut av det, legge inn litt ekstra tid for å se meg rundt eller benytte anledningen til å møte nye og spennende mennesker. Nå er jeg i Stockholm i forbindelse med et stort rekrutteringsprosjekt og da fikk jeg lyst til å hilse på en dame i nettverket mitt som jeg enda ikke har truffet sånn på ordentlig selv om vi har blitt godt kjent gjennom bruk av alternative kanaler.
– «Vad trevligt», strålte hun.
– «Jag bjuder på lunch!»

Det skjedde noe i resepsjonen, jeg fortalte hvem jeg var og hvem jeg hadde avtale med og fikk høre at hun brått hadde blitt syk og måtte reise hjem.
Ja ja, tenkte jeg.
Jeg kan alltids finne på noe annet i denne koselige byen.
Det var da jeg kjente et klapp på skulderen, snudde meg mot et fremmed ansikt fylt med et stort smil som sa at jeg kunne følge med han.
Greit nok.
Jeg fulgte med han, først og fremst på autopilot med tanken på en kopp kaffe og et nytt bekjentskap, kom inn på et kult møterom hvor han gikk bort til en enda kulere kaffemaskin og tok min bestilling på en vanlig svart mens jeg sjekket utsikten mot den svenske storbyvåren.
Det var da han sa det.
Det var da han sa at han hverken hadde sett min CV eller visste hvilken jobb vi skulle snakke om, men at han kunne gjennomføre intervjuet i hennes fravær.
– «Mårten», fortsatte han.
– «Du kan börja med att berätta om dig själv och dina tankar … varför du har kommit til Stockholm och vad du drar med dej inn i den aktuella rollen …»

Nå, sett i ettertid, så angrer jeg litt på at jeg ikke benyttet anledningen til å ha det litt moro, kjøre et rollespill og få en litt artigere intro med et nytt bekjentskap.
Jeg lot det være.
Jeg fortalte at jeg kjente Amanda og hadde avtale om lunsjbesøk, ikke så mye mer spennende enn som så, fulgte opp med hva jeg jobbet med og la merke til at han ble mindre og mindre til han nesten ble borte i stolen før vi begge sprakk ut i latter.

Han fikk kompliment for et godt innledningsspørsmål, et spørsmål som kan legge grunnlaget for resten av samtalen i stedet for å presentere en liste med tjue forhåndsprogrammerte spørsmål som ikke har noe annet for seg enn å få vedkommende som spør til å være mer fokusert på å komme seg gjennom spørsmålslisten sin enn å få noe fornuftig ut av svarene.

Regelmessige lesere vet at jeg stadig kommer tilbake til det faktum at en jobbsøker må finne seg i mye rart, høre mye rart og møte mange rare mennesker som kanskje burde gjøre noe helt annet. Det er bare det at det ikke er så mye de kan gjøre med noe av dette når alt kommer til alt, vel og merke hvis de ønsker å være med videre i prosessen. Sånn er det bare, – enten det handler om elektroniske rekrutteringsverktøy eller folk som finner på mye annet for å skjule at de ikke har peling på hva de driver med.
Husk at en ansettelsesprosess underbygger et inntrykk av virksomheten du ønsker deg inn i.
Husk at det finnes virksomheter som er mer opptatt av prosess enn resultat.
Husk at summen av alt dette forteller en del om virksomheten som du vurderer å bevege deg inn i …

Det hender både titt og ofte at jeg får spørsmål fra jobbsøkere om hva jeg oppfatter som gode spørsmål i et intervju, som regel fra de som har lært seg at de må huske på å ha med seg noe å spørre om med tåpelige tvangstanker om at den som sitter på den andre siden av bordet vil oppfatte dem som om de ikke er motivert eller interessert.
Grøss.
Jeg svarer at dette er et spørsmål som jeg ikke vil høre og at dette er noe som har en tendens til å tvinge noen til å gjennomføre noe bare for å gjennomføre noe.
Tull, med andre ord.
Det finnes ingen svar på hva som er et godt spørsmål i et jobbintervju og det er heller ikke sånn at det er noe av dette som får deg «på» eller «av». Du skal ta eierskap i din egen prosess ved å fortelle hvem du er og hva du kan og hvordan du har tenkt å bruke det som du mener at du kan i forhold til den aktuelle rollen, alt annet skal komme av seg selv og passe inn med dette som handler om omgivelser og omstendigheter.

