Måned: juni 2015

Naturale ytelser

Mennesker har benyttet seg av gleden ved å ta del av nettverk i tusenvis av år, helt fra vi bodde i huler og utvekslet kunnskap over leirbålet.
Noen var flinkere til å jakte enn andre.
Noen var flinkere til å lage hulemalerier.
Noen var flinkere til ditt eller datt, og så brukte man dette «nettverket» til å lære litt av hverandre, alternativt la andre gjøre noe for deg og så kunne kanskje du gjøre noe annet til gjengjeld. Nettverk handler jo egentlig ikke om noe annet enn å kjenne noen som kan hjelpe deg med noe som du kanskje ikke er like flink til, alternativt kan man gjøre tingene sammen så man blir fortere ferdig.

Jeg treffer fortsatt mennesker som hevder at de ikke er så begeistret for dette som handler om nettverk, kanskje mest fordi de har gått seg litt vill i all begrepsforvirringen fra folk som ikke har peiling på hva de snakker om, når jeg forteller det på denne måten så er det som om det går opp et lys for dem. Noen av dem får seg til å spørre hvor man finner gode nettverkskontakter og hvem som det er smart å være i nettverk med, spørsmål som får meg til å tvile på hva jeg bør svare eller om det kanskje er best å ikke si noe i det hele tatt.

Det fantes en tid hvor man kunne bytte til seg ting og tjenester i stedet for å betale med penger, det er nesten så man kan savne tiden hvor «økonomien» var bundet mot virkelig kunnskap og viktigere eiendeler enn mye av det sølet som man sitter med i dag. Det leder meg til overskriften til denne teksten, – du lurer kanskje på hva som kommer når jeg skriver om naturale ytelser, greia er et jeg fikk en melding fra en jente som jeg traff helt tilfeldig i fjor sommer, The Girl From Ipanema, nå hadde hun kommet dit hvor hun trengte råd og veiledning fra en person som har litt peiling på de tingene som jeg har peiling på, men som student så føler hun at hun ikke klarer å ta seg råd til å betale for konsultasjoner.
Det var sånn hun sa det.
Konsultasjoner.
Det er et begrep som får meg til å vokse litt i stolen selv om jeg er kjent for å være en fyr som ikke gjør meg større enn jeg er. Det ble litt fram og tilbake som jeg skal spare dere for, poenget er at jeg ikke har så mye tid til å treffe alle som spør og har i tillegg en ny leilighet som skal males og fikses på i ledige stunder.
Det var da hun sa det:
– «Jeg er flink til å male …»

Alternative møterom fungerer fint som bare det, og det er utrolig hvor mye man klarer å snakke om når omstendighetene ikke begrenses til sterile møterom.
Jenta kunne male.
Hun kunne mange andre ting, også.
Det var selvfølgelig det vi snakket mest om, og nå har hun fått en boost i jobbsøkertilværelsen sin og jeg har fått fin farge i gangen og på kjøkkenet.

Det er heller ikke så lenge siden jeg fikk en lignende henvendelse fra en annen dame som fant meg gjennom et googlesøk, hennes forslag var å bytte en karriereprat med kajakkpadling i det idylliske Nøklevann.
Ubetalelig, spør du meg.

Quid pro quo er latin og betyr «noe for noe» og indikerer et mer eller mindre likt bytte eller erstatning for varer eller tjenester, det vil si tjenester og gjentjenester.
One good turn deserves another.
You scratch my back, and I’ll scratch yours.
Det er for øvrig denne frasen som har gitt opphav til det britiske slanguttrykket for pund som «quid».
Nå vet du det.
Noen vil sikkert rynke på nesa og referere til svart arbeid og sånne ting.
Jeg syns det er genialt.
Det blir som dugnad.
På en måte.
The Girl From Ipanema har for øvrig kommet litt lenger og nå har spurt om prepping foran to jobbintervjuer som følge av samtalen vår.
Betaling?
Hun skal legge opp og sy gardiner.
Noen vil sikkert mene at dette er skikkelig useriøst.
Jeg syns det er genialt.
Nå venter jeg bare på en lignende henvendelse fra en som er god på skyvedørsgarderobeløsninger …

Du får NONA HENDRYX med «Transformation»

Relasjonsvedlikehold og opprydding

Jeg rydder litt i nettverket mitt i enkelte rolige stunder, en viktig jobb som må gjøres en gang i blant. Jeg tenker mest på de som jeg ser at det er på tide å ta opp tråden med, de som det begynner å bli en stund siden jeg har snakket med, sånn på ordentlig. Hvis du opplever at det begynner å bli litt rolig på arbeidsmarkedet, så er det en god tid for en kaffe her og en kaffe der. Dette er noe som er enda viktigere for deg som er seriøs jobbsøker, – du har sikkert fått høre fra de som du ønsker å etablere kontakt med at de ikke har tid til å treffe deg.
Vel, nå begynner de å få god tid …

Når jeg snakker om nettverk og relasjonsbygging og de tingene der i relevante fora som jeg opplever som viktig å frekventere, så kommer jeg raskt inn på LinkedIn. Jeg blir fremdeles overrasket når jeg treffer mennesker som enten jobber med noe som forutsetter gode nettverk eller de som ønsker å jobbe med noe som forutsetter gode nettverk men som ikke er på LinkedIn.

Jeg rydder også på den måten at jeg rett og slett gjemmer bort noen av kontaktene mine, det høres kanskje litt brutalt ut, men det kommer en tid hvor man ikke lenger har noe mer å bidra med ovenfor hverandre eller at det blir litt for mange tidstyver.
Sånn er det bare.
Nå skal det sies at jeg har veldig mange kontakter, men dog.
Jeg sletter de ikke for da mister jeg jo tilgangen til deres nettverk, men jeg setter de på «hide» – en god funksjon som gjør at jeg kan kvitte med med noen av de som slipper regelmessige statusoppdateringer som handler om sånne ting som gjør seg bedre på intetsigende kanaler. Jeg syns for øvrig at det er litt synd at et profesjonelt forum som LinkedIn er i ferd med å bli invadert av Instagramfanatikere. Hvis du ikke vet hvordan den funksjonen funker, så bør du lære deg det så du slipper søppel på veggen din.
Definisjonen på «søppel» er det for øvrig du selv som bestemmer.
Og du, ikke si det til noen men det er ingen som ser at du foretar dette grepet, i hvert fall ikke før vedkommende etterlyser noen «likes» eller «sukkerspinnkommentarer» fra deg …

People-on-puzzle-pieces_flipped

Det vil alltid være noen som gir inntrykk av å være mer opptatt av å forsøke å vise seg fram for andre i nettverket sitt enn å komme opp med noe nyttig og da må man foreta noen kommunikasjonsgrep.
Jeg snakker om kildetips.
Her om dagen hadde jeg et kort møte med et resultat av dette, det var den andre gangen på kort tid hvor en tilsynelatende troverdig kilde presenterte gull som ikke var noe annet enn svevestøv.

Jeg var som vanlig tidlig ute, fant et ledig utebord i solen og ble sittende med noen sosialantropologiske selvstudier i påvente av at hun skulle dukke opp. Damen ved nabobordet satt med datteren sin på fanget, jeg hadde vinket til henne når jeg kom og fått noen smil i retur som bevis på at jeg var godkjent.
Fra datteren, mener jeg.
Avtalen min klokket inn sin velkoreograferte entre, holdt hånden mot hodet som for å signalisere at hun hadde en samtale på øret med noen som hun oppfattet som viktigere enn meg, jeg hadde sett profilbilde på LinkedIn og visste hvem jeg skulle se etter for å komme henne i møte.
Hun lignet i hvert fall litt.
Virkeligheten korrigerer bedre enn Photoshop.
Jeg hørte bruddstykker av en samtale som var av det slaget som man kan høre når jentene sitter på t-banen og slarver, den påfølgende samtalen oss i mellom var for øvrig ikke så mye å skrive om.

Kaffekoppen min var tom da jeg kjente at det nappet i låret mitt, det var den lille jenta fra nabobordet som hadde dristet seg bort til meg og bekreftet tillit ved å vise fram en av lekene sine, en rosa plastikktelefon med blinkende lys, jeg tok den i mot og trykket på den røde tasten som jeg visste ville gi fra seg ringelyd når jeg trykket på den, lot det ringe to ganger før jeg sa «hallo» og la inn en kort samtale med Byggmester Bob før jeg avsluttet praten og ga tilbake telefonen til en takknemlig og stolt krabat som fortet seg tilbake til moren sin.
Svevestøvet kikket på meg, jeg tror hun ventet på at jeg skulle si noe smart men jeg lot det være.
– «Så», begynte hun nølende.
– «Var det … var det en slags test?»
– «Test?»
– «Ja», nølte hun.
– «Jeg tenkte at … kanskje du skal teste hvordan jeg reagerer eller noe sånt … uforutsette hendelser, ikke sant … jeg har nemlig lest om proffe rekrutteringsmennesker som legger inn tester i intervjuet for å sjekke reaksjoner og responser og sånt … vi har øvd på dette på skolen når vi har intervjutrening, det er mange rekrutterere som benytter seg av ulike metoder for å predikere adferd».
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Dette var ikke noe annet enn en viktig telefon …»

No matter how old you are or no matter how bad-ass you think you are, if a toddler hands you their ringing toyphone, you answer it …
– Dave Chapelle

Jeg har blitt kjent med en dyktig dame som heter Donna Serdula – hun er eksepsjonelt god på LinkedIn og har en nettside med gode tips som du definitivt bør gjøre deg kjent med.
Men du, – ikke glem virkeligheten.
Sånn på ordentlig.

Du får DON HENLEY med «Boys of Summer»

Sommerlektyre

Den ultimate jobbsøkerboken er i skrivende stund solgt i 4992 eksemplarer, – kun gjennom Print on Demand.
Jeg syns det er ganske bra.
Eller, det er jo egentlig dritbra!
Jeg sa til meg selv for lenge siden at jeg skulle finne på noe når salget passerer fem tusen. Jeg tror jeg sa noe som ligner på slippfesten min også, men det var jo lenge før jeg trodde at den ville selge noe i det hele tatt. Greia er at jeg ikke husker hva jeg sa, kommer sikkert på det, – hvis ikke så kan jeg komme på noe annet som det går an å finne på.

Til de av dere som fremdeles ikke kjenner til denne boken som til og med har en egen fane på toppen av denne siden, så er dette boken for seriøse jobbsøkere som vet at jobbsøkerprosesser inkluderer mye mer enn en søknad på en side og en CV på to og at det går an å forberede seg på å snakke om viktigere ting enn sine dårlige sider på et intervju. Dette er boken for deg som er lei akademisk pjatt fra «veiledere» som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner, de som tror at det kan være mulig å pugge seg til en formel for hvordan man kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Det er med andre ord en bok som tar seriøse jobbsøkere på alvor.

Det er vel snart ett år siden.
Det er moro når tiden flyr.
En helt annen ting er at det også er snart ett år siden jeg arrangerte en artig greie hvor jeg samlet ti jobbsøkere til en helgesamling på en øy i Oslofjorden. Nå er jeg straks klar for en ny samling, og den største forskjellen fra forrige gang er at jeg tror det er litt kaldere i vannet.

Det finnes kanskje noen som lurer på hvordan det går an å komprimere kursene på denne måten med tanke på at tradisjonelle opplegg driftes over flere uker med daglig oppmøte og kjernetid ni til tre.
Er det mulig?
Ja, alt er mulig for flinke folk som vet hva de holder på med.
Husk likevel at dette er opplegg som forutsetter aktivitet fra mennesker som velger selv at de vil være med og som selv er med på å bestemme hva de ønsker å få ut av det. Det handler jo like mye om bevisstgjøring og refleksjon og selvransankelse og en del andre ting som faktisk pleier å komme av seg selv når man får litt startgass og et tupp i rævva.

Og etter det, så er det vel sommerferie?
Og etter det, så vet jeg egentlig ikke …

Jo, det var dette med boktips, – du skal i hvert fall ikke lese selvhjelpslitteratur for det er noe som skaper bøss i hodet ditt. Jeg anbefaler en ordentlig bok, en skikkelig greie som handler om alt dette som like så godt kunne handlet om deg og det var vel på denne tiden i fjor at jeg listet opp Jan Kjærstad med «Forføreren» som en av de virkelig store.
Den bør du få med deg.
God sommer!

