… om jeg vil røpe konseptet mitt?

Jeg fikk en henvendelse fra en journalist som ønsket å skrive om jobbsøkerkurs, hun innledet samtalen med spørsmålet om jeg var interessert i å røpe konseptet mitt.
Jeg skjønte ikke spørsmålet.
Eller, – jeg skjønte spørsmålet, men skjønte ikke hvorfor hun antydet at jeg hadde et konsept som jeg ikke ønsket å røpe til allmennheten og det er det jeg ikke skjønte. Nå er jeg rimelig klar over at det er menneskene som gjør forskjellen uansett hva det er snakk om, og fortalte at det er plass til alle som er genuint interessert i å hjelpe andre gjennom arbeidsmarkedsjungelen.

Sommerferietid er en travel tid, det er da man skal gjøre alle disse sommerferiegreiene, men jeg ryddet plass mellom noe annet da hun inviterte til en matprat hvor hun ønsket å høre mer om sommersamlingene mine på en nyåpnet restaurant, omsorgsfullt innredet i en meksikansk stil som ingen meksikaner ville ha vedkjent seg, spiste burritos og nachos mens jeg forklarte hvordan det er mulig å komprimere kursene på denne måten, måtte trekke fram forskjellen fra de fleste andre kurs som stort sett dreier seg om «pedagogiske opplegg» med innhold som begrenser seg til messing fra gamle tekster gjennom x antall uker på isolat med fokus på søknad og CV fra mennesker som ikke har peiling på rekrutteringskommunikasjon og som ikke en gang er på LinkedIn, det blir som tidstyveri hvor deltagerne blir sittende å gjøre en del av de tingene som de faktisk kan gjøre hjemme på egenhånd.
– «Sånn er det med den saken», smilte jeg.
– «Alt er mulig for mennesker som vet hva de driver med …

Jeg snakket om viktigheten av at deltagerne raskt kommer opp med hvem de virkelig er og hva som oppfattes som de virkelige utfordringene, begynte med innledning og introduksjon og «runden rundt bordet» som enkelte mennesker av en eller annen grunn opplever som litt kleint når de skal si noe om seg selv som forhåpentligvis skal oppfattes som interessant for de andre, eller i hvert fall nyttig. Jeg er sikker på at du som sitter og leser dette har vært på en samling med fremmede mennesker hvor denne presentasjonen har en tendens til å ende opp med at det er den som begynner som får anledningen til å sette en form for standard.
– «Jeg heter Nils og er tredve år, født i Oslo og er gift og har tre barn, liker turer i skog og mark og har en stor interesse for fugler og så liker jeg veldig godt å lage mat …»
Noe sånt.
Sannsynligheten er stor for at den neste på rekka vil si noe som ligner.
– «Jeg heter Arne og er førti år, født i Bergen, gift og to barn, liker meg på sjøen og liker å få maten servert».
Noe sånt.
Skjønner du?
Når det omsider blir din tur så føler du at du egentlig ikke har så mye å tilføre, og stakkars den som kommer sist.
– «Ja, hva skal jeg si som ikke allerede er sagt … hmm, jeg heter Eva og er femogtjue år, ikke gift og ingen barn og liker å strikke …»
Dette blir en intro som egentlig ikke sier så mye, men til deres forsvar så er det heller ikke så lett å vite hva som egentlig er forventet. Noen av dere har sikkert vært på plenumsintervjuer som går litt ut på det samme, man skal beskrive seg selv og sitt hvor de som ikke har noe spenstig å komme med vil melde seg ut ved at de ikke har planlagt hva de skal si og lar seg i stedet påvirke av hva som blir sagt av noen andre.
Ikke gjør det.
Jeg fortalte at dette har sammenheng med den viktigste oppgaven man har i rollen som seriøs jobbsøker, og det er å skjønne poenget med å stå i rollen som seg selv hvor det er deg og din opprinnelige historie som får deg til å skille deg ut, formidlet gjennom troverdighet, tillit, takt og tone.
Du skal ikke bare være et omriss av en eksistens.
Du skal kjenne deg selv og din historie, og det er dette du skal formidle.
Du må øve på den.
Du må få den til å sitte.
Du må bruke dine egne ord og øve foran speilet eller når du går tur med bikkja. Hvis du ikke har hund, så regner jeg likevel med at du skjønner poenget med øving på en arena som passer deg og ditt. Poenget med hele greia er at du må få fram litt «snert» og jeg tror at det er mange av de som ikke har peiling på hvordan de får mennesker til å funke med andre mennesker som har skylden for at det går som det går når de fokuserer alt for mye på hvordan man kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben med en drøss med formaninger fullt opp av tvangstanker og valgte sannheter om hva det egentlig vil si å skille seg ut.
Jeg la merke til at hun noterte flittig, fikk lyst til å si at det meste av det jeg snakket om kunne kopieres fra nettsidene mine eller fra jobbsøkerboken min.
Jeg lot det være.
Hun var tross alt på jobb.

