Måned: juni 2015

Jobbsøkerkurs: Sommerkampus 2015

For ett år siden samlet jeg ti jobbsøkere til en helgesamling på en øy i Oslofjorden, og denne helgen gjennomførte vi en lignende samling. Ja, ikke de samme menneskene, da, – dette var med en ny gruppe jobbsøkere, det er jo ganske mange å ta av, men utvelgelseskriteriene var de samme basert på motivasjon og delaktighet som får dem til å vise forståelse for hva som er mulig å få ut av komprimerte opplegg som dette. Sentrale stikkord er bevisstgjøring og refleksjon og selvransakelse og en del av disse tingene som har en tendens til å komme av seg selv når man får litt startgass og finjustering. Åpenhet i forhold til gruppemetodikk med vilje til å by på seg selv og sine historier er viktige elementer for seriøse jobbsøkerkursdeltagere, det nytter ikke å sitte alene og tro og mene at noe er riktig eller galt etter alt for lang tid med likesinnede som underbygger egne tvangstanker og valgte sannheter.

Jeg skal gjennomføre det samme opplegget neste helg og har samtidig planer om en helg mot slutten av sommeren, – penser meg antageligvis inn på den siste helgen i august med et ørlite værforbehold. Det er noen ledige plasser, og hvis du kjenner en jobbsøker som trenger et tupp i rævva, så deler du denne linken.

Den viktigste forutsetningen for å være med på en samling som dette betinger blant annet at du må glemme alt som du har lest og hørt om tåpelige tips fra folk som ikke har peiling på hva de driver med, jeg treffer ganske mange jobbsøkere som klager over hvor rævva rekrutteringsbransjen er og hvor drita dårlige systemer som brukes av folk som skjuler sin manglende kunnskap om hva ansettelse av riktig person egentlig går ut på.
Det nytter ikke i det lange løp.
Det går ikke an å skylde på andre.
Dessverre.
Her kommer du med blanke ark og åpent sinn og vilje til å by på deg selv for å utforme den riktige historien om deg selv og hele pakka som du har med deg.

Den første dagen tar for seg den første fasen i en seriøs jobbsøkerprosess som handler om en slags form for realitetsorientering hvor deltagerne må finne svaret på spørsmålet om hvordan de beskriver sin kunnskap og hvordan de frembringer resultater som gir grunnlag for noen suksesshistorier. Det handler om å vite hva du kan og hvordan du bruker det som du mener at du kan, – alt det andre som du hører og leser om jobbsøkertips er ikke annet enn emballasje.

Deretter må de utforme en strategi som rimer med egenskaper og forutsetninger og til og med begrensninger hvor sistnevnte er ganske tøff å innrømme for de fleste i et samfunn som tviholder på myten om at det skal være like muligheter for alle.
Hva skal du gjøre?
Hvordan skal du gjøre det?
Hvem skal du snakke med?
Hvorfor mener du at det er riktig å snakke med akkurat dem?

Den andre dagen har fokus på presentasjon og historiefortelling og hvordan du formidler gode opplevelser til en forhåndsdefinert målgruppe. Du har et budskap og dette skal du fortelle til noen, aller helst til de som har behov for en som deg men også til de som kan sette deg i dialog med noen av de som kan ha behov for en som deg. Vi snakker om rekrutteringskommunikasjon og nettverk og disse tingene som handler om å være trygg på sin egen historie og fortelle den med en viss innlevelsesevne.

Jobbsøk handler om deg og ditt og hvordan summen av dette gjør deg unik.
Det handler om hvordan du profilerer din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Det handler om eierskap.
Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.

Det legges selvfølgelig opp til bading og grilling og kos på svaberget.
Det skulle jo bare mangle.
Jobbsøkerkurs kan være morsomt og skal være morsomt, – det høres nesten litt surrealistisk ut, men det er ikke så rent sjelden at jeg stiller meg spørsmålet om når man egentlig begynte med alle disse formaningene om hvor kjipt det er og hvor vanskelig det er og hvor mye man skal gjennom og det er ikke måte på. Tenk på noe av dette neste gang du skal gå bort til et fremmed menneske som egentlig ikke er noe annet enn en venn som du ikke har truffet.
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det går ut på det samme.

