Tanker og historier rundt leirbålet

Jeg nevner en rekke steder på disse sidene at jeg ikke har peiling på hvor mange mennesker jeg har ansatt i min lange karriere som rekrutteringsrådgiver. Tall og statistikk og sånt har aldri vært min greie, – det finnes alt for mange mennesker i arbeidslivet som gjemmer seg bak begreper som «headcounts» og «humankapital» og annet fjas, og de har jeg egentlig ikke så veldig mye til overs for.
En pluss en i arbeidslivet er ikke to.
Det finnes en del mennesker som ikke skjønner den påstanden, men de kan slenge seg i veggen.
Det er antageligvis de samme menneskene som sverger til begrepene som jeg nevner ovenfor.
En pluss en i arbeidslivet er som nevnt ikke to, og det er en påstand som jeg underbygger med vissheten om at et menneske drar med seg så ufattelig mye mer enn bare sin kunnskap. Det er dette jeg ser etter når jeg skal finne et menneske som noen savner i sin virksomhet, denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre. Jeg er likevel ganske sikker på at de fleste av de som jeg har ansatt vet at det er jeg som har ansatt dem, det er selvfølgelig deres egen fortjeneste, men det er jeg som har funnet fram til dem og fortalt dem en historie som har fått dem til å fortelle sin og så har det som regel blitt match.

Jeg har heller ikke peiling på hvor mange mennesker jeg har truffet i min rolle som guide og stifinner i arbeidsmarkedsjungelen.
Det er ganske mange.
Det er heller ikke min fortjeneste at de fleste har funnet veien fram, men jeg kan kanskje ta kred for noen kommentarer her og noen kommentarer der og sagt noen ord som de innerst inne er fullstendig klar over selv siden det ikke finnes noen mennesker i hele verden som kjenner dem bedre enn dem selv.
Det er det jobbsøking handler om.
Det handler om hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan, alt dette ubestemmelige som du vet fra før og som du må formidle til en forhåndsdefinert målgruppe.
Alt.
Hele pakka.
Hele deg.
Når jeg treffer nye mennesker som spør hva jeg jobber med, for det er jo nå en gang sånn at det er dette som er noe av det første man snakker om i møte med nye mennesker, uavhengig av hvor man befinner seg, så kommer oppfølgingsspørsmålet om jeg kan hjelpe dem med søknad og CV.
Nei, svarer jeg da.
Nei.
Det handler ikke om det.
Det handler om alt det andre.
Det er det samme hver gang, i hvert fall nesten, og det er trist og tragisk at det er dette som tar fokus.
Det handler ikke om verktøy eller prosesser.
Det handler ikke en gang om hokus pokus filiokus selv om det er ganske mange som mener det.

Jeg tror innerst inne at jeg har truffet flere hyggelige mennesker som står på utsiden av arbeidslivet enn de som er på innsiden, tanken slår meg at jeg opplever de som står på utsiden som betraktelig sterkere enn de som står på innsiden.
Det er nesten litt surrealistisk.
Eller paradoksalt.
På den annen side så er det kanskje en litt urettferdig sammenligning siden jeg har en tendens til å komme tettere inn på de som står på utsiden enn de som er på innsiden.
Nok om det.
Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord fra jobbsøkerkurset som jeg arrangerte forrige helg, det var dette spørsmålet om hvor mange jeg har ansatt som dukket opp når kvelden hadde blitt til natt og vi satt foran et sprakende leirbål med ansikter fylt av latter og glede som sang «When the saints go marching in» og det fortsatt var lenge til lyset blir slått på og brenner hull i virkeligheten.
De ivrigste hadde gått og lagt seg.
For alt jeg vet, så gjemte de seg under dyna og oppdaterte profilen sin på LinkedIn …

Det er når man sitter i omgivelser som dette at man blir virkelig kjent, man får høre hele historien og til og med noen av disse tingene som man ikke kan snakke om når man presses inn i en sjablong på sterile møterom med begrenset tid og gjerne etterfulgt av det som jeg kaller alibireferanser. Nå er det jo dessverre sånn at man ikke kan reise på tur med alle kandidatene som man trekker inn i en rekrutteringsprosess, men poenget er at det er litt for mange som nøyer seg med å sjekke emballasjen og ikke innholdet. Det er dette som kommer fram i de gode samtalene som begrenser frustrasjonen og oppgittheten som underbygges av unødvendig fokus på det som jeg kaller valgte sannheter, myter og uklare trusselbilder og som stjeler oppmerksomheten fra det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess, det som presses fram på det som finnes av arenaer fra selvutnevnte eksperter som tror at det finnes noe som er «riktig» og «galt» i en jobbsøkerprosess.
Jeg snakker om eierskap og forankring og det som handler om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
Du kan ikke ta med deg så mye fra et prosjekt til et annet.
Det eneste du skal ta med deg, er deg selv og ditt.

