Måned: mai 2015

Velkommen til fargespillet

Det bor en dame i veien hvor jeg bor som av og til benytter anledningen til å spørre om tips og råd rundt tingene som hun vet at jeg er god til å gi tips og råd til. Omstendigheter og tilfeldigheter har sørget for at tiden som jobbsøker har strukket litt ut etter at hun valgte sluttpakke for snart to år siden. Jeg vet at hun har vært på jobbsøkerkurs, og benyttet anledningen til å spørre hvordan det hadde gått.
– «Nei», smilte hun.
– «Ikke noe annet å fortelle som ikke når opp til hvordan du har beskrevet disse tiltaksaktørene gjennom tekstene dine … det er vel egentlig ikke noe annet enn tidstyveri fra mennesker som finner glede av umyndiggjøring av voksne mennesker … men nå har jeg begynt å jobbe, da».
– «Så bra», forsøkte jeg og ventet på fortsettelsen, det var noe i både stemme og blikk som fortalte meg at hun ikke var så veldig fornøyd.
– «Nei», svarte hun.
– «Det er jo egentlig ikke en ordentlig jobb … de fant ut av jeg var god på CRM-løsninger og trengte en kursinstruktør og før jeg visste ordet av det så sto jeg i en praksisplass … de oppfatter meg som kaninen i hatten mens jeg egentlig er katta i sekken … ha, de sier jo at det kan ende opp med fast jobb, men det er jo ikke dette jeg har lyst til å jobbe med … det skulle liksom være gulroten, men det er vel ikke noe som heter faste jobber i denne bransjen, er det vel … jeg følte meg egentlig litt dust, følte at jeg ble presset til å si ja siden det er en av forpliktelsene til jobbsøkere som snylter på NAV, ikke sant … det er jo det de sier, spirrevippene som jobber der og som ikke vet hvem som har lagt inn skattepengene sine for å bygge velferdsystemet … nå sitter jeg på isolat og har blitt fratatt muligheten til å fokusere på mine egne jobbsøkerprosesser … hva gir du meg?»
Jeg ristet på hodet, dette var kjent materie fra mennesker som finner glede av å utvise sitt mandat med å se verden gjennom systemer og paragrafer og virksomheter som måles etter fargene på excel-arkene sine.
– «Og vet du hva», fortsatte hun.
– «Dama på NAV sier at nå trenger jeg ikke å skamme meg over et hull på CV’en … er det mulig, jeg har da aldri skamma meg over det … hva faen har det med saken å gjøre, liksom … og hvordan i all verden kan det ha seg at mennesker som jobber der får lov til å snakke nedlatende om sitt eget virksomhetsfelt?»
– «Hvor lenge skal du være der?»
– «Det er jo tidsbestemt, men de vet jo ikke en gang om de kommer til å kjøre lignende kurs til høsten … greit for meg, jeg vil vekk så fort som mulig, men greia er at jeg mister tid i forhold til dette med å så frø før sommerferien, ikke sant … nå får jeg jo ikke gjort en dritt av det som jeg burde gjøre … komme meg ut og snakke med folk, markedsføre meg selv og alle de tingene der … jeg som trodde at greia med praksisplass var for sånne som trengte arbeidstrening, og dette syns jeg lukter misbruk …»
– «Velkommen til fargespillet», smilte jeg.
– «Nå er du ute av den ene statistikken og inn i en annen, regner med at du er grønn hos både NAV og hos denne tiltaksarrangøren som i tillegg sparer kostnader ved at de slipper å leie inn en kursinstruktør».
– «Fargespill», smilte hun.
– «Når jeg er ute av dette så skal jeg svartmale hele greia …»

Det begynner å bli en god stund siden jeg ble kontaktet av en journalist som ønsket å skrive om tiltaksarrangører og de som befinner seg der, hun fikk en del tips i tillegg til at jeg introduserte henne for mennesker som kunne fortelle den usminkede versjonen av hvordan det oppleves å bli satt til å realisere NAV-reformen, støttet og underbygget av en lang liste med jobbsøkere som kunne fortelle om sine festlige erfaringer fra et publikumsperspektiv. Det ble aldri noe av den teksten, røde tall i mediehuset hennes flyttet henne inn i den samme materien som paradoksalt nok gir henne et bedre eierskap til teksten sin.
Vi skal ta opp tråden i neste uke.
Jeg vet ikke hvem av oss som gleder seg mest.