Nå får du for øvrig jobbsøkerboken min fraktfritt til og med 1. juli – bruk kupongkode JUN50. Den er jo ganske billig i utgangspunktet og oppfattes som en god investering selv om fraktkostnader er litt pes …

Dagens musikksnutt ligger omsider på Soundcloud og er et eget dj-set med en sommermix som er kjent for noen av dere som følger med på mine sider, – deilig strandmusikk som setter deg i god og avslappende stemning når du skal punche deg inn i CV-baser eller rett og slett bare gi beng …

Sandslottet

Denne teksten er i utgangspunktet inspirert av en av mine favorittbloggere – Terje Bjørnstad – som skriver gode tekster med høy gjenkjennelsesfaktor. Han har publisert en tekst som han kaller Andedammen som tar for seg en del av likhetene mellom våre bosamfunn og fuglelivet.
Les og nyt.
Min egen gjenkjennelsesfaktor til denne konkrete teksten er rimelig høy med tanke på at jeg har vært på flyttefot, jeg har brukt en del tid på maling og snekring og en del av de morsomme tingene som hører med når man skal sette sitt eget preg på sitt nye rede i nye omgivelser. Jeg har rukket å hilse på noen av naboene, fortalt at jeg har vokst opp i bygård og vet hvordan man skal oppføre seg når man bor sånn til som de gjør.
Ingen fare, med andre ord.
De får en grei nabo, men det vet de jo ikke enda.
De har ikke sett så mye til meg.
De har ikke hørt så mye fra meg enda, heller. Jeg går stille i dørene og ønsker ikke å være denne fremmede som kan utfordre det etablerte, ikke sånn at jeg kommer til å gjøre det, jeg har lett for å tilpasse meg og sklir inn i de fleste miljøer, man vet jo aldri hvilke tanker andre kan ha når det kommer noen nye.
Ikke sånn at jeg ikke er meg selv.
For all del, – det handler ikke om det, men det handler om å ta det litt pent i begynnelsen.
Det er lett å trekke paralleller til klasserommet eller til arbeidsplassen.
Nå kommer det en ny.
Hvem er han?
Hvordan er han?
Heier han på det samme laget som jeg?
Liker han den samme musikken?
Liker han musikk i det hele tatt?

Her om kvelden hadde jeg holdt på skikkelig lenge, malt en vegg og satt sammen noen møbler fra IKEA og ble sittende å lytte til lyder.
Duringen fra vaskemaskinen i etasjen over.
Skritt i trappa.
Noen av disse lydene som vitner om liv mellom veggene. Utenfor de åpne vinduene mine er det fuglekvitter, jeg bor rett inn mot skogen så det er jo ikke så rart. Jeg kom til å tenke på en av de første nettene i min første nye leilighet på slutten av åttitallet. Ja, nå var det ikke en ny leilighet men den var ny for meg, det var en gammel bygård hvor det var rimelig lytt mellom veggene, de som bodde på den andre siden av soveromsveggen hadde en greie med å gi fra seg mye lyd når de hadde det deilig sammen i senga og det hadde de ganske ofte. Det var et par på min egen alder, Larsen og Lauritzen, det tok litt tid før jeg fant ut hvem som var hvem bortsett fra at hun hadde rødt langt hår som rakk helt ned til rumpa og han ikke hadde hår i det hele tatt. Litt småkjipt å høre på, en slags blanding av at man føler at man går glipp av noe samtidig som man hører noe som det egentlig ikke er meningen at man skal høre. Jeg husket at jeg ble overrasket over at det var såpass lytt mellom veggene, det dunket ganske bra i senga deres i tillegg til at de begge var ganske høylydte med sukk og stønn.
Rimelig porno, med andre ord.
Nesten litt kleint å treffe de i oppgangen.
Heisann.
Gikk det bra i går?
Da er det bedre med fuglekvitter.
Dette var for øvrig en leilighet som litt senere ble kjent som Mortens Hotell, den lå rimelig sentralt til hvor det var lett for gutta å kubbe på sofaen eller på gulvet når vi trakk oss tilbake for å evaluere våre strabasiøse turer med knusing av barkrakker og pikehjerter.