Jobbsøk handler om deg og din historie og at det er denne som gjør deg unik, – du skal ikke forsøke å tilpasse deg en fremmed sjablong med mindre du ønsker å fremstå som en potensiell feilansettelse. Du skiller deg ut og er unik ved å formidle din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon på en måte som gjenspeiles i troverdighet, tillit, takt og tone.
Du må stikke fram hodet og fortelle gode historier fra virkeligheten.
Du må by på deg selv og beskrive reiseveien din.
Signalet ditt skal være mer enn et ekko.
Det handler heller ikke om hvilken arena du bruker, men hvordan mottakeren vil konsumere innholdet.
Da må du stå fram som noe mer enn bare et omriss av en eksistens.
Hvis du møter noen som borer i hullet ditt, så er det din jobb som seriøs jobbsøker å vekke dem tilbake til virkeligheten ved å være åpen og ærlig og ikke minst trygg på historien din.
Bring dialogen tilbake til det som betyr noe – her og nå.

Jeg rekker også å snakke om det som jeg liker å kalle «trynefaktor», det som de fleste mennesker ikke er så begeistret for å snakke om men som er et viktig moment når mennesker møter mennesker. Det er bare det at det ikke handler om hvordan du ser ut, men det handler om summen av hele deg, et begrep som beskriver en eller annen personlig preferanse som er identifiserbar for den som skal vurdere deg i forhold til ett eller annet.
Det handler om identitet.
Det handler om å være riktig i forhold til «hele pakka» i et potensielt ansettelsesforhold og det leder meg inn på «personlig egnethet», det som kan gi deg et naturlig konkurransefortrinn dersom du har noe av dette ubestemmelige som kan dyrkes fram i den aktuelle stillingen.
Ferdigheter.
Interesser.
Følelser.
Tanker.
Handlinger.
Man ansettes fordi man er noe og ikke fordi man forsøker å fremstå som noe, en setning som er lett å overføre til virksomheter som har rare formeninger om hva et virksomhetsomdømme egentlig går ut på.

Jeg forteller at det er fullt mulig å lage sine egne referanser, og det forutsetter at man er synlig i relevante fora.
Vis at du kan faget ditt.
Vis at du er glad i faget ditt.
Vis at du er deg selv og skap din egen merkevare.
Vær åpen i møte med nye mennesker.
Bruk LinkedIn.

Det legges opp til nattbad hvor mørket som omringer oss syntes nesten å ha noe magisk over seg, ikke sånn tryllekunstnermagisk, men mer som om alt det fine blir lydeligere og vakrere. Hvis du er redd for brennmaneter og ikke tør å bade i saltvann så er det ingen som skal tvinge deg til å gjøre det, ikke hør på de som heier og som dytter deg i retninger som du ikke er komfortabel med. De som snakker om å komme seg ut av komfortsoner og viktigheten av å flytte grenser kan slenge seg i veggen.

Nå er jeg klar for en ny helg og i morgen står det ti jobbsøkere og venter på brygga i Drøbak. Jeg vet ikke hva de drar med seg av forventninger eller valgte sannheter, myter og uklare trusselbilder som stjeler oppmerksomheten fra det jeg skal formidle. Jeg vet ikke hvor mange som har tatt med seg bikkja eller gode vitser eller gitaren eller kanskje en knert i siderommet som svelges tungt når månen speiler seg nølende mot den blanke havflaten og trekker et sølvblått slør over himmelen, tynt nok til at stjernene skinner gjennom og lyser oss opp som gudelignende vesener, selvlysende og mektige med all verdens tid både for den påfølgende natten og i lang tid framover, i hvert fall til hjemreisen på søndag kveld og LinkedIn-oppdateringer på mandag.
Det eneste jeg vet er at jeg gleder meg.

Jobbsøkerkurs – sommerkampus 2015

Du får CANTOMA med «Overtime» – en deilig sommernattkoselåt som for øvrig er å finne på sommermixen min som du kan laste ned på Soundcloud.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s