Måned: juli 2015

En form for kompisrekruttering

Det finnes et begrep i min bransje som kalles kompisrekruttering, – noen tror at det handler om å ansette venner og bekjente og andre tror at det handler om å levere tjenester til en hyggelig pris.
Det finnes også noen som mener at dette er den mørke siden av nettverk.
Folk får mene hva dem vil, men jeg er uansett ikke fremmed for å tilby min assistanse til venner og bekjente.

Det var dette vi ble liggende å snakke om på en solfylt terrasse her om dagen, det var dama til broren til en kamerat av meg som fortalte at hun skulle ansette en ny person og som ikke hadde lyst til å gå ut offentlig siden de hadde en i den aktuelle rollen som de jobbet med å få ut.
– «En gedigen feilansettelse», smilte hun.
– «Hun valgte å sykmelde seg når hun skjønte at hun var avslørt og der står vi …»
Deretter ble det litt fram og tilbake rundt dette som handler om hvor lett det er å sykmelde seg og hvor trist det er at det finnes leger som er løse med skribleriene sine.
– «Du er jo sånn hodejeger, er du ikke?»
Jeg nikket.
– «Du kan jo finne et nytt hode til meg?»
Jeg nikket igjen, tok en slurk av den duggfriske sommerpilsen og lot henne beskrive en rolle hvor man skulle utføre enklere personaladministrative oppgaver i kombinasjon med markedsrelaterte aktiviteter. Jeg fortalte at jeg ikke har så stort nettverk mot hennes bransje, kosmetikkbransjen, rosabransjen, men at jeg vet om en del flinke HR- og markedsfolk.
– «Jeg kan gjøre noe av det for deg», begynte jeg.
– «Jeg kan gå ut med en kort tekst i nettverket mitt og så kan jeg fasilitere et plenumsintervju hvor vi trekker inn fire eller fem jenter som passer til deg og ditt».
– «Jenter?»
– «Face the facts», smilte jeg.
– «For all del», smilte hun tilbake.
– «Bare du ikke kommer opp med sånne nyutdannede masterbabes som tror at verden ligger og venter foran føttene deres, jeg vil ha noen som kan noe og som vet hva som forventes når de kommer på jobb».
– «Jeg ser for meg en dame», fortsatte jeg.
– «Fordomsfulle meg ser for meg en dame på rundt førti som har tatt noe tilleggsutdannelse i voksen alder, lyst hår i høy hestehale og nerdebriller … alternativt en rosablogger med interesse for personalfaget … men det sier jo de fleste, gjør de ikke?»
– «Ja takk», smilte hun.
– «Ja takk, begge deler … men for all del, du maler et bilde som kan oppfattes som diskriminerende, da …»
– «Jeg vet», smilte jeg.
– «Men så har jeg ikke så mye peiling på din bransje, heller».
– «Jeg vil gjerne bli utfordret», fortsatte hun.
– «Jeg vet det», svarte jeg.
– «Og det blir du ikke med hestehaler og rosa sukkerspinn, for å si det sånn … og det er dessuten derfor jeg velger å jobbe for deg».
– «Så», fortsatte hun og reiste seg opp i solstolen.
– «Hva skjer?»
– «Jeg lager som nevnt en kort tekst», svarte jeg og tok en ny slurk.
– «Den vil treffe en ganske stor masse hvor sannsynligheten er stor for at noen fanger den opp selv eller deler den videre til noen av sine … la oss si at vi forholder oss til en LinkedIn-publisering i første omgang, det pleier som regel å holde, ikke minst med tanke på hvordan jeg opplever at andre deler den videre i det som finnes … greit nok … det er ikke så rent sjelden at jeg får henvendelser fra folk som viser til stillingsannonse på de merkeligste steder, selv om jeg sjelden lager stillingsannonser på den måten som andre oppfatter stillingsannonser og heller ikke publiserer tekstene mine på arenaene som de viser til … men for all del, det er sånn det går når man har bygget opp et godt nettverk gjennom mange år, da er det bare å takke og bukke selv om det detter inn litt ræl av og til, for å si det sånn … husk at det er mange som er veldig opptatt av å vise at de kjenner noen og da går det som det går».
– «Hva koster moroa?»
– «Koster?»
– «Ja», smilte hun.
– «Regner ikke med at du jobber gratis eller … ha … tar betalt i naturale ytelser?»
Hun reiste seg opp og tok noen dansebevegelser, lot hendene vandre litt her og der som for å bekrefte initiativet.
– «Eller hva sier du til gratis sminke for the rest of your life?»
– «Nei», sukket jeg og la meg tilbake og inn i en posisjon som var ment å forestille at jeg var med på leken og gjorde meg litt kostbar, flyttet blikket mot kompisene mine som var i ferd med å overgå hverandre med akrobatiske stup fra svaberget.
– «Hard cash?»
Jeg nikket, så hvordan hun satte seg tilbake i solstolen og lot som om hun var litt skuffa. Deretter fortalte jeg hva en stillingsannonse koster på Finn med alt arbeidet som følger med oppfølging av intetsigende søkere og hva hun kunne forvente hvis hun valgte å gå til bemanningsbransjen som stort sett handler om annonsering og det er det.
– «Jeg er god på rekrutteringskommunikasjon», fortsatte jeg.
– «Jeg skal trigge de som er genuint interessert og de som kan utføre jobben … det siste er selvfølgelig det viktigste … selve utvelgelsen gjør du selv … det som handler om hvem du liker best, mener jeg».
– «God plan», nikket hun.