Sandslottet refererer til det første rommet jeg pusset opp i den nye leiligheten min.
Den som jeg bor i nå.
Soverommet er malt i en sandfarge som er en av mine favorittfarger, dessuten er sand et samleobjekt for meg. Jeg har tatt med meg sand fra forskjellige feriesteder, myk og finkornet sand som er fylt opp i tomme flasker og fraktet hjem til minnebanken.
Naturlige ferieminner.
Sand og fine steiner.
Den ene veggen har fototapet med strandmotiv.
Digg å sovne på stranden.
Digg å våkne.

Det har dukket opp enkelte flashbacks til da jeg bygde det første slottet mitt, det var en gammel dame som hadde bodd der og leiligheten bar tydelig preg av det.
Nå var den min.
Nå skulle jeg sette mitt eget preg på den.
Rive skap.
Bygge skap.
Rive vegger.
Bygge vegger.
Maling.
Maling.
Maling.
En overraskelse her og der.
Gammel bygård, ikke sant.
Gamle aviser som isoleringsmateriell og murvegger med bombekrater. Ja, nå var det ikke bombekrater, men det er sånn det blir når man røsker ut store spiker som var slått inn av en bygningsarbeider som aldri tenkte tanken på at det skulle komme en dag hvor en eller annen jypling skulle røske opp i arbeidet hans.
Sparkling.
Sparkling.
Sparkling.
Maling.
Den gangen jobbet jeg skift og hadde hav av tid til å fikse og ordne alle disse tingene som skal fikses og ordnes med lange kvelder og enda lenger netter, middag rett fra gryta og en pizza på døra i ny og ne og en time på øyet når man omsider finner ut at det kan være greit å ta en time på øyet.
En herlig tid.
Jeg var konge.
Nå er kongen tilbake og sandslottet tar form, min form, jeg skal bo meg inn i nye omgivelser og låser meg inn til en gang som også kan minne om sand, denne røde sanden som du ser i Afrika som kombinert med svartmalte karmer gir myke overganger til svarte fondvegger i øvrige rom.
Svart er en kul farge.
Svart er sexy.
Jeg vet om noen som sier at svart ikke er en farge.
Jeg syns det er feil.
Hvis du noen gang er i tvil om hvilken farge du skal velge, så velger du svart.
Svart er safe i de fleste settinger.
Kjøkkenet er malt i grått hvor jeg har blandet sand (!) i malingen for å gi struktur, jeg syns det er dritkjedelig med glatte flater som gir kliniske preg av sykehus og kontor og dessuten så underbygger denne grove flaten en greie som jeg har med rå betong.
Bygutt, ikke sant.
Vindusveggen er tapetsert med grå mursteinstapet, jeg har bygget spisebar under vinduet og over vinduet har jeg laget en hylle fra vegg til vegg med grønne planter som henger ned og myker opp det harde.
Øverst i det ene hjørnet kan man se en gekko.
Helt sant.
Den er riktignok laget i plast, men det ser du ikke.
Den gjør noe med settingen.
Hvor er bildene, tenker du.
Bildene er i hodet ditt, svarer jeg.
De som kjenner meg vet at jeg er historiefortelleren som vil at leseren skal lage sine egne bilder.
Stua lar vente på seg, her er jeg litt usikker på hvordan jeg skal gjøre det, tenker mest på farger og sånt, men den har endevegg med store vindusflater mot skogen som jeg har lyst til å forsøke å implementere i rommet.
Det heter seg at man ikke skal gjøre alt på en gang.
Det heter seg at man skal bo seg inn.