Mennesker som forsvarer intervjuskjemaene sine med påstander om noe som ligner på en form for underbygging av struktur, er som regel mennesker som sliter med å ta inn over seg at det egentlig ikke handler om noe annet enn en god samtale mellom to likeverdige parter hvor formålet er å finne ut om man passer sammen eller ikke. De samme menneskene forteller at de skal snakke med så mange mennesker og da må man ha gode sammenligningsgrunnlag.
Tull, med andre ord.
Hvis man trenger å snakke med mange, så har man store utfordringer med rekrutteringskommunikasjonen sin.
Jeg pleier for øvrig å anbefale jobbsøkere om å holde seg unna sånne …

Tilbake til Sverige, – vi ble sitttende og utveksle erfaring i en halvtimes tid med påfyll i kaffekoppen, en god prat om løst og fast hvor vi begge visste at den artige introduksjonen vil følge oss et ganske godt stykke inn i vårt fremtidige samarbeid og bekjentskap.

Det viktigste er å trives med seg selv

Jeg vet ikke hvor mange jeg kjenner som sier at de trives med seg selv, det er jo alltid noe som kan bli bedre eller noe som kanskje burde vært annerledes. Jeg liker å tilbringe tid med sånne som gir uttrykk for at de trives med seg selv og som tør å være seg selv og som skjønner at det kan være lurt å plukke opp litt her og litt der, de som ikke brenner opp livet sitt med å leve opp til andres forventninger men som tør å stå opp for seg selv.
Og bare så det er sagt med en gang, – det handler ikke om å være ego.
Når alt kommer til alt så er det nok sånn at de fleste blir til den de har blitt på bakgrunn av tilfeldigheter og omstendigheter og forskjellige møter og så har man tilpasset seg etter beste evne for å få det til å passe med seg selv og sitt. Jeg kjenner for øvrig noen som misliker tanken på å la seg styre av tilfeldigheter og omstendigheter, men vet også at dette er mennesker som ikke kan skilte med erfaringen som gjør at man lærer å sette pris på det.
De som ikke skjønner den, kan slenge seg i veggen.
Det er jo sånn det er med oss mennesker.
Vi tilpasser oss og forsøker å finne en slags form for balanse. Noen får det til, mens de fleste får bevegelsene som de tror vil føre til balanse til å ende opp med sjangling og vingling. Jeg var ganske god på noe av dette en gang, jeg passet inn i de fleste settinger, sagt på en litt annen måte så sørget jeg for at jeg passet inn i de fleste settinger, men med tiden så har jeg blitt så trygg på meg selv at jeg ikke lenger ser noe behov for å gjøre ting eller si noe som skal oppfattes som «riktig» i den settingen jeg befinner meg i hvis det ikke oppfattes som riktig i forhold til meg og mitt. Men for all del, jeg klarer fremdeles å passe inn i de fleste settinger men det er ikke fordi jeg må gjøre meg til.
Jeg er meg selv.
Jeg trives.
Dersom jeg ikke får lov til å være meg selv, så går jeg.
Og bare så det er sagt med en gang, – det handler fortsatt ikke om å være ego. Det finnes sikkert ganske mange som oppfatter det som sært, det kan fort bli en situasjon hvor man blir oppfattet som en sur og seig surpomp eller at noen tar det inn over seg og starter sin egen lille greie. Uansett så skaper det litt uhygge, noe som isolert sett ikke er bra men som av og til er nødvendig for at man skal få ryddet opp litt i tankene sine.

– «Det viktigste er å trives med seg selv …»
Det var mannen på svaberget som hadde sagt det, begge barna hans lå i skyggen med hvert sitt nettbrett mens han vrikket på hoftene og sang «Moviestar».
– «Pappa», stønnet den ene jenta.
– «Du driter deg ut …»
Jeg hadde for lengst rettet meg litt opp og så at dama hans var i ferd med å strekke litt på kroppen sin og kanskje blande seg inn, enten på den ene eller den andre måten hvor jeg antok at hun med stor sannsynlighet ville velge den andre måten som betydde at hun hverken kom til å synge eller danse. Det var da mannen på svaberget snudde seg i min retning og så at jeg så og det var da det skjedde, han fortsatte å synge og vrikke på hoftene og ga meg et smil når jeg pekte opp med tommelen.