Du får SIMPLY RED med «Sunrise»

… om jeg vil røpe konseptet mitt?

Jeg fikk en henvendelse fra en journalist som ønsket å skrive om jobbsøkerkurs, hun innledet samtalen med spørsmålet om jeg var interessert i å røpe konseptet mitt.
Jeg skjønte ikke spørsmålet.
Eller, – jeg skjønte spørsmålet, men skjønte ikke hvorfor hun antydet at jeg hadde et konsept som jeg ikke ønsket å røpe til allmennheten og det er det jeg ikke skjønte. Nå er jeg rimelig klar over at det er menneskene som gjør forskjellen uansett hva det er snakk om, og fortalte at det er plass til alle som er genuint interessert i å hjelpe andre gjennom arbeidsmarkedsjungelen.

Sommerferietid er en travel tid, det er da man skal gjøre alle disse sommerferiegreiene, men jeg ryddet plass mellom noe annet da hun inviterte til en matprat hvor hun ønsket å høre mer om sommersamlingene mine på en nyåpnet restaurant, omsorgsfullt innredet i en meksikansk stil som ingen meksikaner ville ha vedkjent seg, spiste burritos og nachos mens jeg forklarte hvordan det er mulig å komprimere kursene på denne måten, måtte trekke fram forskjellen fra de fleste andre kurs som stort sett dreier seg om «pedagogiske opplegg» med innhold som begrenser seg til messing fra gamle tekster gjennom x antall uker på isolat med fokus på søknad og CV fra mennesker som ikke har peiling på rekrutteringskommunikasjon og som ikke en gang er på LinkedIn, det blir som tidstyveri hvor deltagerne blir sittende å gjøre en del av de tingene som de faktisk kan gjøre hjemme på egenhånd.
– «Sånn er det med den saken», smilte jeg.
– «Alt er mulig for mennesker som vet hva de driver med …