Du får klassiske toner fra UB40 – en trudelutt som handler om akkurat det samme …

Gladnyhet til virksomheter som ser seg tvunget til å gå til oppsigelser av sine ansatte

Det hadde blitt en liten pause, praten hadde stoppet opp, jeg tok en kaffeslurk og kikket rundt i lokalet som fremdeles bar preg av at det fortsatt var tidlig på dagen.
Det var som om vi satt og smakte på insentivet.
Planen videre.
Om vi skulle begrense oss til det som vi hadde startet opp eller om vi skulle gjøre mer ut av det.

Jeg har arrangert jobbsøkerkurs sammen med Erik Falk Hansen, et konsept som er betalt av motiverte medmennesker som enten sliter litt med å finne veien tilbake til arbeidslivet eller som ser etter noe nytt. Tanken slår meg hver gang jeg innleder med tvangstankene om valgte sannheter i jobbsøkerprosesser og alle mytene om hva som alt for mange oppfatter som riktig eller galt, mennesker som av en eller annen grunn tror at det finnes fasitsvar på alt som handler om søknadsdokumenter og intervjuteknikker og håndtrykk og antrekk og som ikke legger skjul på at de tjener pengene sine på servere skremselspropaganda som underbygger frykt for at noen skal borre opp gamle hull i ny CV.
Grøss.
Tanken slår meg hvor mange som tror på dette.
Tanken slår meg hvor mange vi ikke når fram til.
Av og til tenker jeg til og med tanken på hvem jeg egentlig syns mest synd på, – seriøse jobbsøkere som fortjener at det rettes fokus mot det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess eller tafatte tusseladder som av en eller annen grunn har fått et mandat til å servere akademisk pjatt som ikke har forankring i det virkelige arbeidslivet.

Vi vet at nesten halvparten av deltagerne våre har deltatt på ulike omstillingsprogrammer gjennom tidligere arbeidsgiver, noen har til og med kommet så skeivt ut at de har deltatt på tiltaksprogrammer i regi av NAV.
Grøss.
Vi vet også at det er vanskelig å snakke varmt om seg selv og sitt uten at det kan finnes noen som oppfatter at vi viser nedlatenhet mot andre aktører ved å forherlige vår egen fortreffelighet. Resultatene våre snakker for seg selv, – et ganske paradoksalt utsagn fra meg som ikke er så veldig begeistret for mennesker som tror at papirer og rause referanser kan styrke sjansen for at de kan vinne konkurransen om drømmejobben.

Det hadde som nevnt blitt en aldri så liten pause, og de som kjenner oss vet at det er ganske sjeldent fra oss.
Det var jeg som brøyt stillheten.
Det var helt tilfeldig.
Det var egentlig dødt løp, men det betyr ingen ting for denne teksten.
– «Du», nikket jeg.
– «Vi gjør det».
Jeg tror for øvrig at det blir litt feil å si at resultatene våre så langt har vært over all forventning, og det er fordi vi tror på det vi gjør og vet hva vi snakker om. Vi har møtt en del mennesker som sitter og griner på den andre siden av bordet, mennesker som hverken blir sett eller hørt og som kommer til kort når de strekker seg mot den røde tråden som rulles ut av virksomheter som styres av mennesker som det er lettere å sammenligne med de som trådene kommer fra.
– «Ja», nikket Erik.
– «Vi gjør det …»

Nå skal vi henvende oss til bedrifter som ser seg tvunget til å foreta oppsigelser som stort sett bunner i kostnadsbesparelser, vi tilbyr en pakke som prismessig er unik i seg selv men som inkluderer vårt mantra om at det er innholdet som er det viktigste og det som definerer det unike.
Vi vet at prosess ikke er viktigere enn resultat.
Vi vet hva som funker.
Vi vet hvordan vi skal hjelpe bedrifter som forsøker å kjøpe seg god samvittighet til å stå inne for hvordan de ønsker å avslutte arbeidsforholdet til det beste for alle parter.
Det er mange som gjør det.
Det er mange som tilbyr noe som ligner.
Eller som sier at de gjør det.
Ja.
Det er riktig, men det er vi som drifter Det unike Jobbsøkerkurset.
Erik har laget en egen tekst som beskriver hele greia, jeg kopierer ikke inn alt som står der men oppfordrer i stedet til å følge denne linken.