Sommerkonseptet med å samle flere grupper med jobbsøkere til helgesamling på en øy i Oslofjorden blir av enkelte oppfattet som en slags Robinsonekspedisjon med sosialt samspill og antropologiske virkemidler bortsett fra at jobbsøkerprosesser ikke gjennomføres som en utsilingsprosess i beste realityserie-ånd selv om det er mange som oppfører seg som om det ikke er noe annet enn akkurat det. Den eneste likheten bortsett fra at man er på en øde øy er at alle deltagerne har med en personlig gjenstand som de snakker om når de introduserer seg selv, noe som gjør at man ikke sitter og kopierer hverandre og som underbygges med at det er lettere for de fleste å snakke om alt annet enn seg selv.
Må må faktisk ikke være spykolog for å skjønne seg på sånne ting …

Gjennomføringen dreier seg stort sett om plenumsundervisning hvor deltagere samles til gruppebasert veiledning med aktiviteter som stimulerer til høy aktivitet, jeg forteller en del historier som legitimeres av min lange erfaring fra alle sider av bordet i ansettelsesprosesser hvor det handler litt om å by på seg selv, en greie som har en tendens til å åpne for en viss gjensidighet. Jeg dreper en del av mytene og tvangstankene som underbygger noe av dette som jeg kaller «valgte sannheter» og «uklare trusselbilder», en greie som skaper en relativt stor gjenkjenneslesfaktor som får deltagerne til å nullstille seg og forstå poenget med eierskap og fokus på dem selv og sitt.

Den første fasen i en seriøs jobbsøkerprosess handler om en slags form for realitetsorientering hvor man må finne svarene på tre enkle spørsmål:
– Hvem er du?
– Hva kan du?
– Hvor vil du?
Svarene leder fram til en form for kompetansekartlegging hvor man lærer hvordan man beskriver de viktigste momentene for utvikling av en historie som forankres i personlighet og motivasjon. Deretter legger vi en plan eller en strategi hvor vi bruker summen av hele deg og som rimer med egenskaper og forutsetninger og til og med begrensninger hvor sistnevnte er ganske tøff å innrømme for de fleste i et samfunn som tviholder på myten om at det skal være like muligheter for alle.
– Hva skal du gjøre?
– Hvordan skal du gjøre det?
– Hvem skal du snakke med?
– Hvorfor mener du at det er riktig å snakke med akkurat dem?
Dette jobber vi med i plenum.
Dette funker.
Dette funker fordi dette er noe som har en tendens til å komme av seg selv når man får litt startgass og finjustering, det handler om bevisstgjøring og refleksjon og åpenhet i forhold til gruppemetodikk hvor man byr på seg selv og sine historier.
De som ikke skjønner det vil ikke ha glede av et kurs som dette.
De som ikke skjønner det vil fortsette som før og kanskje ende opp som en feilansettelse.
Det viktigste poenget i hele jobbsøkerprosessen handler som nevnt om å fortelle historier og formidle gode opplevelser til en forhåndsdefinert målgruppe. Du har et budskap og dette skal du fortelle til noen, aller helst de som forteller at de har behov for en som deg, og da må du være trygg på din egen historie og fortelle den med en viss sosial innlevelsesevne. Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong, men hvordan du beskriver din kunnskap og resultater som gir grunnlag for noen suksesshistorier. Det handler om å vite hva du kan og hvordan du bruker det som du mener at du kan, – alt det andre som du hører og leser om jobbsøkertips er ikke annet enn emballasje.

