Saltvann i tastaturet

Jeg hadde en interessant diskusjon med en dame som snakket om profilen sin på LinkedIn, nå hadde hun vært der i i flere måneder og det skjedde ingen verdens ting.
Jeg spurte hva hun forventet.
Jeg spurte hva hun trodde skulle skje.
– «Jeg har lest om mennesker som har fått jobb fra virksomheter gjennom LinkedIn», begynte hun.
– «Jeg ser at det er mange som er inne på profilen min og så får jeg invitasjoner fra folk som jeg ikke en gang vet hvem er …»
Jeg spurte om det var sånn at hun ikke var åpen for å komme i kontakt med nye mennesker og at det er dette som kan gi grunnlag for noe mer.
– «Jeg kjenner de ikke», nølte hun.
– «Jeg vet jo ikke hva de vil med meg …»
Jeg så på henne.
Jeg visste hva jeg skulle si, men visste ikke helt hvor jeg skulle begynne.
Jeg kunne selvfølgelig ha sagt noe om de som ikke personifiserer invitasjonene sine, men tenkte at det kanskje ville bli litt for mye for henne. Jeg kunne legge til at det var hun selv som måtte ta initiativet til å skape dialog, men lot det være.
Sommerkvelden var fortsatt ung.
– «Når jeg ser på profilene deres så ser jeg mye rart som jeg ikke skjønner», sukket hun.
– «Folk viser seg fram på så rare måter … alt fra rare titler og tåpelige bilder og linker til andre nettsider og blogger og en hel haug med ting som jeg ikke skjønner meg på … de kan umulig tenke på hva slags inntrykk de gir til potensielle arbeidsgivere … eller kollegaer, mener jeg … eller sånne som deg … sånne som ser etter flinke folk og kommer inn og ser hvordan de presenterer seg».
Det var da jeg sa det.
– «Du er på bærtur».
– «Ehh … hva?»
– «Du er på bærtur», gjentok jeg.
– «Du bryter ned noe av det viktigste i et menneskes tilværelse … det som handler om identitet … eller det som vi på jobbsøkerspråket kaller foredling av et personlig varemerke … det er klart at det finnes en del diltere som legger ut tull og tøys for å glede andre eller for å vise andre at de gleder de samme menneskene, men du må huske på at inntrykk vurderes av den som ser … du er i ferd med å gi deg selv formaninger som ligger tett opp til mye av det som man ikke skal gi formaninger om».
– «Skjønner ikke …»
– «Det handler som nevnt om identitet», svarte jeg.
– «Det handler om noe så enkelt som å vite at noe som eventuelt ekskluderer deg på et sted vil inkludere deg på et annet … folk liker jo forskjellige ting».
– «Men ikke i arbeidslivet», forsøkte hun.
– «Man ansettes for å gjøre en jobb og da må man fremstå som kvalifisert».
– «Og hva mener du er viktig for å fremstå som kvalifisert?»
Hun så på meg.
Jeg tror ikke hun skjønte spørsmålet.
Nå skal det sies at hun jobber i det offentlige, men dog.
– «Har du sett reklamefilmer for senger og madrasser?»
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «De forteller at et menneske bruker en tredel av livet sitt i senga, og da bør det være en forutsetning at senga er god … skjønner du?»
– «Skjønner ikke hva det har med saken å gjøre».
– «Et menneske bruker en annen tredel av livet sitt på arbeidsplassen», fortsatte jeg.
– «Da bør det være en forutsetning at arbeidsplassen er god».
Tomt blikk.
Tomt hode.
– «Den siste tredelen handler om øvrige energikilder hvor det er viktig at alt er i balanse … se for deg et bilde av livet ditt i en branntrekant, så skjønner du hvordan du skal vedlikeholde flammen».
– «Du kan jo ikke sammenligne sånt med arbeidslivet», sukket hun.
– «Arbeidslivet handler ikke om sånt …»
– «Gjør det ikke?»
Jeg visste at diskusjonen var dødfødt.
Jeg visste at det ikke var noen hjemme.
Jeg visste at hun sto i den lange rekken med broilere som hadde fått halsen stappet full av guffe og endt opp som en usmakelig foie gras.