Liten digresjon, men dog – her om dagen fikk jeg en melding fra en tiltaksarrangør som kunne fortelle at de hadde kommet over min CV og var glad for å kunne fortelle at denne var med i anbudsforespørselen deres.
That’s it.
Jeg kjente ikke avsenderen og har heller ikke akseptert at min CV skal slenge rundt og spesielt ikke gjennom selskapet han representerte.
Dette var en sånn dag hvor jeg hadde rævva full, og sånn sett så var tidspunktet optimalt.
For meg, vel og merke.
Han kontakter ikke meg igjen, for å si det sånn …
Jeg skal ikke påta meg rollen som initiativtaker til audit hos ulike tilbydere av tiltaksarrangement, men det er kanskje på tide at flere får øya opp for mangelfullt samsvar mellom anbudsdata og daglig drift. Det er mulig at det er en godt bevart hemmelighet at det ikke er de flinke folkene som velges når anbudene «vinnes» siden tiltaksarrangørene foretrekker arbeidsledige DM-selgere, spinninginstruktører og pedagoger for å sikre bedre inntjening på bunnlinjen. Noen strekker den til og med så langt at de benytter sine egne kursdeltagere i praksisplasser og da bør det ringe noen bjeller …

Gladnyhet til virksomheter som ser seg tvunget til å gå til oppsigelser av sine ansatte, – vi er her og nå kan vi skreddersy et opplegg for deg og dine.

Kontakt meg på mail – morten at karriereverkstedet.no – så avtaler vi en uformell og uforpliktende kaffeprat!

Det hjelper å virvle opp litt støv …

Jeg har lagt merke til at det har dukket opp en del nye karrieretips i ulike medier som trekker fram viktigheten av å være seg selv når man presenterer seg i rekrutteringsprosesser, det kan virke som om det er flere som omsider har fått øynene opp for at det bare er en ting som funker når det kommer til dette med å skille seg ut og fremstå som unik i søknadsmassen.
Ha!
Velkommen etter …

Det paradoksale er at noen av disse tipsene kommer fra virksomheter som er kjent for sin nedlatenhet mot kandidater som ikke presser seg inn i de tåpelige sjablongene deres, – det er kanskje lov å håpe at de har kommet over den eneste fasiten som funker, og det er virkeligheten. Jeg håper også at det bunner i fornuft og ikke bare som et resultat av slett arbeid med påfølgende feilansettelser selv om de pårørende kan ha godt av å bli irettesatt fra de eneste som de tar seg bryet med å legge seg på ryggen for. Jeg har til og med sett en tekst fra et selskap som jeg kjenner mest for å bunne kandidatopplevelsesundersøkelser som handler om viktigheten av god oppfølging til jobbsøkere som viktig bidrag til et positivt virksomhetsvaremerke.
Herlig!
De som følger med på mine sider, vil kanskje legge merke til at det ikke kommer et grøss, og det skyldes at jeg er en type som kan ha lett for å la historie være historie og at det er lov å lære av sine feil samtidig som jeg må innrømme en viss overraskelse over å se hvem som får seg til å trykke på likerknappene og som til og med får seg til å dele tekstene.
Men for all del.
Velkommen etter!

Det hjelper å virvle opp litt støv, og jeg er kjent som en fyr som for lengst har skrellet av meg disse sperrene som tipser meninger om mangt. Jeg får en del kule tilbakemeldinger når jeg formidler tekster i en ledig balanse av alvor og humor med vissheten om at det funker ganske bra for å utfordre tvangstanker og valgte sannheter. Jeg vet at jeg provoserer fram en del refleksjoner, og gleder meg til verden blir et litt bedre sted å være for seriøse jobbsøkere som alt for lenge har sett seg tvunget til å leve i skyggen av sitt virkelige jeg.

Så da er det vel bare å vente på at noen av de virkelighetsfjerne veilederne som av en eller annen grunn har fått lov til å drifte jobbsøkerkurs våkner opp og ser lyset som avslører støvet som senker seg mot gulvet?

