Mangfold som sofapolitikk

Jeg får en del henvendelser fra mennesker som lurer på om jeg kan skrive en tekst om ditt eller datt eller om sånn eller sånn, tekster som jeg mer eller mindre er inne på i noen av mine egne skriblerier når jeg fremmer mine meninger om mangt og som antageligvis er utgangspunktet for deres henvendelse. Jeg skal ikke si at jeg konsekvent svarer nei, men jeg spør hva som får dem til å gjemme seg bak andre med denne tafatte tvangstanken om at det er best å ikke si noe for da sier jeg i hvert fall ikke noe galt. Det blir som sofapolitikk, – de mener en ting når de sitter hjemme alene men det rimer ikke med det som de formidler i allmennheten.
Tenke tanken er en ting.
Si det er noe annet.
Jeg kaller dem pyser, rævslikkere og ja-mennesker

Jeg fikk en melding her om dagen fra en jente som argumenterte med at jeg hadde en kjent stemme med stor bærekraft.
Wow.
Hun viste til en tekst som handlet om heiagjengene til samlebåndstudentene og deltagelse i et program for jenter med flerkulturell bakgrunn og høy utdanning, eller utvanning som jeg kaller det, en greie som jeg er rimelig skeptisk til i utgangspunktet med tanke på at dette er yngleplass for tvangstanker og valgte sannheter.
Nå ville hun at jeg skulle skrive mer om de som har fokus på alt som er rundt og ikke det som er i midten.
Jeg spurte om hun ikke kunne skrive det selv, men det kunne hun ikke.
Det ville ødelegge alt.
Det var sånn hun sa det.
Alt.
Wow …
Jeg regnet med at det var dødfødt å foreslå en egen publisering på jobbsidene til Aftenposten eller noe, hun virket rimelig bestemt på at hun ville at noen andre skulle skrive den og dessuten så er det jo noe med dette som handler om at brodden blir borte hvis man ikke viser ansiktet sitt. Men for all del, det finnes ganske mange takknemlige «journalister» der ute som gladelig mottar informasjon som gjør det lettere for dem å gjøre jobben sin, kan være greit for å få saken sin plakaten men man må ikke glemme paradokset med at den kan miste troverdighet med tanke på kildebruk som ligner på «forskning viser» og «eksperter sier».
Nok om det.
Hun kunne fortelle at hun ikke tenkte på at hun har flerkulturell bakgrunn og var rimelig lei av å høre på mennesker som ba henne om å flagge deres sak på bekostning av sine egne forutsetninger for å lykkes på arbeidsmarkedet, alle disse tingene som handler om å presentere seg som riktig person. Hun var rett og slett flau over å lese tekster fra de som syter og klager og flagger diskrimineringskortet så snart de får anledning og anledningen forekommer både titt og ofte.
Det er lett å skylde på andre.
Hun følger sidene mine og sammenligner fargespillet med tallproblematikken og andre valgte sannheter som får folk til å rotte seg sammen for å enes om felles bortforklaringer, avsluttet med det lille sukket om at det finnes alt for mange mennesker som tror det er svar på alt, angret på akademiavalget sitt og nå skulle hun se seg om etter en ny retning.
Herlig.
Gjett hvem som får gratistimer …
Hun fortalte om en annen jente som også var lei av å føle seg som et offer hvor det var mer fokus på hennes flerkulturelle bakgrunn enn at hun faktisk kunne noe i tillegg til at hun kunne det lille ekstra, – det som handler om å formidle hvem hun er og hva hun kan og hva hun mener at hun kan gjøre med det hun kan for at de som hun snakker med ser verdien av å bruke tid på henne. Ja, hun har vært på kurs hos meg, men dette hadde hun med seg innenfra. Det er en forutsetning som det finnes alt for mange mennesker der ute som ikke tenker på når de presenterer alt tullet fra de som tror de vet hva som er riktig og galt og som konstruerer slimete svar på spørsmål som de selv ikke skjønner.

Jeg kjenner ganske mange mennesker med bakgrunn fra andre kulturer enn min egen, men sammen lager vi vår egen kultur. Det er ganske mange av dem som sier det samme når vi en sjelden gang kommer inn på noe av det som enkelte fremdeles får seg til å kalle diskriminering i arbeidslivet. De fleste, når jeg tenker ordentlig etter, – de er lei av heiagjengene som klistrer seg til gammel moro og som ikke vet at dette skaper mer kluss enn glede. Som en liten digresjon, så har jeg nettopp kommentert en tekst fra en som la ut på en lang ørkenvandring om hvordan virksomheten han jobbet for hadde ansatt en jente fra Afrika.
Seriøst.
Hva med å fortelle at hun ble ansatt på bakgrunn av å være riktig person til rollen?

– «Dersom du klarer å lede et mangfold på den riktige måten, så får du et bedre omdømme, økt lønnsomhet, mer innovasjon og større konkurransefortrinn …»
Jeg husker ikke hvor setningen kommer fra, men noterte den på et seminar en gang.
Jeg kaller det bullshit.
Jeg foretrekker å si at disse fire målene oppnås hvis du ansetter riktig person, – uavhengig av tall og symboler og form og farge.
Da snakker vi mangfold.

6 comments

  1. Seema fikk meg til å føle meg som et offer hvor det var mer fokus på at jeg hadde flerkulturell bakgrunn enn at jeg faktisk kunne noe.

    Hilsen Rebia

    Lik

  2. Jeg har erfart at de fleste aktører som står fram for å «hjelpe» mennesker med flerkulturell bakgrunn er mer opptatt av å vise seg fram enn å faktisk hjelpe.

    Lik

  3. God tekst (som vanlig) og det topper seg når en aktør som NAV fargelegger organisasjonskartene sine med praksisplasser for å redusere ledighetsstatistikken.

    – ders

    Lik

  4. Virksomheten som teksten viser til er et godt eksempel på hvordan det er mulig å grine til seg midler og følgere ved å fylle på med venstre-intellektuelle forsvarstaler som fordreier hodene på folk. Mangfoldsnorge svarer med å kjøpe seg god samvittighet og lukker øynene for mafialedere og horemammaene på toppen.

    – SG

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s