Jeg hadde sittet og hørt på hvordan hun snakket til noen studentberter som satt på den andre siden av bordet, stort sett svada om hvor viktig det var å ha en ryddig CV. Jeg hadde spurt hva hun mente med «ryddig CV» og fikk et kort svar i retur.
– «Fakta».
Jeg nikket.
– «Dere må kutte ut alt som ikke er relevant», fortsatte hun.
– «Og så må dere for all del tenke på hvordan dere fremstår i sosiale medier».
Det var her jeg kom inn i samtalen.
Eller meldte meg på.
Kastet meg inn.
Kall det hva du vil.
Jeg vet at det noen ganger er best å holde seg unna, langt unna, jeg opplever det samme med «diskusjoner» på LinkedIn og andre digitale fora hvor det virker håpløst å nå fram til mennesker som har latt seg hjernevaske av sukkerspinn og smiletryner, men så er det noe med denne yrkesstoltheten min som får meg til å blande meg inn.
– «Dere må ha bilde på CV’en deres», fortsatte hun.
– «Og det må være et bra bilde …»
Jeg spurte hva hun mente med «bra bilde», men jeg tror ikke at hun skjønte det spørsmålet heller.
– «Du bare kverulerer», sukket hun.
– «Ja», nikket jeg.
– «Og det faller seg ganske lett for meg når du serverer så mye tull og tøys».
Hun gikk.
Jentene på den andre siden av bordet ble sittende å se på meg.
– «Dere må fremstå sånn som dere ønsker å fremstå», begynte jeg og smilte til jenta som dukket opp bak meg og tok med seg tomflaskene på bordet vårt, tømte askebegeret og dro en fuktig klut over bordflaten.
Dama til Pål.
Den perfekte vert.
– «Blås i hva alle andre mener og tror», fortsatte jeg.
– «Det som er viktig er at dere beskriver dere på en måte som er dekkende for hvordan dere er i virkeligheten».
– «Men hva hvis det ikke er bra nok», forsøkte hun ene.
– «Hva mener du med bra nok?»
– «Bra nok til å ikke få jobben, vel».
– «Du skal i hvert fall ikke ofre identiteten din for å få en jobb», svarte jeg.
– «Du må ikke gå rundt med en form for angst for at noen skal tro eller mene at du er sånn eller sånn, det vil alltid være noen som av en eller annen grunn ikke liker deg og hvordan du står fram og da må du tenke som så at det er deres problem».
– «Det er jo urettferdig?»
– «Urettferdig?»
– «Ja», nølte hun.
– «Man kan ikke velges bort bare fordi noen ikke liker deg …»
– «Kan man ikke?»
– «Kan man?»
– «Ja».

Vi hadde fått nye sommerpils på bordet i det jeg fortalte at det ikke finnes noen som passer inn over alt.
De som hevder at de gjør det er falske.
– «Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden», fortsatte jeg.
– «Jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til mye av dette gnålet …»
Jeg la merke til at begge nikket.
– «Det finnes til og med folk som tror at noen som er flinke på et sted vil være like flinke på et annet … jeg vet om flere i min bransje som stoler blindt på kvalifikasjonsreferentene sine når de ser etter nye hoder … de glemmer noe av det vesentligste som handler om omgivelser og rammer … det er derfor jeg oppfattes som lunken i forhold til kandidater med stjernereferanser fra noen av virksomhetene som av en eller annen grunn topper sånne karrierebarometere … sånne lister som viser hvor alle har lyst til å jobbe … hva sier det om virksomhetsomdømmet deres, tror dere?»
– «Ehh … kanskje ikke så mye?»
– «Ikke en dritt», smilte jeg og tok en slurk av sommerpilsen, så at begge jentene gjorde det samme bare litt mindre slurker.
– «Mennesker som ikke vet hvor de er og som ikke tør å finne seg selv på grunn av denne bunnløse frykten for hva andre vil tro og mene … de trøstesuper seg fulle på denne indoktrineringspunsjen fra talentfabrikkene som masseproduserer klonedukker fordi vi har konstruert en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor de blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes … det er jo bare trist …»
Jeg fikk lyst til å legge til at jeg ikke la noen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig.
Jeg lot det være.
Hvis jeg ser en CV med passbilde og en tekst som forteller at vedkommende er motivert og dynamisk og løsningsorientert, så blar jeg videre i søknadbunken. Jeg gjør det samme når jeg ser noen som bruker masse plass på utdannelsen sin med fokus på en A som ikke forteller noe annet enn at de har lært seg hvordan de kan kopiere gamle tekster.
Jeg tenkte at de fikk finne ut av det selv.
Livets skole.
Den beste utdannelsen.
Jeg visste at det ville gå opp for dem at studiekatalogene deres ikke var noe annet enn en blekke hvor det egentlig ikke står en dritt, men folk flest er jo så redde for å si det at de velger å produsere den samme dritten for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det blir bekreftet av menneskene som kaller seg «eksperter» og «veiledere» som sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også.