Gode referenter i kandidatopplevelsesundersøkelser

Jeg var i et møte med et bemanningsselskap i dag, jeg hjelper en virksomhet med utvikling av rammeavtaler og dette var et oppfølgingsmøte med et av selskapene som har meldt seg på og presentert sin fortreffelighet, jeg hadde lyst til å møte dem på deres egen hjemmebane for å komme litt dypere under huden på dem og snakke om de tingene som man ikke finner ut av på sterile salgsmøter.

Gode rekrutteringsmennesker jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene og være trygg på at alle parter vil representere hverandre på en god måte.

Jeg satt igjen med tre selskaper og ett av dem skulle ut, jeg var ganske sikker på at jeg var på riktig sted, det stedet som egentlig var feil, signalene var ganske klare og nå ventet jeg bare på den endelige bekreftelsen som skulle få dem til å melde seg ut.
– «Kandidatopplevelser», begynte jeg.
– «Hva tenker dere om det?»
– «Der er vi gode», smilte hun.
– «Fortell».
– «Hva vil du vite?»
– «Alt …»
Hun rettet seg litt opp i stolen, samlet sammen papirbunken foran seg og gjorde seg klar til å fortelle alt, noe som var ganske fort gjort, hun fortalte at alle vikarene deres svarte på et evalueringsskjema som resulterte i meget gode tilbakemeldinger.
– «Ja», nølte jeg.
– «Men hva med de andre?»
– «De andre?»
– «Mulig at jeg forstår deg feil», begynte jeg.
– «Men du viser til alle vikarene som jobber for dere … hva med de som søker seg inn til dere og som blir kalde i basene deres?»
– «De er jo ikke i jobb for oss …»
– «Nei», smilte jeg.
– «Men de har likevel rukket å få et inntrykk av dere gjennom respons eller heller mangel på respons … husk at det er hvordan dere behandler deres viktigste aktivum som påvirker virksomhetsvaremerket deres, alle menneskene som står på utsiden har større verdi enn ordene som dere klipper ut fra personalhåndboken og legger ut på nettsidene deres … vi ønsker å samarbeide med en aktør som gjenspeiler vår egen holdning til akkurat dette».
– «Vi får ganske mange henvendelser fra de som vil jobbe for oss», begynte hun og så tok det litt tid før hun fortsatte å si noe, eller hadde tenkt å si noe uten at hun kunne komme på noe mer å si, som om det hun hadde sagt var nok.
– «Ja», svarte jeg omsider og la til at det skulle bare mangle, det er jo jobben deres.
– «Jeg tror jeg vet hvor du vil», fortsatte hun.
– «Men vi drives jo av å selge … eller levere … og det er jo det som vi gjør så godt og som gir oss denne store kandidatstrømmen».
– «Men hvorfor klarer dere ikke å gi jobbsøkere en profesjonell tilbakemelding?»
– «Definisjonen på profesjonell tilbakemelding», nølte hun.
– «Vi oppfordrer til at de legger seg inn i basen vår, og så tar vi kontakt hvis det dukker opp noe som passer … det er jo en helt vanlig måte å jobbe på …»
– «Jeg treffer en del jobbsøkere som forteller meg at de har lagt seg inn i basen deres», begynte jeg.
– «Jobbsøkere som ikke får tilbakemelding på hvorfor de ikke hører noe fra dere når dere publiserer stillinger som rimer med hva de har punchet inn … er ikke det rart?»
– «Rart?»
– «Ja».
– «De … er kanskje ikke aktuelle …»
– «Men dere har jo ikke snakket med dem?»
– «Kanskje ikke alle», svarte hun kort.
– «Eller … det er jo sånn at vi, eller man oppfordrer jo alle som registrerer seg i basen om å følge med på det som vi publiserer … ja, de må jo følge med på aktivitetene våre … og ta kontakt».
– «Skjønner det», nikket jeg.
– «Og når de gjør det, så får de den samme meldingen på nytt, den som sier at de må legge seg inn i basen og så blir de kontaktet hvis de vurderes som aktuelle … er det ikke litt rart?»
– «Vi har en ganske stor CV-base», nølte hun.
– «Ja», svarte jeg.
– «Og det er jo fordi dere messer om denne basen til alle som tar kontakt, alle de som tror det er noe i den andre enden når de ser stillingsannonsene deres … da er det heller ikke så rart at det er ganske mange som ikke ser poenget med å legge seg inn i basen deres når de vet at de likevel ikke får respons … og spesielt ikke med vissheten om at det som kommer ut i den andre enden er ditt viktigste salgsargument i møter med nye kunder … det er i hvert fall sånn jeg oppfattet dere på det første møtet vårt».