Jeg snakket om viktigheten av at deltagerne raskt kommer opp med hvem de virkelig er og hva som oppfattes som de virkelige utfordringene, begynte med innledning og introduksjon og «runden rundt bordet» som enkelte mennesker av en eller annen grunn opplever som litt kleint når de skal si noe om seg selv som forhåpentligvis skal oppfattes som interessant for de andre, eller i hvert fall nyttig. Jeg er sikker på at du som sitter og leser dette har vært på en samling med fremmede mennesker hvor denne presentasjonen har en tendens til å ende opp med at det er den som begynner som får anledningen til å sette en form for standard.
– «Jeg heter Nils og er tredve år, født i Oslo og er gift og har tre barn, liker turer i skog og mark og har en stor interesse for fugler og så liker jeg veldig godt å lage mat …»
Noe sånt.
Sannsynligheten er stor for at den neste på rekka vil si noe som ligner.
– «Jeg heter Arne og er førti år, født i Bergen, gift og to barn, liker meg på sjøen og liker å få maten servert».
Noe sånt.
Skjønner du?
Når det omsider blir din tur så føler du at du egentlig ikke har så mye å tilføre, og stakkars den som kommer sist.
– «Ja, hva skal jeg si som ikke allerede er sagt … hmm, jeg heter Eva og er femogtjue år, ikke gift og ingen barn og liker å strikke …»
Dette blir en intro som egentlig ikke sier så mye, men til deres forsvar så er det heller ikke så lett å vite hva som egentlig er forventet. Noen av dere har sikkert vært på plenumsintervjuer som går litt ut på det samme, man skal beskrive seg selv og sitt hvor de som ikke har noe spenstig å komme med vil melde seg ut ved at de ikke har planlagt hva de skal si og lar seg i stedet påvirke av hva som blir sagt av noen andre.
Ikke gjør det.
Jeg fortalte at dette har sammenheng med den viktigste oppgaven man har i rollen som seriøs jobbsøker, og det er å skjønne poenget med å stå i rollen som seg selv hvor det er deg og din opprinnelige historie som får deg til å skille deg ut, formidlet gjennom troverdighet, tillit, takt og tone.
Du skal ikke bare være et omriss av en eksistens.
Du skal kjenne deg selv og din historie, og det er dette du skal formidle.
Du må øve på den.
Du må få den til å sitte.
Du må bruke dine egne ord og øve foran speilet eller når du går tur med bikkja. Hvis du ikke har hund, så regner jeg likevel med at du skjønner poenget med øving på en arena som passer deg og ditt. Poenget med hele greia er at du må få fram litt «snert» og jeg tror at det er mange av de som ikke har peiling på hvordan de får mennesker til å funke med andre mennesker som har skylden for at det går som det går når de fokuserer alt for mye på hvordan man kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben med en drøss med formaninger fullt opp av tvangstanker og valgte sannheter om hva det egentlig vil si å skille seg ut.
Jeg la merke til at hun noterte flittig, fikk lyst til å si at det meste av det jeg snakket om kunne kopieres fra nettsidene mine eller fra jobbsøkerboken min.
Jeg lot det være.
Hun var tross alt på jobb.

Sommerkonseptet med å samle flere grupper med jobbsøkere til helgesamling på en øy i Oslofjorden blir av enkelte oppfattet som en slags Robinsonekspedisjon med sosialt samspill og antropologiske virkemidler bortsett fra at jobbsøkerprosesser ikke gjennomføres som en utsilingsprosess i beste realityserie-ånd selv om det er mange som oppfører seg som om det ikke er noe annet enn akkurat det. Den eneste likheten bortsett fra at man er på en øde øy er at alle deltagerne har med en personlig gjenstand som de snakker om når de introduserer seg selv, noe som gjør at man ikke sitter og kopierer hverandre og som underbygges med at det er lettere for de fleste å snakke om alt annet enn seg selv.
Må må faktisk ikke være spykolog for å skjønne seg på sånne ting …

Gjennomføringen dreier seg stort sett om plenumsundervisning hvor deltagere samles til gruppebasert veiledning med aktiviteter som stimulerer til høy aktivitet, jeg forteller en del historier som legitimeres av min lange erfaring fra alle sider av bordet i ansettelsesprosesser hvor det handler litt om å by på seg selv, en greie som har en tendens til å åpne for en viss gjensidighet. Jeg dreper en del av mytene og tvangstankene som underbygger noe av dette som jeg kaller «valgte sannheter» og «uklare trusselbilder», en greie som skaper en relativt stor gjenkjenneslesfaktor som får deltagerne til å nullstille seg og forstå poenget med eierskap og fokus på dem selv og sitt.