Sommerkvelden var fortsatt ung, men konturene av kvelden viste seg når noen av kompisene mine dukket opp med invitasjon til klippehopping.
– «Studentpris», smilte Pål og dultet meg i siden.
– «På jobbsøkerkurset ditt, mener jeg …»
– «Ikke faen …»
– «Trodde du hadde ferie?»
– «Kjente en rykning», smilte jeg.
– «Måtte sjekke …»

Gratulerer med dagen, Emma – her kommer MATTAFIX med «Cool Down the Pace»

12 comments

  1. Du skriver fantastisk gode dialoger, Morten!
    Det oppleves som om jeg sitter ved siden av deg og hører at dere snakker, og det er stor skrivekunst.

    // CZ

    Liker

  2. «Jeg visste at hun sto i den lange rekken med broilere som hadde fått halsen stappet full av guffe og endt opp som en usmakelig foie gras».
    Ubetalelig!
    Jeg ser dem over alt, og denne setningen summerer det på en krystallklar måte. Tillater meg å dele den, og selv om jeg skriver «ubetalelig» så ser jeg at du har fått opp en Paypal-link på sidene dine og har lagt inn noen kroner :)

    Du skriver meget godt, Besshø!

    Liker

  3. Jeg var der!
    I hvert fall nesten. Tekstbyggingen din får meg til å leve meg inn i setningene, som om jeg er der, du må gi ut en bok, ser at det er kommentert lenger opp men det må du gjøre, du skriver bra og jeg har lyst til å melde meg på jobbsøkerkurset ditt for å høre stemmen som jeg «hører» når jeg leser.

    Therese

    Liker

  4. En text som oppsummerer mye av det som vi gjennomgikk på jobbsøkerkurset.
    Vær deg selv!
    Hvis det ikke er bra nok til å få jobben, så move forward :)

    Liker

  5. » … se for deg et bilde av livet ditt i en branntrekant, så skjønner du hvordan du skal vedlikeholde flammen»

    WOW!
    Det er så bra poengtert at jeg ikke finner andre ord, den kjøper jeg og skal bruke den i foredragene mine hvis ok for deg (send meg gjerne en PM). Ser at du har lagt inn PayPal på siden din og sender deg et bidrag.

    Fortsett å inspirer, Morten!
    Fortsatt god sommer!

    Astrid :)

    Liker

  6. Godt innlegg, gode poeng og mange gode refleksjonar, men kva meiner du eigentleg med :»Nå skal det sies at hun jobber i det offentlige, men dog.»

    Liker

      1. Interessant. Synd å ta «det offentlige » som samlebetegnelse under den beskrivelsen. Vi snakkar tross alt om hundretusener av ansatte. Likevel gav innlegget ditt mykje meining ellers, takk for det.

        Likt av 1 person

    1. Flirer litt at denne kommentaren, men regner med at vedkommende jobber i det offentlige selv. Jeg forstår i hvert fall hva som menes, også med vissheten om det satiriske blikket til Besshø, siden min egen erfaring med offentlige ansettelser er ganske tungrodde hvor de ekskluderer flinke folk med merkeliige kompetansekrav, tenker spesielt på NAV men kan sikkert komme på flere, det er litt for mange ansatte uten erfaring fra selve faget som de representere med sin papirkompetanse, noe som får meg til å legge til at det er ekstra skemmende å lese at offentlige stillingsannonser har en økende appell til nyutdannede.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s