Det viktigste er å trives med seg selv, og det er fortsatt sånn at man lett kan bli oppfattet som en slags avviker hvis man gjør andre ting enn alle de andre eller fremstår som en som faktisk tør å by litt på seg selv uten andre intensjoner enn et ønske om å få lov til å være seg selv.
Fallhøyden er stor.
Det er jo så viktig å passe inn.
Det er jo noe av det viktigste som finnes.
Det er i hvert fall lett å tro at det skal være sånn fram til en eller annen dukker opp og får oppmerksomhet for at vedkommende har gjort noe annet enn alle de andre som ikke heier før de har sett at det er noen andre som heier og at de deretter velger å heie så alle de andre kan se at de heier.

Jeg kan ikke få sagt mange nok ganger at jeg er rimelig glad for at jeg ikke vokste opp med sosiale medier, men det spiller ingen rolle for denne teksten selv om kommentaren fra mannen på svaberget dro meg litt tilbake i tid og vissheten om at jeg for lengst har skjønt at min oppvekst på 1970- og 1980-tallet inneholdt mye mer enn hva jeg klarte å få med meg når jeg var midt i det. Jeg vet ikke om det er sånn at mange av de som vokser opp i dag vil gå glipp av denne muligheten, men det er ganske lett å leke med tanken når man vet at det er mange som ikke tør å løfte på rævva før de har fortalt at de har tenkt å løfte på rævva og fått klarsignal fra heiagjengen sin. Det hender at jeg stiller meg litt tvilende til at det finnes så mange mennesker i dag som viser seg fram som relativt hjelpesløse, da tenker jeg mest på områdene som jeg jobber med hvor jeg treffer mennesker som glemmer at det faktisk er mulig å stole på seg selv og trives med de valgene man gjør.
Ja, så er det kanskje flere valgmuligheter i dag enn det var på «min» tid, men når alt kommer til alt så må man heller ikke glemme hvem det er som legger forholdene til rette for at det er så mange valg.
De som ikke skjønner den, kan slenge seg i veggen.

Dersom jeg hadde visst noe av det jeg vet i dag så hadde jeg antageligvis vært en helt annen, på den annen side så er det jo summen av hele pakka som har fått meg til å bli den jeg er i dag og sånn sett er det ganske bra at jeg ikke visste så mye om sånne ting som jeg vet i dag, da hadde jeg ikke vært den jeg er og den som trives som meg.
Jeg kjente noen på den tiden som gikk sine egen veier.
De ble sett på som litt sære.
De var avvikere.
Dersom jeg hadde visst noe av det jeg vet i dag, så hadde jeg antageligvis vært sammen med dem og ikke blant dem som jeg var mest sammen med. På den tiden var jeg en av mange og var ikke den som man først la merke til.
Greit nok.
Det finnes de som ler høyest og snakker mest, de som skiller seg ut på en eller annen måte eller tar litt for mye plass og som øynene eller ørene først faller på, ikke fordi de er så pene eller stygge eller noe sånt, men fordi det er noe med dem i motsetning til alle de andre og jeg var en av alle de andre.
Det var nok fordi jeg var ganske flink til å tilpasse meg.
Jeg er uansett en sånn type som alltid har klart meg, jeg finner veien ut og vet nok om noen av de tingene som er nødvendig å vite noe om for at jeg skal klare meg sånn passe bra og er den som selv sørger for at mitt eget liv er sånn passe innholdsrikt. Jeg er også blant dem som ikke ble det som jeg trodde jeg skulle bli, og i den samme slengen så kan jeg si at jeg er rimelig glad for at jeg aldri har følt noen trang til å følge en karriereplan som er konstruert av andres forventninger og alt for mange valg.

Det viktigste er å trives med seg selv, og jeg pleier å si i mine foredrag at det ikke finnes et menneske i hele verden som er bedre til å være deg selv enn nettopp du.
Tenk over det.
Tilbake til denne fremmede mannen som danset på svaberget og som gjorde barna sine forlegne, så lurer jeg på hvem av dem jeg best kan identifisere meg med. Hvis jeg hadde sett dette i 1976, så hadde jeg kanskje heiet på guttene eller gjort som dama hans og bedt han om å roe seg ned.
Seriøst.
Du driter deg ut.
Jeg har blitt den jeg har blitt og i dag vet jeg bedre.
Jeg heier på han og gir tommel opp.

Dette er et utdrag fra en gammel tekst som nettopp har blitt publisert i et svensk magasin og som jeg fikk lyst til å republisere til eventuell glede for nye lesere, – ikke minst med vissheten om at jeg befinner meg i Sverige og har nettopp avsluttet et stort rekrutteringsprosjekt som dukket opp som en følge av at jeg er meg selv og trives med meg selv og tør å vise at jeg er meg selv.