Den første fasen i en seriøs jobbsøkerprosess handler om en slags form for realitetsorientering hvor man må finne svarene på tre enkle spørsmål:
– Hvem er du?
– Hva kan du?
– Hvor vil du?
Svarene leder fram til en form for kompetansekartlegging hvor man lærer hvordan man beskriver de viktigste momentene for utvikling av en historie som forankres i personlighet og motivasjon. Deretter legger vi en plan eller en strategi hvor vi bruker summen av hele deg og som rimer med egenskaper og forutsetninger og til og med begrensninger hvor sistnevnte er ganske tøff å innrømme for de fleste i et samfunn som tviholder på myten om at det skal være like muligheter for alle.
– Hva skal du gjøre?
– Hvordan skal du gjøre det?
– Hvem skal du snakke med?
– Hvorfor mener du at det er riktig å snakke med akkurat dem?
Dette jobber vi med i plenum.
Dette funker.
Dette funker fordi dette er noe som har en tendens til å komme av seg selv når man får litt startgass og finjustering, det handler om bevisstgjøring og refleksjon og åpenhet i forhold til gruppemetodikk hvor man byr på seg selv og sine historier.
De som ikke skjønner det vil ikke ha glede av et kurs som dette.
De som ikke skjønner det vil fortsette som før og kanskje ende opp som en feilansettelse.
Det viktigste poenget i hele jobbsøkerprosessen handler som nevnt om å fortelle historier og formidle gode opplevelser til en forhåndsdefinert målgruppe. Du har et budskap og dette skal du fortelle til noen, aller helst de som forteller at de har behov for en som deg, og da må du være trygg på din egen historie og fortelle den med en viss sosial innlevelsesevne. Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong, men hvordan du beskriver din kunnskap og resultater som gir grunnlag for noen suksesshistorier. Det handler om å vite hva du kan og hvordan du bruker det som du mener at du kan, – alt det andre som du hører og leser om jobbsøkertips er ikke annet enn emballasje.

Jeg snakker mye om nettverk og LinkedIn, alle snarveiene og minefeltene og så snakker jeg litt om motivasjon. Jeg snakker også om viktigheten av å skjønne at et kurs ikke bare er et kurs, – jeg nevner i en rekke tekster at ingen virksomheter er bedre enn menneskene som jobber der og sånn er det også med jobbsøkerkurs.
Jeg er sikker på at du en eller annen gang har vært på et kurs som en eller annen har anbefalt.
Dette er bra.
Dette må du bare få med deg.
Men så er det nå en gang sånn at det ikke er sikkert at du møter de samme menneskene som drifter kurset som den som har anbefalt kurset har hatt gleden av å treffe, inntrykket rimer ikke med forventningene og det ender opp med å bli helt feil.
Jobbsøkerkurs handler om det samme.
Jobbsøkerkurs har en tendens til å bli driftet av tilgjengelige ressurser i en pool med instruktører, det er med andre ord hipp som happ hvem du kan treffe på og da finner jeg det merkelig at aktører som NAV tror at gode resultater i dag er det samme som gode resultater i neste anbudsrunde.
Det er menneskene som gjør forskjellen.
Jeg har jobbet med dette i mange år og erfaring er en forutsetning.
Jeg la merke til at hun trakk på smilebåndet når jeg refererte til en sommerjobb som guide i Vigelandsparken for mange år siden hvor jeg pleide å si at denne fantastiske kunstneren benyttet seg av levende modeller, – ikke for å kopiere men for å bli korrigert av virkeligheten.
Hun var søt når hun smilte, men de fleste blir jo litt søtere når de smiler.
Jeg fikk lyst til å si det til henne, men lot det være.
Jeg fortalte at jeg leverer et opplegg som funker på deltagernes premisser og det er jo det som er hele poenget. Det handler ikke om å kjøre x antall mennesker gjennom en kvern og tilby et kursbevis og et klapp på skulderen etterfulgt av formaninger om å tenke positivt. Det handler om mye mer enn det, og jeg kan rett og slett ikke skjønne hvordan kurs som driftes av spinninginstruktører og akademikere som ikke har erfaring fra mekanismene i det virkelige arbeidslivet og dynamikk i kollegiale relasjoner kan få seg til å si at de jobber med de samme tingene som forutsetter at man er god på rekrutteringskommunikasjon og hvordan man definerer målgrupper med forankring i lang erfaring fra arbeidslivet. Jeg vet at det er en del av disse menneskene som leser tekstene mine, og hvis de tror at det er mulig å kopiere opplegget mitt, så vær så god …
Jeg vet også at det finnes virksomheter som vurderer å starte med noe som ligner, og hvis de ønsker kontakt for å diskutere et samarbeid når sommeren en gang glir over til høst, så sier jeg vær så god til de også.
Det er bare å ta kontakt, vel og merke hvis vi matcher intensjonsbegrepene …

Vi rakk også å snakke om jobbsøkerboken min, mest fordi det var jeg som tok initiativet til å bestille dessert og kaffe, hun spurte hvorfor den ikke var tilgjengelig som annet enn gjennom print on demand, og det var da jeg fortalte at jeg hadde vært innom et forlag som var veldig opptatt av språkvask hvor jeg følte at mitt eget eierskap til egen bok ble begrenset – fakta fortjener klar tale

Jeg kommer sikkert til å linke opp intervjuet selv om det ligger på reklamefinansierte sider, jeg er jo ikke så begeistret for klikkallokeringer til glede for sponsorer som man kanskje ikke identifiserer seg med.
Hun avsluttet med å si at hun visste hvem hun skulle kontakte hvis behovet skulle dukke opp, kanskje mest som en pliktskyldig tilleggskommentar.
Jeg vet ikke.
Jeg velger å tro at det var fordi hun skjønte hva jeg snakket om.

Jeg nevner for øvrig i en annen tekst at jobbsøkerboken min er tilleggskompendium på jobbsøkerkurset og ligger ute til innkjøpspris til og med 20. juli.

Du får TALK TALK med «Happiness is Easy»

Struktur og karakterer

Struktur og karakterer –
noen av de viktigste utvelgelseskriteriene i rekrutteringsprosesser …

Jeg traff en usedvanlig søt og hyggelig og ikke minst frimodig jente ved et øde tjern her om dagen. Tatt ut av sin sammenheng og som en teaser mot fantasien din, så forventer du kanskje en slags erotisk sommerlektyre.
Da tar du feil.
Jeg satt på et svaberg og så ut i sivet på en orm som snirklet seg bortover overflaten, hørte skogens ro bli brutt av det første mennesket jeg så denne dagen. Hun hilste og spurte om hun kunne låne telefonen min, hennes var utladet og hun skulle bare gi en rask beskjed.
Ha!
Av alle mennesker hun kunne treffe på, så traff hun meg som har denne evnen til å legge telefonen på hylla og sjelden drasser på unødig bagasje. Det var som om det skjedde noe med ansiktet hennes når jeg fortalte at jeg ikke hadde telefon.
Er det mulig, liksom.
Hun ble stående å se på meg eller kanskje hun forsøkte å se gjennom meg på vannet som lå bak meg, hun så litt betenkt ut, som om hun tenkte på å gå videre og finne et annet menneske i ødemarken som kunne hjelpe henne med å videresende signalene hennes. Jeg kom til å tenke på at det hadde vært kult om hun hadde vært kledd i hulderkjole og lærsandaler, men hun virket minst like oppsiktsvekkende i en hvit kjole eller muligens en lang topp som ville vært frapperende på en litt høyere kvinne. Deretter spurte hun om jeg hadde kjent på vannet og det kunne jeg svare bekreftende på, hun fulgte opp med å spørre om det var greit at hun gikk ut her siden dette var et bra sted, det var her hun pleide å ta morgenbadet men ville ikke gi inntrykk av å trenge seg på eller noe.
– «Du var her først», smilte hun.
For all del.
Jeg kunne ha flyttet på meg eller reist meg og gått videre til et annet sted, ville jo ikke gi inntrykk av at jeg skulle sitte og se på henne eller noe sånt, men jeg satt ganske godt og var godt i gang med en god bok selv om jeg av og til kastet et blikk mot skikkelsen som skapte sine egne krusninger i omgivelsene. I en annen tid eller kanskje i en annen verden ville jeg kanskje gitt henne et terningkast, men dette var ikke en annen verden.
– «Herlig», smilte hun i det hun vasset mot meg, strakk seg mot en vannlilje som hun nappet opp og la bak det ene øret.
– «Dette var deilig …»
Jeg nikket.
Jeg kan oppfattes som en mann av få ord i møte med fremmede kvinner som står foran meg i bare trusa, men det gikk ikke så lang tid innen vi snakket om hva vi jobbet med til det vanlige.
Når vi ikke hadde ferie.
En rar greie.
Ikke det å ha ferie, men det å snakke om hva man jobber med, ikke som i mangel av noe annet og som et alternativ til været, men det viser seg ofte i møter mellom nye mennesker at dette har en tendens til å dukke opp som en del av introduksjonen.
Som et søk etter en eller annen kryssreferanse.
Som et søk etter en felles plattform.
Jeg husker ikke overgangen, men det spiller ingen rolle for denne teksten.
Jeg innrømmer at jeg først ble litt overrasket over at hun satte seg ned ved siden av meg, men på den annen side så kan det kanskje være noe i det som sies at jeg ser snill og hyggelig ut.
Jeg vet ikke.
Hun fortalte at hun hadde en deltidsjobb på Narvesen ved siden av studiene og ble veldig interessert i å høre om overgangen mellom skolen og det virkelige livet og hva jeg så etter når jeg skulle hjelpe virksomheter med å ansette nye hoder.
– «Personlig egnethet», smilte jeg.
– «Det er en forutsetning … vel og merke når kompetansegrunnlaget for den aktuelle stillingen er verifisert … det handler om hva man kan og hvordan man kan bruke det som man mener at man kan i den aktuelle rollen».
Det var hennes tur til å nikke.
Jeg forsøkte å se en annen vei, men det var ikke så enkelt.
Hun tok ganske mye plass i bildet mitt.
– «Struktur og karakterer», fortsatte jeg.
Hun nikket igjen og sa at hun var ganske flink på skolen.
– «Nei», smilte jeg.
– «Jeg snakker om karakterer som rollefigurer, kjennetegn og særmerker hos forskjellige mennesker … husk at ansettelse av riktig person handler om vedkommende passer inn eller ikke, det er noe som er vrient å forstå for en del mennesker som feiltolker hva det egentlig vil si å være kvalifisert».
Jeg så på henne, så at hun rettet seg opp som for å gi inntrykk av å være oppriktig interessert i det jeg sa, strakk hånden mot sekken sin og trakk opp en brusflaske som slapp fra seg en lav fresende lyd i det hun skrudde av korken. Jeg la merke til solstrålene som boret seg gjennom flasken og la prismelys på huden hennes, lett prikkende etter den avkjølende dukkerten.
– «Dette ordet kan også betegne moralsk fasthet», fortsatte jeg.
– «Det er sånne ting jeg ser etter …»
– «Hva med struktur?»
– «Struktur», svarte jeg.
– «Det handler ikke om orden og systematikk og de tingene der, men jeg bruker det som et begrep på det motsatte av glatte fasader … er du med?»
– «Herlig», smilte hun.
– «Du sier det på en måte som bekrefter at det er dette jeg ønsker å jobbe med … jeg skulle ønske at det var plass til sånne ting i pensum og ikke bare de tingene som foreleserne trekker fram når de pusher oss til å gå videre mot master … det er jo sånn at det nesten ikke går an å få en jobb i personalfaget hvis man ikke har en master … hva mener du om det?»
– «Jeg er en av de som forakter mastersyken», smilte jeg.
– «Men så er det nå en gang sånn det har blitt … dessverre … det har kommet litt for mange kjepphøye broilere inn i roller med utvelgelsesmandat som ikke klarer å slippe taket i kjøttkverna … kanskje som en bekreftelse på at deres eget valg ikke var helt på trynet, jeg vet ikke … jeg gleder meg hver gang jeg treffer mennesker som virkelig kan noe og som ikke støtter seg på papirutskrifter med puggekompetanse».
– «Du mener med andre ord at jeg ikke behøver å ta en master?»
– «Det må du nesten finne ut av selv», svarte jeg kort.
– «Men du må spørre deg selv om hvorfor du skal ta det og så håper jeg at du ikke svarer at det er fordi alle forventer det … jeg er ganske lei av de som briefer med det som de kaller høyere utdannelse som begrenser seg til å fremvise evnen til å sette sammen en blekke på seksti sider fylt opp med en drøss av forstyrrende kildereferanser og premiering som er påvirket av sensorens preferanser».
Hun nikket litt langsommere denne gangen, som om hun måtte tenke litt ekstra nøye. Det ble en pause og jeg lot den være, flyttet blikket tilbake på side 72 i boken som jeg fortsatt holdt i hånden, leste ferdig siden og klappen den sammen og så at hun fortsatt så på meg som om hun ventet på at jeg skulle si noe mer.
– «Du lærer mer i deltidsjobben din på Narvesen enn du gjør i lesesalen», fortsatte jeg og lurte på om hun snart var tørr nok til å ta på seg den hvite kjolen som hang over sekken hennes som en utslitt tøydukke.
– «Ikke minst om det som handler om struktur og karakterer og det syns jeg du burde tenke på».
– «Jeg er enig», nølte hun og tok en ny slurk av brusen.
– «Men det er jo så mange der ute som ikke skjønner seg på de tingene der».
– «Ja», avbrøt jeg.
– «Og de skal du bare drite i, for å si det på den måten … hvis du vet hva du kan og hvordan du kan bruke det som du mener at du kan og hvordan du formidler det til riktige folk, så skal du bare drite i de som sitter der og ikke vet bedre … det er din jobb som seriøs jobbsøker å vise hvem du er og hva du kan og ikke overlate prosessen til tull og tøys».
– «Er dette pensum på jobbsøkerkurset ditt?»
– «Ja».
– «Har du ledige plasser til høstens kurs?»
– «Har ikke åpnet for påmeldinger enda», smilte jeg uten at jeg egentlig visste hvorfor jeg sa det siden jeg allerede var godt i gang med å bli fullbooket, lot som om jeg ikke hørte at hun fulgte opp med spørsmålet om studentpris, flyttet blikket mot vannet før jeg skjønte at jeg måtte svare når hun gjentok spørsmålet.
– «Nei», svarte jeg kort.
– «En plass er en plass».
– «Ja ja», smilte hun og strakk seg inn i kjolen sin.
– «Det er lov å prøve seg …»
– «For all del», nikket jeg og flyttet blikket tilbake mot vannet.
– «Nå er det min tur til å bade …»