Jeg repeterer denne:
Gode rekrutteringsmennesker jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene og være trygg på at alle parter vil representere hverandre på en god måte.
Snipp snapp snute.
Du er ute.

Jobbsøkere må finne seg i mye rart, men hvis man skal være med på leken så må man tåle steken. Punching i CV-baser og elektroniske rekrutteringsverktøy, møter med sjablongspikkere og selvutnevnte eksperter som paradoksalt nok ikke kan vise til egen erfaring fra det som de finner ut at de skal snakke om.
Sånn er det bare.
Jeg kjenner flere jobbsøkere som har tatt initiativet til å takke for seg og følgelig melde seg ut av prosessen, selv om jeg innrømmer at jeg syns det er litt kult og at det står respekt av det, så vet jeg like godt som dem selv at de har eliminert en mulighet.
Sånn er det bare.
Man kan ikke skylde på omstendigheter eller rammer eller noe annet.
Man kan faktisk ikke skylde på andre enn seg selv.

Når jeg sitter sånn til at jeg skal treffe en del av disse bemanningsselskapene, så slår det meg hvor like de er. Valget mellom det ene kontra det andre baseres på tilfeldigheter og lite annet. Kandidatmassen er stort sett den samme, de som legger seg inn i en base legger seg inn i en rekke andre og det er ikke så rent sjeldent at de samme kandidatene dukker opp fra ulike bemanningsselskaper. Vikarbyrådirektivet regulerer betingelsene, og da er det interessant å måle fortjenestesfaktorene mellom de ulike timeprisene som de opererer med og artige innspill som skal forsvare de stive annonseringsprisene deres. For det er jo nå en gang sånn, at det ikke dreier seg om så veldig mye annet enn annonseringstjenester.
– «Det viktigste er prosessen», var det en som sa en gang men jeg var litt usikker på hva hun mente når jeg hørte hvordan hun snakket om prosesser.
– «Effektivitet», sa en annen.
– «Rask levering …»
– «Til riktig pris».
– «Kvalitet».
– «Stor CV-base».
– «Liten risiko for feilansettelser».
Det pleier å komme noen andre luftige argumenter også, men jeg syns det er litt rart at ingen nevner hvordan de jobber med kandidatene. Jeg blir også litt forundret over hvor nedlatende mange av disse «konsulentene» oppfører seg i møte med mennesker som kan være inntektsbringende for deres egen virksomhet eller til og med potensielle kunder i framtiden.
– «Registrer din CV i basen vår så tar vi kontakt med deg hvis det dukker opp noe …»
Det magiske ordet i denne setningen er «hvis», og det er et begrep som er like ullent som «kanskje». Det som uansett er viktig for en seriøs jobbsøker er å ta eierskap til sine egne handlinger og det forutsetter aktivitet, fokus og struktur. Jeg er også fristet til å trekke fram seleksjon, og det betyr at du må finne et selskap som dekker din næring og finne en som skjønner hva du kan og hva dette brukes til. Jeg treffer litt for mange mennesker som tror at et bemanningssselskap er bra fordi en venninne har fått jobb gjennom dem og anbefaler dem videre til alle som spør.
Nei, svarer jeg da.
Du må spørre deg selv.
Du må også huske på at du skal henvende deg til disse selskapene for å tilby din kompetanse og ikke for at en eller annen som er ansatt i dette selskapet skal «skaffe deg en jobb».
Det er viktig.
Bemanningsbransjen funker fint som bare det hvis du treffer noen som vet hva de driver med og hvorfor de driver med det de gjør.
Husk at det er menneskene som gjør forskjellen.
Ingenting annet.

Anbefalt tekst:
Beware of the Mystery Applicants


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken