Måned: juli 2015

Karma

Jeg har en venninne som er indianer. Hun er i hvert fall halvt indianer siden faren hennes er ekte indianer mens moren er fransk. Jeg hadde gleden av å hilse på han i sommerferien, og det kom en tid litt ut i en eller annen kveld hvor han og jeg ble sittende og skravle.
Det var nesten religiøst.
Nesten.
Jeg er ikke religiøs, men velger å tro at dette var noe som lignet.
Han hadde fisket fram en pakke med Marlboro Lights som kanskje ikke kan sammenlignes med en fredspipe, men der og da var det nesten identisk. Han snakket om den gamle Oglala-tradisjonen og refererte til hendelser fra den samme dagen hvor han så at jeg hoppet i sjøen for å redde en humle som ikke var så veldig dreven på ryggsvømming, litt senere hadde jeg fanget en veps i vinduskarmen i en plastkopp og båret den ut.
Ingen stor greie.
Det kommer av seg selv.
Det er sånn jeg er.
Han sa at jeg hadde et godt lag med mennesker og dyr og det var da jeg hadde bragt det på bane.
– «Karma?»
Det gikk en stund før han svarte, han rakk fire trekk som fikk meg til å tro at han kanskje ikke hadde hørt spørsmålet mitt eller om det var sånn at han rett og slett syns det var en tåpelig sammenligning.
Jeg visste ikke.
Han røyket på en kul måte.
Som i sakte film.
Film noir.
Det var noe langsomt og nølende over bevegelsene mens han betraktet røyken som snirklet seg mot himmelen som spindelvev før det løste seg opp til ingenting.
– «There is no way of escaping the result of what is done», smilte han omsider og gned sneipen mot svaberget for å kvele den siste gløden, stakk en finger i en liten bergsprekk hvor det var antydning til jord og begravde den som organisk materiale.
– «There will be judgement based on good deeds because no man can counteract the wrong of the past …»

Jeg har lenge hatt en interesse for gamle kulturer og det er ikke så rent sjelden at jeg tenker på hvor i det store universet de tok det fra og hvordan det hadde seg at ulike kulturer på forskjellige kanter av verden trodde på de samme tingene og forherliget og fordømte mange av de samme tingene på en tid hvor de definitivt ikke kommuniserte på den samme måten som i dag. Det måtte være en eller annen form for kobling og det er sånne ting man kan bli ganske forvirret i hodet av å tenke på og snakke om, spesielt i mørke kvelder og spesielt i dag hvor vi lever i en verden hvor alt skal være så forbanna falsifiserbart. Jeg innbiller meg titt og ofte at jeg har en del greier i blodet som strider litt mot mange av meningene og rammene og retningslinjene som påtvinges gjennom indoktrinering og sjablongifisering, – ting som vi ikke skjønner eller har grunnlag til å forstå skal bortforklares som vås eller dementeres med forskning og vitenskapelig fakta og stemples som fremskritt.

Det er ikke så rent sjelden at jeg får spørsmål gjennom mitt daglige virke fra mennesker som tror at det finnes svar på alt og det er da jeg repeterer den kloke setningen, – sånn er det bare.
Det er heller ikke så rent sjelden at jeg refererer til tilfeldigheter og omstendigheter, noe som viser seg å være ganske fremmed for mange mennesker som mener at de jobber med noe av det samme som jeg jobber med. Nå er det ikke sånn at jeg oppfører meg som en slags sjaman eller noe, jeg vifter ikke med fjær og røkelse foran en gruppe med jobbsøkere selv om jeg er villig til å påstå at det kan være minst like effektivt som mange av karrieretipsene som jeg leser i andre fora.
Nok om det.
– «Most people consider karma similar to the saying what goes around comes around», fortsatte han.
– «This allows us to feel good about the fate that people will get what’s coming to them … we revel in the idea that karma will be out to get certain people and we may even use it to justify our own acts of revenge …»

Jeg husker en dame som var rimelig frustrert og oppgitt på et jobbsøkerkurs. Det er i og for seg ganske mange av dem, men det er en annen sak. Hun fortalte at hun ikke nådde opp i en ansettelsesprosess og viste til tåpelige bortforklaringer fra et rekrutteringsmenneske som kanskje burde jobbet med noe helt annet og som kanskje hadde forsterket noen av tvangstankene og valgte sannheter hvis det ikke var for at jeg hadde spilt inn denne kloke setningen:
Sånn er det bare.
– «Tenk deg når du sitter i din nye jobb og hun banker på døra di», fortsatte jeg.
– «Enten med et ønske om et eller annet samarbeid eller som kunde eller kandidat … jeg sier ikke at du skal peke lang nese som takk for sist, men det er lett å tenke tanken …»
Hun nikket.
– «Karma?»
Jeg trakk på skuldrene.
Jeg visste ikke om det kunne kategoriseres som noe av dette, og denne kvelden på svaberget fikk jeg en bekreftelse fra en som visste hva han snakket om.
– «When something bad happens to us, we don’t understand what we did to deserve whatever it may be and we often get discouraged when we put good into the world and feel like we don’t always receive good outcomes … in other words, most people are completely missing the point».

– «Life is just one long series of interconnected moments, so find the joy in every moment and you will find the joy in life …»

Du får ROBBIE ROBERTSON & PETER GABRIEL med «Fallen Angel»

Tre ting du må gjøre for å komme deg fram i arbeidslivet

Jeg satt på terrassen under markisene og hørte på regnet da jeg fikk en tekst i fanget fra en venninne som hadde bladd seg gjennom ett eller annet gjenglemt ukeblad.
– «Se» strålte hun.
– «Dette er noe for deg …»
Jeg kikket ned på bildet av en jente i svarte blonder som reklamerte med to for prisen av en hos Kappahl.
– «Den andre siden», rettet hun og pekte på en tekst med et bilde av en dame som ikke var like fin, hun var faktisk ikke fin i det hele tatt og presenterte seg som konsulent med en lang liste over ting som var viktig å få med seg hvis man ønsket å gjøre seg bemerket i arbeidslivet. Jeg skal spare dere for detaljene, men flirte av tanken på at kompisene mine legger merke til at jeg har en greie med sånne tekster som beskriver fem ting du ikke må gjøre og ti ting du må gjøre og sju ting som hjelper for ditt og tjue ting som hjelper for datt.
Det meste er jo egentlig bare bullshit.
– «Du burde lage en sånn liste», fortsatte hun.
– «Det hadde vært noe …»
– «Nei», sukket jeg og strakk e’en så langt jeg kunne, flyttet blikket tilbake til Kappahl-dama som antageligvis i dette øyeblikk hadde en eller annen eksistens i den virkelige verden og ikke bare på glanset papir, selvfølgelig hadde hun det, kanskje hun i dette øyeblikket gikk rundt i en eller annen forretning, handlet melk og brød, kanskje satt hun på kafé med en god venninne og smilte og lo og kanskje til og med hadde på seg akkurat dette undertøyet mens hun drakk cappuccino fra slanke glass og lagde lister med interessante ting som bare de brydde seg om.
– «Vet du», begynte jeg.
– «Det er tekster som dette som har skyld i faenskapet som ødelegger arbeidslivet … man leser dritt som dette og tror at det er sånn … eller forventer at det er sånn … fordi en eller annen som av en eller annen grunn blir hørt på får det på trykk i en blekke som dette … nei, da er det bedre med to for prisen av en hos Kappahl».

Jeg dro opp en kulepenn fra pc-mappen min og skrev tre setninger på det blanke feltet under den tåpelige teksten.
– «Her», nikket jeg og ga henne bladet.
– «Har du tegnet briller og bart på dama?»
– «Nei», smilte jeg og det var min tur til å peke på riktig side.
– «Her er tipsene mine …»

Vær en kopi
Vær en rævslikker
Vær et ja-menneske

Hun kunne sikkert kommentert at mine tre punkter egentlig går ut på det samme.
Hun gjorde det ikke.
Hun skjønte hva jeg mente.
Kanskje noe å tenke på for de som publiserer sånne lister …

Du får BJØRN SKIFS med «Hooked on a Feeling»

Casting til arbeidslivet

Jeg tilbrakte en deilig solskinnsdag på et filmsett her om dagen med en venninne som jobber med casting, det vil si at hun finner menneskene som passer til de ulike rollene som du ser på TV og kino.
Vi jobber nesten med det samme.
Nesten?
Jeg er egentlig litt usikker på om jeg bør legge inn «nesten», og vil heller påstå at vi jobber med det samme bortsett fra at hun jobber med film og jeg jobber med arbeidslivet. Jeg hadde lagt merke til at de hadde med seg en ganskje kjent skuespiller, hun er ikke blant mine favoritter og jeg spurte hvorfor de hadde trukket inn henne, ikke fordi hun ikke er blant mine favoritter men fordi den aktuelle rollen virket som om den kunne passe til hvem som helst.
– «Kunden bestemmer», smilte hun.
– «Kunden betaler …»
Jeg la til at jeg har sansen for reklamesnutter som trekker fram nye ansikter siden det ofte er sånn at de fleste har et inntrykk av de som allerede er godt profilert fra andre roller og at dette kan påvirke opplevelsen. Det er ganske lett å låse en profil til en tidligere rolle og lett å glemme at noen som passer her ikke nødvendigvis passer der.
– «Jeg er enig», nikket hun.
– «Jeg liker å spille inn nye ansikter … rene ansikter, for å si det på den måten … og i likhet med deg så liker jeg å si det til kundene mine … men denne gangen ville kunden ha med seg henne og da blir det sånn».
– «Gamle kjente?»
– «Vet ikke», nølte hun.
– «Men de er sikkert i fanklubben hennes eller noe … det blir nesten som sånne virksomheter som henter inn foredragsholdere fra idretten når de har sånne kjedelige teamsamlinger fordi sjefen med lommeboka er blodfan … det er ikke så ofte at man skjønner sammenhengen, for å si det sånn …»
– «Tror de at de selger mer fordi hun er med?»
– «Det finnes noen som gjør det», samtykket hun.
– «Det blir som når du snakker om disse … hva heter det, karrierebarometerne … disse listene som viser hvor alle har lyst til å jobbe siden de er mer opptatt av tilhørighet enn det meste av alt det andre».
Jeg nikket og visste at jeg hadde en drøss med eksempler fra min egen verden, de som handler om kunder som av en eller annen grunn er forutbestemt og påståelig for hva de mener er passende for å fylle den aktuelle rollen uten tanke på viktigheten av eksterne impulser som kan utfordre dynamikk og samspill, som regel basert på gammel moro og oppramsing av formelle krav som ikke sier så mye om hva vedkommende egentlig kan brukes til.
– «Jeg syns hun er kjedelig», smilte jeg.
– «Litt kunstig».
– «Enig», svarte hun kort.
– «Hun virker så forhåndsprogrammert … hun gjør ikke rollen til sin egen og kruser på gammel historikk og ikke så mye innlevelse, for å si det sånn».
Jeg nikket.
Jeg kjenner dem igjen fra enkelte intervjuer hvor det er lett å se hvem som ikke nøler med å stå i rollen som seg selv i motsetning til de som forsøker å gi inntrykk av å være en annen, som om de har en eller annen formening om hvordan de bør fremstå for å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
– «Snart pause», fortsatte hun.
– «Bli med og spis så kan du ta en selfie med henne …»
– «Særlig».
– «Kødder …

Jo, – en ting til:
Den ultimate jobbsøkerboken følger som tidligere nevnt med som tilleggskompendium på jobbsøkerkurset som jeg har arrangert i sommer – nå får du den fraktfritt fram til og med 27. juli.
Klikk på fanen på toppen av denne siden, og bruk kupongkode JLS15 når du bestiller.

Du får en klassisk godbit, – her er HARPO med «Moviestar»

Saltvann i tastaturet

Jeg hadde en interessant diskusjon med en dame som snakket om profilen sin på LinkedIn, nå hadde hun vært der i i flere måneder og det skjedde ingen verdens ting.
Jeg spurte hva hun forventet.
Jeg spurte hva hun trodde skulle skje.
– «Jeg har lest om mennesker som har fått jobb fra virksomheter gjennom LinkedIn», begynte hun.
– «Jeg ser at det er mange som er inne på profilen min og så får jeg invitasjoner fra folk som jeg ikke en gang vet hvem er …»
Jeg spurte om det var sånn at hun ikke var åpen for å komme i kontakt med nye mennesker og at det er dette som kan gi grunnlag for noe mer.
– «Jeg kjenner de ikke», nølte hun.
– «Jeg vet jo ikke hva de vil med meg …»
Jeg så på henne.
Jeg visste hva jeg skulle si, men visste ikke helt hvor jeg skulle begynne.
Jeg kunne selvfølgelig ha sagt noe om de som ikke personifiserer invitasjonene sine, men tenkte at det kanskje ville bli litt for mye for henne. Jeg kunne legge til at det var hun selv som måtte ta initiativet til å skape dialog, men lot det være.
Sommerkvelden var fortsatt ung.
– «Når jeg ser på profilene deres så ser jeg mye rart som jeg ikke skjønner», sukket hun.
– «Folk viser seg fram på så rare måter … alt fra rare titler og tåpelige bilder og linker til andre nettsider og blogger og en hel haug med ting som jeg ikke skjønner meg på … de kan umulig tenke på hva slags inntrykk de gir til potensielle arbeidsgivere … eller kollegaer, mener jeg … eller sånne som deg … sånne som ser etter flinke folk og kommer inn og ser hvordan de presenterer seg».
Det var da jeg sa det.
– «Du er på bærtur».
– «Ehh … hva?»
– «Du er på bærtur», gjentok jeg.
– «Du bryter ned noe av det viktigste i et menneskes tilværelse … det som handler om identitet … eller det som vi på jobbsøkerspråket kaller foredling av et personlig varemerke … det er klart at det finnes en del diltere som legger ut tull og tøys for å glede andre eller for å vise andre at de gleder de samme menneskene, men du må huske på at inntrykk vurderes av den som ser … du er i ferd med å gi deg selv formaninger som ligger tett opp til mye av det som man ikke skal gi formaninger om».
– «Skjønner ikke …»
– «Det handler som nevnt om identitet», svarte jeg.
– «Det handler om noe så enkelt som å vite at noe som eventuelt ekskluderer deg på et sted vil inkludere deg på et annet … folk liker jo forskjellige ting».
– «Men ikke i arbeidslivet», forsøkte hun.
– «Man ansettes for å gjøre en jobb og da må man fremstå som kvalifisert».
– «Og hva mener du er viktig for å fremstå som kvalifisert?»
Hun så på meg.
Jeg tror ikke hun skjønte spørsmålet.
Nå skal det sies at hun jobber i det offentlige, men dog.
– «Har du sett reklamefilmer for senger og madrasser?»
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «De forteller at et menneske bruker en tredel av livet sitt i senga, og da bør det være en forutsetning at senga er god … skjønner du?»
– «Skjønner ikke hva det har med saken å gjøre».
– «Et menneske bruker en annen tredel av livet sitt på arbeidsplassen», fortsatte jeg.
– «Da bør det være en forutsetning at arbeidsplassen er god».
Tomt blikk.
Tomt hode.
– «Den siste tredelen handler om øvrige energikilder hvor det er viktig at alt er i balanse … se for deg et bilde av livet ditt i en branntrekant, så skjønner du hvordan du skal vedlikeholde flammen».
– «Du kan jo ikke sammenligne sånt med arbeidslivet», sukket hun.
– «Arbeidslivet handler ikke om sånt …»
– «Gjør det ikke?»
Jeg visste at diskusjonen var dødfødt.
Jeg visste at det ikke var noen hjemme.
Jeg visste at hun sto i den lange rekken med broilere som hadde fått halsen stappet full av guffe og endt opp som en usmakelig foie gras.

