Intervju … eller «bare» en samtale?

– «Jeg var ikke klar over at dette skulle være et intervju».
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg er jo ikke forberedt …»
Vi satt og diskuterte et rekrutteringsprosjekt som jeg jobbet med, en rolle som Markedsdirektør, hun hadde meldt sin interesse gjennom kildetips på LinkedIn og nå hadde vi kommet dit hvor jeg hadde sagt at jeg ikke kom til å ta henne med. Jeg hadde snakket om selskapet og menneskene og rammene og omstendighetene for den aktuelle rollen og vært klar på forventningene og forutsetningene for utvelgelseskriteriene. Jeg forklarte hvorfor jeg valgte å ikke ta henne med i prosessen og det virket som om hun ikke var klar for å få umiddelbar tilbakemelding, noe som det kanskje er lett å skjønne med tanke på alle de gode grunnlagsdata som bekrefter negative kandidatopplevelser.
Jeg kan for øvrig ikke skjønne hvorfor noen velger å vente med denne responsen.
Det er jo bare å kjøre på.

Hun takket ja til å få noen gode råd på veien, og det første jeg fortalte var at hun aldri kan skylde på å ikke være forberedt når hun gikk inn i en rekrutteringsprosess og at hun heller ikke kunne sette merkelapper på møter mellom mennesker.
– «Du har en historie», fortsatte jeg.
– «Den skal du holde deg til uansett hvor du er og hvem du snakker med … dette er historien som underbygger ditt personlige varemerke og den skal presenteres i samsvar med de rammene som du til en hver tid er innenfor … skjønner du?»
Hun nikket.
Jeg regnet med at det var fordi hun skjønte det.
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Hva hadde vært annerledes hvis du var … forberedt?»
– «Svarene mine», svarte hun med et tonefall som om hun oppfattet det som en selvfølge.
– «Jeg hadde sikkert svart annerledes».
– «Hvorfor det?»
– «Hvis jeg hadde visst at det var et intervju, så hadde jeg jo forberedt meg på gode svar for å vise deg at jeg passer til denne stillingen …»
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Du snakker om svar … har det ikke slått deg at det forutsetter spørsmål som du ikke vet om på forhånd?»
– «Jo», nølte hun.
– «Men intervjuspørsmål pleier jo å være … hvordan skal jeg si det … mer eller mindre like?»
– «Du er med andre ord mer fokusert på spørsmål og svar enn å snakke om deg selv?»
– «Ehh … meg selv?»

Det hender at jeg treffer kandidater som er så opptatt av å gjøre godt inntrykk at det tipper over, de legger så mye fokus på dette at det blir et mål i seg selv og det er ikke bra. Nå skal det sies at det i hennes tilfelle hadde gått litt fort som følge av et kildetips fra en fyr som jeg vanligvis oppfatter som ganske pålitelig men som i etterpåklokskapens navn ga inntrykk av at han ønsket å vise seg litt. Jeg fikk vite at jeg måtte svinge meg fort siden hun var i andre prosesser, men jeg fikk ikke noe smart svar når jeg spurte henne hva det handlet om og hvordan dette påvirket vår greie.

Hvis du skal oppfattes som en seriøs kandidat, så må du være klar over at det eneste som virkelig betyr noe er at du står i rollen som deg selv.
Over alt.
Alltid.
Det er ikke så rent sjelden jeg tenker på hvor mye det betyr for en god del mennesker å være forberedt i sine møter med andre mennesker, og bare så det er sagt så handler det ikke denne gangen om å kjenne sin besøkelsestid selv om jeg vet om en del mennesker som kan ha litt å lære om dette, også. Det er som om hver eneste opplevelse i livet er en tåpelig eksamen som de kan gjennomføre bare de har pugget nok, som om alt de sier og gjør må være «riktig» basert på en falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt, – selv om de paradoksalt nok ikke vet hva som oppfattes som «riktig» eller «galt» …
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det handler om en ting, og det er deg.
Det kan sies at det handler om to ting siden det handler om deg og din ferd mot noe annet, men så er det nå en gang sånn at du ikke kan gjøre så veldig mye fra eller til med noe av det andre som ikke handler om deg.

Du skal formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.

Jeg sitter ikke med svaret på hvorfor vi har konstruert et «kompetansesamfunn» hvor det finnes så mange mennesker som ikke vet hva de kan, men pleier av og til å antyde at det finnes litt for mange mennesker som av uforklarlige årsaker får lov til å heve stemmen sin for å sikre sitt eget inntektsgrunnlag.
– «Men du», spurte hun etter at det hadde blitt en kort pause som egentlig bekreftet at vi ikke hadde så mye mer å snakke om i denne omgang.
– «Hva slags inntrykk sitter du igjen med?»
– «Av deg?»
– «Ja …»
– «Flink pike».
Hun svarte ikke.
Hun så ned.
– «Det finnes en del virksomheter hvor du kan lykkes», fortsatte jeg.
– «Men ikke i denne stillingen og i dette miljøet …»
– «Jeg har ikke lyst til å være sånn», nølte hun.
– «Da vet du hva du har å jobbe med», avsluttet jeg.

One comment

  1. Inspirerende, motiverende, reflekterende og engasjerende, Morten. Og sikkert noen flere -ende når jeg kommer så langt. Samtidig er det noe i teksten din som får meg til å tenke på Inger Hagerup. Nå antar jeg at du lurer litt, så poenget kommer like greit med en gang. Om du har hørt om Mauren? Litt omformulert til teksten din, så kan jeg spørre: Oppfatter du deg selv som liten? Når dette spørsmålet stilles et barn, vil mange svar komme i retur, noen åpenbare, andre mer overrumplende. Inger Hagerup svarer så fint: Liten, jeg? Nei, jeg er akkurat passe, fyller meg helt og fullt, både på langs og på tvers. Er du større enn deg selv, kanskje?
    Dette handler om å være seg selv, å vise den ærlige og ekte utgaven av seg selv i alle sammenhenger, og da er man akkurat passe, forberedt eller ei 😉

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s