Det er selvfølgelig viktig å få fram hvem som virkelig bor her. Jeg var litt usikker på om jeg skulle lage mitt eget dørskilt eller om jeg skulle besøke en av disse skiltmakerne som kan lage noe som ser litt proffere ut. Jeg valgte en kombinasjon, mest fordi jeg ikke fant noen aktuelle skiltmakere der og da og tenkte at dette sikkert finnes på internett.
Ja.
Selvfølgelig.
Internettet rommer det meste, og jeg fant sidene til Skiltmax.
Genialt.
Her kan du med noen enkle tastetrykk lage dine egne skilt, enten det er til døra som var aktuelt for mitt vedkommende eller om du skal lage noe annet.
Hva som helst, egentlig.
Genialt.
Sa jeg genialt?
Genialt.
Du velger form og farge og i løpet av noen få dager så kommer skiltet i postkassen din til en pris som jeg ikke tror at noen av disse skiltmakerne som jeg ikke klarte å spore opp kan sammenligne seg med.
Nå vet alle hvem som bor bak denne døren.
Dette er for øvrig en side som jeg sikkert kommer til å benytte meg av ved andre anledninger, – for eksempel når jeg arrangerer kurs og foredrag og annet.

Det er ganske stille i skrivende stund.
En og annen fugl.
Mest stillhet.
Vår tids privilegium.
Det er klart for den siste dansen før lysene slukkes, – her kommer CLINTON BABERS med en meget god tolkning av en av de mest sexy låtene jeg vet om.

Slik får du en bedre kandidatopplevelse

Det er mye fokus på kandidatopplevelser i ulike medier om dagen, det ser nesten ut til å bli en hype og da er det selvfølgelig litt artig å se hvem som hiver seg på. Det blir nesten litt paradoksalt når noen av bemanningsselskapene som er mest kjent for å bunne disse undersøkelsene får seg til å smigre seg inn i debatten, for ikke å snakke om leverandører av elektroniske rekrutteringsverktøy som tross alt oppfattes som roten til alt det onde i ansettelsesprosesser.
Ja ja.
Det blir spennende å se om det kommer noe ut av det, antageligvis ikke noe annet enn krav om virksomheter som bør få seg en eller annen form for sertifisering eller noe.
Latterlig.
Det er for øvrig ikke bare bemanningsbransjen som synder, enkelte virksomheter som av en eller annen grunn får seg til å kjøpe plass på virksomhetsomdømmeundersøkelser er også med.
Noen raske tastetrykk på LinkedIn gjør det lett å se et mønster.
De løse trådene kommer fra den samme ulla …

Jeg treffer en del mennesker på jobbsøkerkurs som benytter anledningen til å få ut sin frustrasjon rundt opplevelsene sine.
Det er bra.
Det er bra å få det ut.
Det er som å drite eller å spy.
Man føler seg bedre etterpå.
Det som ikke er så bra, er de som trekker fram eksempler som bekrefter at de ikke viser forståelse for at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv, gjerne underbygget med noen greier fra sine egne opplevelser og uten tanke på at det som kan oppfattes som feil på et sted kan være riktig på et annet og at man selvfølgelig har ulike oppfatninger av ting.
Sånn er det bare.
Man må aldri glemme at man snakker om mennesker, det er en påminnelse som det er viktig å få ut hver gang debatten blusser opp med prosesser og rutiner og andre fluktkommentarer. Uten sammenligning for øvrig, men det blir som når NAV er i mediene og alt fokus rettes mot systemene og rammene uten tanke på at det faktisk er menneskene som er ansatt der som er problemet.

Jeg treffer også en del av de som av en eller annen grunn får lov til å ta ansvar for rekrutteringsprosesser og som får seg til å slenge ut påstander om at kandidatopplevelser ikke kan oppfattes som subjektivt – argumentert bort med at jobbsøkere som ikke får jobben automatisk vil fremstå som negative.
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når mennesker får lov til å gjøre noe som de egentlig bør holde seg langt unna.
Kandidatopplevelser handler om hva de får med seg gjennom hele jobbsøkerprosessen, det handler om inntrykk og mennesker og hele pakka som påvirker totalopplevelsen. Jeg sier til de som får seg til å presentere påstander som den ovenfor at du like så godt kan snu på det og tenke på hva som skjer hvis du får en jobb som du ikke passer til, – bare fordi resultatet gikk din vei der og da, så forteller det at prosessen ikke kan ha vært god.
Skjønner du?

Men du, det er faktisk mulig å ta initiativ og ansvar for å få en bedre kandidatopplevelse. Det handler om budskap og historiefortelling, din formidlingsevne og ikke minst vissheten om at du aldri må gi slipp på eierskapet til dine egne jobbsøkerprosesser.
Så enkelt?
Ja.
Så enkelt …
Jeg treffer en del mennesker på jobbsøkerkurs som allerede bommer i introduksjonen ved å henvende seg til virksomheter med håp om å få en jobb.
Det er ikke sånn at du «får» en jobb.
Jeg gjør oppmerksom på at jeg beveger meg inn i et flisespikkerstadium som akademiaspirer og sånne som er så høyt utvannet ikke forstår seg på med tanke på at de ofte har vrangforestillinger om både kompetansebegrepet og hva det egentlig vil si å være kvalifisert. Hvis du er en seriøs jobbsøker, så skjønner du hvordan og hvorfor du må formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan bruke noe av det som du kan i den aktuelle stillingen i det aktuelle miljøet som du ønsker deg inn i.
Så enkelt?
Ja.
Så enkelt …
Deretter kan det selvfølgelig være sånn at de som sitter på den andre siden av ansettelsesprosessen rett og slett ikke liker deg og din fremtreden, væremåte eller noe annet, men det er en del av pakka.
Sånn er det bare.
Kom deg videre.

Ansettelse av riktig person forutsetter en krystallklar formening om hvem man ønsker å ansette i den aktuelle stillingen, og begrepet «hvem» er bare et ord som skal inkludere riktig kompetanse, personlighet og motivasjon. Jeg treffer en del jobbsøkere som spytter og spyr ut begreper som «trynefaktor» og sånne ting i sin frustrasjon over at de ikke blir lagt merke til i ansettelsesprosessen, og mitt råd til disse er rett og slett at de skal se videre.
De som skal ansette noen har allerede bestemt seg og det ble ikke deg.
Sånn er det bare.
Dersom du fortsetter å grave, så kan det være at du finner noe du ikke ønsker å finne og det er ikke noe poeng. Du velges ut eller inn basert på beskrivelser av referanser som er identifiserbar for den som skal vurdere deg.

Du må også huske på at det ikke er sånn at den som sitter på den andre siden av jobbsøkerprosessen din har så mye mer peiling enn deg på det som vedkommende er ansatt for å gjøre. Jeg nevner en rekke steder at nevnte bemanningsbransje tenderer til å være sammenlignbar med dyre annonseringstjenester med enkelte ansatte som forsøker å skjule sin manglende kunnskap med dårlige verktøy. Det sier seg selv at det kan gi deg en dårlig opplevelse hvis du står der med lua i hånda og ikke vet hvem du er og hvorfor du er her.
Så enkelt?
Ja.
Så enkelt …
Det er fullt mulig å fremprovosere en dårlig kandidatopplevelse ved å slippe eierskapet og skylde på andre eller alt som er rundt.
Ikke gjør det.
Du skal kun fokusere på deg og ditt.
Vær deg selv.
Hvis det ikke er godt nok til å få jobben, så skal du være glad til.
Hvis en virksomhet har valgt å bruke et elektronisk rekrutteringsverktøy i sine ansettelsesprosesser, så må du bare innfinne deg med det.
Gjør det du må.
Ta deg en kaffe og legg inn det som du må legge inn som du oppfatter som relevant og som styrker ditt kandidatur.

Hvis debatten fortsetter, gjerne som noe mer enn bare en hype som trigger de som alltid vil benytte en hver anledning til å stikke seg fram for å forherlige sin egen virksomhet, så bør den handle om mennesker og ikke prosesser og systemer og verktøy. Mennesker i denne sammenheng er synonymt med feilansettelser og risken for at feilansettelser ansetter feilansettelser er stor …

