Kjerringpreik

Jeg fikk spørsmål på et intervju her om dagen hvordan jeg stilte meg til å rapportere til en kvinnelig leder, lot det ble en liten kunstpause mens jeg tok en slurk kaffe og forsøkte å se om det var tegn til en eller annen rykning i ansiktet til hun som hadde stilt spørsmålet.
– «Nei», svarte jeg når jeg skjønte at spørsmålet var ment seriøst.
– «Jeg har aldri brydd meg om symboler og tall eller farger når det kommer til utvelgeleseskriterier, syns spørsmålet ditt er tåpelig».
– «Tåpelig?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Det spiller da ingen rolle om det er mann eller kvinne eller ung eller gammel bare vedkommende gjør jobben sin».
Det ble hennes tur til å ta seg en liten kunstpause.
Jeg tror hun måtte tenke seg om.
Det kunne se sånn ut.
Tanken slo meg hvordan det hadde vært hvis spørsmålet ble stilt av en mann, som om vår fellesnevner kunne påvirke et eventuelt oppfølgingsspørsmål fra den andre siden av bordet, en eller annen kommentar som kunne begrense stillheten som fulgte.
Jeg blåste den bort.
Tanken, mener jeg.
Jeg slo ikke akkurat stiften når jeg kom ut i frisk luft og solskinn. Det var et dårlig møte, og jeg tror ingen av oss skjønte en dritt av hva den andre snakket om.
Sånn er det noen ganger.
Det var ikke bare disse «mars og venus-greiene», men det var noe med hele pakka som ble helt feil for meg.
Det var noe med holdningene hennes, væremåten og hvordan hun snakket på.
Jeg likte henne ikke.
Det er mulig at hun er en god sjef, men jeg tror ikke hun kunne være en god sjef for meg og det er det som er viktig for meg og mine valg rundt hvem jeg ønsker å bruke tid på. Nå, sett i ettertid, så har jeg tenkt tanken på at hun ikke ville ha meg med på laget fordi jeg ikke er kvinne, ikke sånn at jeg dveler så mye med denne prosessen siden det var en dårlig prosess, dårlige ting som jeg ikke kan påvirke legger jeg til side for å kunne fokusere på det som jeg syns er bra og som jeg kan være en del av. Jeg har sett at hun er med i en av disse heiagjengene som skriker etter flere kvinner i styre og stell, en diskusjon som dukker opp hver gang en eller annen velrennomert aktør setter inn en ny mann i ledelsen.

Jeg kjenner en god del flinke kvinner som sitter i ledende posisjoner og som ikke ser poenget med å reise seg opp og si hvor de er. De har det bra som det er og det er kanskje derfor jeg liker å bruke tid sammen med dem.
Vi ler av de samme tingene.
De trenger ikke rope høyt for å grine til seg spalteplass med påstander om at arbeidslivet styres av menn som reproduserer seg selv, påstander som likes og kommenteres og underbygges av den samme syklubben som paradoksalt nok benytter sine egne valgte sannheter som viktigste motargumenter. Det som jeg syns er ekstra teit, er de som køler på med dette mangfoldsbegrepet som ikke er noe annet enn et begredelig begrep som ødelegger mer enn det hjelper siden det fokuserer på alt som er rundt og ikke det som er i midten, det som betyr noe og som ikke fyrer opp for tvangstanker og valgte sannheter.

Det er ganske lett å komme over tekster som handler om kvinner som forteller at de er så jævlig stolt av at de har kjempet seg fram til en eller annen jobb til tross for at de er kvinne, sånne som det er lett å anta er blant dem som lever livet sitt gjennom andre. Jeg syns det er mye kulere med mennesker som har kommet seg inn i en virksomhet og en jobb hvor de oppfattes som riktig i forhold til hvem de er og hva de kan og hvordan de bruker det som de kan.
Det er det som betyr noe.

Anbefaler en annen tekst som ligner litt på denne som du nettopp har lest, – den handler nesten om det samme bortsett fra at symbolene er byttet ut med farger:
Mangfold som sofapolitikk

Her kommer The Queen of Soul, – ARETHA FRANKLIN med «Rock Steady»

One comment

  1. Morten, dette er jo til å slenge seg i veggen av, rett og slett. Hadde rollene deres vært omvendt, som du skriver, ville du jo aldri stilt et slikt spørsmål, ikke du.
    Men om en mann hadde spurt en kvinne dette spørsmålet, da hadde jeg bare sagt: «Run, Forrest, run!»
    Heldigvis kommer det noe godt ut av de dårlige møtene også, de former deg så vel som de gode møtene. Takk for et herlig befriende innlegg! Jeg lo litt i skjegget der, ja.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s