Sandslottet

Denne teksten er i utgangspunktet inspirert av en av mine favorittbloggere – Terje Bjørnstad – som skriver gode tekster med høy gjenkjennelsesfaktor. Han har publisert en tekst som han kaller Andedammen som tar for seg en del av likhetene mellom våre bosamfunn og fuglelivet.
Les og nyt.
Min egen gjenkjennelsesfaktor til denne konkrete teksten er rimelig høy med tanke på at jeg har vært på flyttefot, jeg har brukt en del tid på maling og snekring og en del av de morsomme tingene som hører med når man skal sette sitt eget preg på sitt nye rede i nye omgivelser. Jeg har rukket å hilse på noen av naboene, fortalt at jeg har vokst opp i bygård og vet hvordan man skal oppføre seg når man bor sånn til som de gjør.
Ingen fare, med andre ord.
De får en grei nabo, men det vet de jo ikke enda.
De har ikke sett så mye til meg.
De har ikke hørt så mye fra meg enda, heller. Jeg går stille i dørene og ønsker ikke å være denne fremmede som kan utfordre det etablerte, ikke sånn at jeg kommer til å gjøre det, jeg har lett for å tilpasse meg og sklir inn i de fleste miljøer, man vet jo aldri hvilke tanker andre kan ha når det kommer noen nye.
Ikke sånn at jeg ikke er meg selv.
For all del, – det handler ikke om det, men det handler om å ta det litt pent i begynnelsen.
Det er lett å trekke paralleller til klasserommet eller til arbeidsplassen.
Nå kommer det en ny.
Hvem er han?
Hvordan er han?
Heier han på det samme laget som jeg?
Liker han den samme musikken?
Liker han musikk i det hele tatt?

Her om kvelden hadde jeg holdt på skikkelig lenge, malt en vegg og satt sammen noen møbler fra IKEA og ble sittende å lytte til lyder.
Duringen fra vaskemaskinen i etasjen over.
Skritt i trappa.
Noen av disse lydene som vitner om liv mellom veggene. Utenfor de åpne vinduene mine er det fuglekvitter, jeg bor rett inn mot skogen så det er jo ikke så rart. Jeg kom til å tenke på en av de første nettene i min første nye leilighet på slutten av åttitallet. Ja, nå var det ikke en ny leilighet men den var ny for meg, det var en gammel bygård hvor det var rimelig lytt mellom veggene, de som bodde på den andre siden av soveromsveggen hadde en greie med å gi fra seg mye lyd når de hadde det deilig sammen i senga og det hadde de ganske ofte. Det var et par på min egen alder, Larsen og Lauritzen, det tok litt tid før jeg fant ut hvem som var hvem bortsett fra at hun hadde rødt langt hår som rakk helt ned til rumpa og han ikke hadde hår i det hele tatt. Litt småkjipt å høre på, en slags blanding av at man føler at man går glipp av noe samtidig som man hører noe som det egentlig ikke er meningen at man skal høre. Jeg husket at jeg ble overrasket over at det var såpass lytt mellom veggene, det dunket ganske bra i senga deres i tillegg til at de begge var ganske høylydte med sukk og stønn.
Rimelig porno, med andre ord.
Nesten litt kleint å treffe de i oppgangen.
Heisann.
Gikk det bra i går?
Da er det bedre med fuglekvitter.
Dette var for øvrig en leilighet som litt senere ble kjent som Mortens Hotell, den lå rimelig sentralt til hvor det var lett for gutta å kubbe på sofaen eller på gulvet når vi trakk oss tilbake for å evaluere våre strabasiøse turer med knusing av barkrakker og pikehjerter.

Sandslottet refererer til det første rommet jeg pusset opp i den nye leiligheten min.
Den som jeg bor i nå.
Soverommet er malt i en sandfarge som er en av mine favorittfarger, dessuten er sand et samleobjekt for meg. Jeg har tatt med meg sand fra forskjellige feriesteder, myk og finkornet sand som er fylt opp i tomme flasker og fraktet hjem til minnebanken.
Naturlige ferieminner.
Sand og fine steiner.
Den ene veggen har fototapet med strandmotiv.
Digg å sovne på stranden.
Digg å våkne.