Når en blind leder en blind faller begge i grøften
– arabisk ordtak

Og du som sitter på den andre siden av ansettelsesprosessen, – husk at kandidatopplevelser har sammenheng med utvikling og foredling av ditt virksomhetsomdømme, dette begrepet som skal underbygge en eller annen fortreffelighet som du tror virker tiltrekkende mot kandidatmarkedet og aller helst mot disse «talentene» som finnes der ute. Jeg opplever at dette er noe som har fått det til å koke litt i topplokket for en del mennesker som mener at de jobber med disse tingene, de som forsøker å fremstå som sånn eller sånn i stedet for å fokusere på hva som skal til for å vise hvem de virkelig er.
Tenk over den.
Selskaper som har startet en ansettelsesprosess, sitter på en alle tiders mulighet til å presentere seg mot en gruppe mennesker som er de viktigste menneskene i utformingen av deres eget virksomhetsvaremerke, det er ufattelig at det ikke finnes flere som vet hva det vil si å rette fokus mot alle andre som ikke passet inn i den slitte sjablongen. Jeg opplever heldigvis at konsekvensene allerede har begynt å vise seg, det begynner å bli en del selskaper der ute som ikke er så begeistret for kandidater som kommer fra noen av de som bør kjenne sin besøkelsestid.
Tenk på den også, når du først er i gang.

Jeg nevner i en annen tekst at jeg hadde gleden av å hilse på ANNIE LENNOX i forbindelse med en greie på hver vår kant for en organisasjon i Tsjekkia, vi ble sittende å snakke litt og her kommer en passende musikksnutt til tematikken, – en god tolking av «Waiting in Vain»

Full pakke

Jeg har fått en melding fra en student som refererer til teksten min om naturale ytelser, – hun lurer på om det er mulig å komme til en eller annen enighet for både jobbsøkerkurs og jobbsøkerbok.
Mangler bare kaffepraten for å kunne kategoriseres som full pakke.
Hun skrev mye fint, viste til vranglære fra veiledere og tåpelige karrierehenvisninger for å teipe studentene fast i lesesalene, skoletrøtthet og en stor vilje til å komme seg ut i det virkelige livet.

Jeg tillater meg å klippe:
Alle snakker om å gå videre med en masterutdannelse, men hva skal jeg egentlig med det? Jeg ser at det er et krav i de fleste stillingsannonsene som retter seg mot mitt fagområde, men den eneste forklaringen som jeg klarer å komme på er at det sitter noen i den andre enden som har vært gjennom den samme kverna. Når jeg har lest en del av oppgavene som andre har skrevet så handler jo ikke utdannelsen om så veldig mye annet enn en bekreftelse på at man klarer å klippe ut gamle tekster og referere til riktige forfattere og lime det sammen til en blekke som blir på nok sider til at den i det hele tatt kan kalles for en oppgave. Så utrolig bortkastet. Man lærer å vise at man er lærevillig og det er det. Jeg har en venninne som takker nei til jobber fordi hun ikke får den lønna som hun forventer med mastergraden sin. Hva er det for et argument når du ikke skjønner virkeligheten? Mastermaset ødelegger virkelighetsoppfatningen til hvordan man måler kunnskap. På skolen min har vi forelesere og veiledere som anbefaler meg å skifte navn, de mener at det vil øke sjansene for at jeg kan få meg en deltidsjobb for å få orden på økonomien min. Jeg følger bloggen din og liker det du skriver om puggekunnskap og vranglære fra mennesker som ikke har satt beina sine i det virkelige arbeidslivet, de som skjuler sin manglende kompetanse med tåpelige verktøy og personalmennesker som ligner faretruende på et illuminati.

Resten får bli mellom oss, det er nemlig en ganske lang og omfattende melding fra en jente som beskriver arbeidsliv og karriere på en måte som går langt utenpå de fleste oppgavene jeg har lest om denne mangfoldige tematikken.
Og jeg har lest en del av dem.

Nå er det sånn at jeg ikke sitter på et lager med bøker, den printes ut og sendes på oppfordring og er etter min oppfatning billig nok fra før med tanke på hva den kan gi leseren av innspill og motivasjon for å finne fram.
Jeg spanderer selvfølgelig en bok på henne.
Så grei er jeg, liksom …
Jeg har ikke nevnt det til henne enda, men regner med at hun leser det her.
Dere andre får den til innkjøpspris ut morgendagen (18. juni) med kampanjekode SPLURGE. Hvis du allerede er i besittelse av denne boken, så kjøper du den til en venn.
Så grei er du, liksom.
Fraktkostnadene kan jeg dessverre ikke gjøre noe med.

Dagens trudelutt går til Hasmik, – her er JO MANJI med «Beyond the Sunset»