Nå er det for øvrig sommersalg på den ultimate jobbsøkerboken, – den følger med som tilleggskompendium på jobbsøkerkurset som jeg har arrangert i sommer og ligger ute til innkjøpspris fram til og med 20. juli.
Bruk kupongkode JULYPRINT

Anbefalt lesestoff:
Personlig egnethet
Personlig egnethet vektlegges
Litt mer om personlig egnethet
Den undervurderte egnetheten

Du får GELKA med «Hidding Place»

Klar for høstens jobbsøkerkurs?

Jeg har fortsatt sommerferie, det er det viktig å poengtere, men jeg kom til å tenke på at jeg burde legge ut en oppfølger til det jeg har skrevet om høstens jobbsøkerkurs med oppstartsinfo og invitasjon til deg som finner tiden moden for å ta ansvar for ditt videre arbeid gjennom jobbsøkerjungelen.
Vel, sommerens tekster har allerede allokert så mange interessenter at du som fortsatt sitter på gjerdet må vente til et godt stykke ut på høsten.
Sånn er det bare.
Det er mange som har lagt merke til at jeg har en ny fane på toppen av sidene mine med invitasjon til å sende noen ord hvor som beskriver deg selv og hva du mener at du kan og hvorfor du ønsker plass på dette kurset.
Det er lov å prøve seg, ikke sant?
Jo.
Det er det.

Jeg har kommet over noen lyse og trivelige lokaler ved idylliske Akerselva du gamle du grå som tillater en hyggelig kurspris, og hvis dette funker like bra som jeg håper på så ser jeg ingen grunn til å ikke fortsette her. Du kan velge mellom onsdagssamlinger eller torsdagssamlinger, men det kan være at jeg åpner for alternative dager hvis jeg finner ut at det er dette jeg ønsker å bruke tiden på framover.

Send meg noen ord som beskriver deg selv og hva du mener at du kan og hvorfor du ønsker en kursplass. Skriv dagpreferansen din og om du ønsker å stå på «venteliste» for eventuelle avbestillinger i august og september som følge av at påmeldte har funnet veien på egenhånd.
Epost morten [at] karriereverkstedet.no – merket Jobbsøkerkurs 2015

Og dere som ønsker at jeg skal arrangere flere helgesamlinger?
Tja …
Kanskje?


Anbefalte tekster:
Jobbsøkerkurs – sommerkampus 2015
Tanker og historier rundt leirbålet

Du får ALPHAVILLE med «Summer in Berlin»