Jeg hadde sittet og hørt på hvordan hun snakket til noen studentberter som satt på den andre siden av bordet, stort sett svada om hvor viktig det var å ha en ryddig CV. Jeg hadde spurt hva hun mente med «ryddig CV» og fikk et kort svar i retur.
– «Fakta».
Jeg nikket.
– «Dere må kutte ut alt som ikke er relevant», fortsatte hun.
– «Og så må dere for all del tenke på hvordan dere fremstår i sosiale medier».
Det var her jeg kom inn i samtalen.
Eller meldte meg på.
Kastet meg inn.
Kall det hva du vil.
Jeg vet at det noen ganger er best å holde seg unna, langt unna, jeg opplever det samme med «diskusjoner» på LinkedIn og andre digitale fora hvor det virker håpløst å nå fram til mennesker som har latt seg hjernevaske av sukkerspinn og smiletryner, men så er det noe med denne yrkesstoltheten min som får meg til å blande meg inn.
– «Dere må ha bilde på CV’en deres», fortsatte hun.
– «Og det må være et bra bilde …»
Jeg spurte hva hun mente med «bra bilde», men jeg tror ikke at hun skjønte det spørsmålet heller.
– «Du bare kverulerer», sukket hun.
– «Ja», nikket jeg.
– «Og det faller seg ganske lett for meg når du serverer så mye tull og tøys».
Hun gikk.
Jentene på den andre siden av bordet ble sittende å se på meg.
– «Dere må fremstå sånn som dere ønsker å fremstå», begynte jeg og smilte til jenta som dukket opp bak meg og tok med seg tomflaskene på bordet vårt, tømte askebegeret og dro en fuktig klut over bordflaten.
Dama til Pål.
Den perfekte vert.
– «Blås i hva alle andre mener og tror», fortsatte jeg.
– «Det som er viktig er at dere beskriver dere på en måte som er dekkende for hvordan dere er i virkeligheten».
– «Men hva hvis det ikke er bra nok», forsøkte hun ene.
– «Hva mener du med bra nok?»
– «Bra nok til å ikke få jobben, vel».
– «Du skal i hvert fall ikke ofre identiteten din for å få en jobb», svarte jeg.
– «Du må ikke gå rundt med en form for angst for at noen skal tro eller mene at du er sånn eller sånn, det vil alltid være noen som av en eller annen grunn ikke liker deg og hvordan du står fram og da må du tenke som så at det er deres problem».
– «Det er jo urettferdig?»
– «Urettferdig?»
– «Ja», nølte hun.
– «Man kan ikke velges bort bare fordi noen ikke liker deg …»
– «Kan man ikke?»
– «Kan man?»
– «Ja».

Vi hadde fått nye sommerpils på bordet i det jeg fortalte at det ikke finnes noen som passer inn over alt.
De som hevder at de gjør det er falske.
– «Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden», fortsatte jeg.
– «Jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til mye av dette gnålet …»
Jeg la merke til at begge nikket.
– «Det finnes til og med folk som tror at noen som er flinke på et sted vil være like flinke på et annet … jeg vet om flere i min bransje som stoler blindt på kvalifikasjonsreferentene sine når de ser etter nye hoder … de glemmer noe av det vesentligste som handler om omgivelser og rammer … det er derfor jeg oppfattes som lunken i forhold til kandidater med stjernereferanser fra noen av virksomhetene som av en eller annen grunn topper sånne karrierebarometere … sånne lister som viser hvor alle har lyst til å jobbe … hva sier det om virksomhetsomdømmet deres, tror dere?»
– «Ehh … kanskje ikke så mye?»
– «Ikke en dritt», smilte jeg og tok en slurk av sommerpilsen, så at begge jentene gjorde det samme bare litt mindre slurker.
– «Mennesker som ikke vet hvor de er og som ikke tør å finne seg selv på grunn av denne bunnløse frykten for hva andre vil tro og mene … de trøstesuper seg fulle på denne indoktrineringspunsjen fra talentfabrikkene som masseproduserer klonedukker fordi vi har konstruert en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor de blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes … det er jo bare trist …»
Jeg fikk lyst til å legge til at jeg ikke la noen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig.
Jeg lot det være.
Hvis jeg ser en CV med passbilde og en tekst som forteller at vedkommende er motivert og dynamisk og løsningsorientert, så blar jeg videre i søknadbunken. Jeg gjør det samme når jeg ser noen som bruker masse plass på utdannelsen sin med fokus på en A som ikke forteller noe annet enn at de har lært seg hvordan de kan kopiere gamle tekster.
Jeg tenkte at de fikk finne ut av det selv.
Livets skole.
Den beste utdannelsen.
Jeg visste at det ville gå opp for dem at studiekatalogene deres ikke var noe annet enn en blekke hvor det egentlig ikke står en dritt, men folk flest er jo så redde for å si det at de velger å produsere den samme dritten for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det blir bekreftet av menneskene som kaller seg «eksperter» og «veiledere» som sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også.

Sommerkvelden var fortsatt ung, men konturene av kvelden viste seg når noen av kompisene mine dukket opp med invitasjon til klippehopping.
– «Studentpris», smilte Pål og dultet meg i siden.
– «På jobbsøkerkurset ditt, mener jeg …»
– «Ikke faen …»
– «Trodde du hadde ferie?»
– «Kjente en rykning», smilte jeg.
– «Måtte sjekke …»

Gratulerer med dagen, Emma – her kommer MATTAFIX med «Cool Down the Pace»