Det har dukket opp enkelte flashbacks til da jeg bygde det første slottet mitt, det var en gammel dame som hadde bodd der og leiligheten bar tydelig preg av det.
Nå var den min.
Nå skulle jeg sette mitt eget preg på den.
Rive skap.
Bygge skap.
Rive vegger.
Bygge vegger.
Maling.
Maling.
Maling.
En overraskelse her og der.
Gammel bygård, ikke sant.
Gamle aviser som isoleringsmateriell og murvegger med bombekrater. Ja, nå var det ikke bombekrater, men det er sånn det blir når man røsker ut store spiker som var slått inn av en bygningsarbeider som aldri tenkte tanken på at det skulle komme en dag hvor en eller annen jypling skulle røske opp i arbeidet hans.
Sparkling.
Sparkling.
Sparkling.
Maling.
Den gangen jobbet jeg skift og hadde hav av tid til å fikse og ordne alle disse tingene som skal fikses og ordnes med lange kvelder og enda lenger netter, middag rett fra gryta og en pizza på døra i ny og ne og en time på øyet når man omsider finner ut at det kan være greit å ta en time på øyet.
En herlig tid.
Jeg var konge.
Nå er kongen tilbake og sandslottet tar form, min form, jeg skal bo meg inn i nye omgivelser og låser meg inn til en gang som også kan minne om sand, denne røde sanden som du ser i Afrika som kombinert med svartmalte karmer gir myke overganger til svarte fondvegger i øvrige rom.
Svart er en kul farge.
Svart er sexy.
Jeg vet om noen som sier at svart ikke er en farge.
Jeg syns det er feil.
Hvis du noen gang er i tvil om hvilken farge du skal velge, så velger du svart.
Svart er safe i de fleste settinger.
Kjøkkenet er malt i grått hvor jeg har blandet sand (!) i malingen for å gi struktur, jeg syns det er dritkjedelig med glatte flater som gir kliniske preg av sykehus og kontor og dessuten så underbygger denne grove flaten en greie som jeg har med rå betong.
Bygutt, ikke sant.
Vindusveggen er tapetsert med grå mursteinstapet, jeg har bygget spisebar under vinduet og over vinduet har jeg laget en hylle fra vegg til vegg med grønne planter som henger ned og myker opp det harde.
Øverst i det ene hjørnet kan man se en gekko.
Helt sant.
Den er riktignok laget i plast, men det ser du ikke.
Den gjør noe med settingen.
Hvor er bildene, tenker du.
Bildene er i hodet ditt, svarer jeg.
De som kjenner meg vet at jeg er historiefortelleren som vil at leseren skal lage sine egne bilder.
Stua lar vente på seg, her er jeg litt usikker på hvordan jeg skal gjøre det, tenker mest på farger og sånt, men den har endevegg med store vindusflater mot skogen som jeg har lyst til å forsøke å implementere i rommet.
Det heter seg at man ikke skal gjøre alt på en gang.
Det heter seg at man skal bo seg inn.

Det er selvfølgelig viktig å få fram hvem som virkelig bor her. Jeg var litt usikker på om jeg skulle lage mitt eget dørskilt eller om jeg skulle besøke en av disse skiltmakerne som kan lage noe som ser litt proffere ut. Jeg valgte en kombinasjon, mest fordi jeg ikke fant noen aktuelle skiltmakere der og da og tenkte at dette sikkert finnes på internett.
Ja.
Selvfølgelig.
Internettet rommer det meste, og jeg fant sidene til Skiltmax.
Genialt.
Her kan du med noen enkle tastetrykk lage dine egne skilt, enten det er til døra som var aktuelt for mitt vedkommende eller om du skal lage noe annet.
Hva som helst, egentlig.
Genialt.
Sa jeg genialt?
Genialt.
Du velger form og farge og i løpet av noen få dager så kommer skiltet i postkassen din til en pris som jeg ikke tror at noen av disse skiltmakerne som jeg ikke klarte å spore opp kan sammenligne seg med.
Nå vet alle hvem som bor bak denne døren.
Dette er for øvrig en side som jeg sikkert kommer til å benytte meg av ved andre anledninger, – for eksempel når jeg arrangerer kurs og foredrag og annet.

Det er ganske stille i skrivende stund.
En og annen fugl.
Mest stillhet.
Vår tids privilegium.
Det er klart for den siste dansen før lysene slukkes, – her kommer CLINTON BABERS med en meget god tolkning av en av de mest sexy låtene jeg vet om.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s