Papirfly og tørkeruller

Jeg har truffet mennesker på ulike jobbsøkerkurs som tror at de får kursbevis eller sertifisering når de endelig er ferdig, som om det er det som er det viktigste resultatet for deres tilstedeværelse. Jeg har til og med truffet mennesker som hevder at det er smart å skrive at man har vært på jobbsøkerkurs på CV’en sin, som regel argumentert med påstanden om at alt er bedre enn å vise et hull men også at det viser en vilje til å gjøre noe i stedet for å bare gå ledig …
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når man slipper til mennesker som burde gjøre noe helt annet, for det viser seg ganske ofte at dette er utsagn fra de som ikke skjønner seg på tankesettet til de som skal avgjøre om en CV er god eller ikke. Jeg kan i den samme slengen nevne at jeg vet om mennesker som har papirer på at de har vært på førstehjelpskurs, men som har bevist at de ikke klarer å gjøre en dritt når de havner i en situasjon hvor de burde gripe inn.

Her om dagen satt jeg og snakket med en jente som har vist interesse for en HR-stilling som jeg jobber med, hun ble spilt inn som et kildetips fra en som jeg egentlig trodde litt bedre om men som antageligvis bare var ute etter å vise seg. Det var tjue minutter inn i samtalen og jeg hadde for lengst funnet ut at det ikke var noen hjemme i kroppen som satt foran meg.
– «Så», begynte jeg og tegnet en liten krusedull på midten av side to på CV’en hennes, der hvor hun ramset opp en rekke kurs og diverse arrangementer som hun hadde deltatt på.
– «Jeg leser at du har gått på kurs i presentasjonsteknikk?»
– «Ja», svarte hun kort og rettet seg opp i stolen, jeg la merke til at hun gløttet ned på sin egen CV som lå på bordet foran seg som et støttedokument, bladde raskt gjennom papirbunken ved siden av og nappet ut et ark som lignet på et diplom som var laget av en som tilsynelatende var skikkelig kreativ i Powerpoint.
– «Det var et kurs på BI, jeg tenkte at det kunne være smart å være med på noe sånt …»
– «Lærte du noe av det?»
– «Om jeg lærte noe?»
– «Ja?»
– «Jo … altså, det var et kurs … han som kjørte kurset var veldig inspirerende … han har jobbet med mange flinke mennesker …»

Det hender at jeg treffer på folk som tror at det kan vært lurt å kline opp så mye rart som mulig på en CV, de har kanskje hørt fra noen som de tror burde vite hva man snakker om og som har fortalt at det er viktig å vise at man er aktiv og gjør så mye som mulig.
Motivasjon, ikke sant.
Det viser at du er lærevillig.
Eller kunnskapstørst, som det finnes mange som kaller det.
Jeg kaller det bullshit.
Hvis jeg leser i en CV at vedkommende har vært på kurs i presentasjonsteknikk, så forventer jeg faktisk at vedkommende kan snakke for seg og gjerne komme med noe ekstra. Alternativet er jo så enkelt som at jeg kan lure på hva alle de andre papirene som vedkommende rasker med seg kan brukes til.
Og de som skriver at de har gått på jobbsøkerkurs?
Man kan jo lure på hva de egentlig forventer når de fører det opp på en CV.
Jeg er en jævel til å søke jobber?
Seriøst, – da forventer jeg at vedkommende er i jobb og ikke med på en rekrutteringsprosess hos meg.

Jeg oppfordrer folk til å lære seg hvordan de kan formidle sin kunnskap i stedet for å gjemme seg bak et papir. Jeg vil vite hva du kan og hva du har tenkt å gjøre med det som du mener at du kan. Du kan ha så fine papirer du bare vil, vitnemål og attester og CV og hva man ikke drasser med seg inn i en jobbsøkerprosess, men hvis du ikke kan bekrefte det som bor i deg med tilstedeværelse og formidling så oppfattes disse papirene som noe du kan bruke til noe helt annet. Historien din er ikke noe annet enn ord og setninger som skal passe med omstendighetene rundt den aktuelle stillingen som du skal søke på, men det er likevel du som skal formidle den med troverdighet og forankring og hele pakka som hører med.

Litt etterpåklokskap på slutten, eller bonusmateriell, om du vil – det viser seg ganske ofte at majoriteten av de som klager mest og høyest når de ikke når opp i jobbsøkerprosesser er sånne som burde bruke litt mer tid på å lære seg hva det egentlig betyr å fremstå som kvalifisert i stedet for å rulle ut meter på meter med resirkulert papir …

Du får ROXY MUSIC med «True to Life»