Jeg snakker mye om nettverk og LinkedIn, alle snarveiene og minefeltene og så snakker jeg litt om motivasjon. Jeg snakker også om viktigheten av å skjønne at et kurs ikke bare er et kurs, – jeg nevner i en rekke tekster at ingen virksomheter er bedre enn menneskene som jobber der og sånn er det også med jobbsøkerkurs.
Jeg er sikker på at du en eller annen gang har vært på et kurs som en eller annen har anbefalt.
Dette er bra.
Dette må du bare få med deg.
Men så er det nå en gang sånn at det ikke er sikkert at du møter de samme menneskene som drifter kurset som den som har anbefalt kurset har hatt gleden av å treffe, inntrykket rimer ikke med forventningene og det ender opp med å bli helt feil.
Jobbsøkerkurs handler om det samme.
Jobbsøkerkurs har en tendens til å bli driftet av tilgjengelige ressurser i en pool med instruktører, det er med andre ord hipp som happ hvem du kan treffe på og da finner jeg det merkelig at aktører som NAV tror at gode resultater i dag er det samme som gode resultater i neste anbudsrunde.
Det er menneskene som gjør forskjellen.
Jeg har jobbet med dette i mange år og erfaring er en forutsetning.
Jeg la merke til at hun trakk på smilebåndet når jeg refererte til en sommerjobb som guide i Vigelandsparken for mange år siden hvor jeg pleide å si at denne fantastiske kunstneren benyttet seg av levende modeller, – ikke for å kopiere men for å bli korrigert av virkeligheten.
Hun var søt når hun smilte, men de fleste blir jo litt søtere når de smiler.
Jeg fikk lyst til å si det til henne, men lot det være.
Jeg fortalte at jeg leverer et opplegg som funker på deltagernes premisser og det er jo det som er hele poenget. Det handler ikke om å kjøre x antall mennesker gjennom en kvern og tilby et kursbevis og et klapp på skulderen etterfulgt av formaninger om å tenke positivt. Det handler om mye mer enn det, og jeg kan rett og slett ikke skjønne hvordan kurs som driftes av spinninginstruktører og akademikere som ikke har erfaring fra mekanismene i det virkelige arbeidslivet og dynamikk i kollegiale relasjoner kan få seg til å si at de jobber med de samme tingene som forutsetter at man er god på rekrutteringskommunikasjon og hvordan man definerer målgrupper med forankring i lang erfaring fra arbeidslivet. Jeg vet at det er en del av disse menneskene som leser tekstene mine, og hvis de tror at det er mulig å kopiere opplegget mitt, så vær så god …
Jeg vet også at det finnes virksomheter som vurderer å starte med noe som ligner, og hvis de ønsker kontakt for å diskutere et samarbeid når sommeren en gang glir over til høst, så sier jeg vær så god til de også.
Det er bare å ta kontakt, vel og merke hvis vi matcher intensjonsbegrepene …

Vi rakk også å snakke om jobbsøkerboken min, mest fordi det var jeg som tok initiativet til å bestille dessert og kaffe, hun spurte hvorfor den ikke var tilgjengelig som annet enn gjennom print on demand, og det var da jeg fortalte at jeg hadde vært innom et forlag som var veldig opptatt av språkvask hvor jeg følte at mitt eget eierskap til egen bok ble begrenset – fakta fortjener klar tale

Jeg kommer sikkert til å linke opp intervjuet selv om det ligger på reklamefinansierte sider, jeg er jo ikke så begeistret for klikkallokeringer til glede for sponsorer som man kanskje ikke identifiserer seg med.
Hun avsluttet med å si at hun visste hvem hun skulle kontakte hvis behovet skulle dukke opp, kanskje mest som en pliktskyldig tilleggskommentar.
Jeg vet ikke.
Jeg velger å tro at det var fordi hun skjønte hva jeg snakket om.

Jeg nevner for øvrig i en annen tekst at jobbsøkerboken min er tilleggskompendium på jobbsøkerkurset og ligger ute til innkjøpspris til og med 20. juli.

Du får TALK TALK med «Happiness is Easy»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s