Måned: august 2015

Ny bok: «… derfor får du ikke jobben»

Jeg nevner i en tidligere tekst at jeg har satt sammen en oppfølger til «Den ultimate jobbsøkerboken».
Nå er den klar.
Klikk på fanen på toppen av denne siden – jobbsøkerbøker – for å komme deg videre til bestillingsiden.

Den ultimate jobbsøkerboken er nesten som en murstein på 315 sider spekket med historier fra virkeligheten, legitimert og referert gjennom gode møter med jobbsøkere som deler opplevelser som antageligvis har en del likhetstrekk med dine egne utfordringer.
Vel og merke som jobbsøker, da.
Oppfølgeren publiseres som en liten paperback som for å poengtere hvor liten den faktisk er. Hvis du lurer på hvorfor den ikke er større enn sine 85 sider, så er det fordi jeg ikke ser noen grunn til å legge fokus på hvorfor man ikke får en jobb. Da begynner man i helt feil ende og underbygger tvangstanker og valgte sannheter, det vil si disse tingene som preger det meste av litteraturen som handler om noe av det samme. Dette er en liten blekke med tekster som gjør den til noe som kan oppfattes som en selvhjelpsbok mot selvhjelpslitteratur, – jeg har en del formeninger om at det nettopp er mange av de tåpelige tipsene som påvirker utfallet at hvordan du går fram når du hjernevaskes til å tro at det finnes en fasit og formler på hvordan du kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.

Noter deg at du får 30% på alle bøker hos LULU fram til og med 30. august – bruk rabattkode SAVE30

Du får M PEOPLE med «Don’t Look Any Further»

Homojævel?

Klokka viste at det var midt på natten da telefonen dirret på nattbordet, ukjent nummer på displayet men jeg valgte å svare siden jeg fryktet at det kunne være fra sykehuset hvor faren min ligger.
Det var det ikke, og godt var nå det.
Jeg hørte snøvling og litt banning og gjorde meg klar for fyllerør.

Det er kanskje et halvt år siden jeg snakket med henne sist, og den gangen var hun sur fordi jeg ikke ville ansette henne i rollen som veileder på et av kursene mine.
Hun tror at hun vil bli en god veileder.
Hun har opplevd så mye og kjenner utfordringene til jobbsøkere.
Det var sånn hun hadde sagt det den gangen, men den gangen hadde jeg ikke plass til noen som tror at de kan bli noe siden det kan gå på bekostning av de som er noe. Det var en tilbakemelding som hun ikke fant passende, – jeg var i tillegg klar over at dama hadde seriøse problemer i sin personlige tilværelse, hun var glad i å drikke og hadde fått noen gule kort på banen som medførte regelmessige miljøskifter som hun senere har kamuflert under samlebetegnelsen «konsulent».

Jeg fortalte henne den gangen at jeg ikke har kompetanse til å hjelpe henne med hennes virkelige utfordringer og at det finnes flinke mennesker i hjelpeapparatet som hun burde oppsøke for å få orden på livet sitt, noen av de som jeg kan oppfattes som litt nedlatende til når de beveger seg inn på områder som de ikke har kompetanse på men som jeg vet er flinke til å utføre de andre tingene som de kan gjøre.
Sånn er det.
Vi kan forskjellige ting.
Jeg lot henne snakke.
Jeg var allerede våken og plugget henne på øret mens jeg lagde nattmat og så på de mørke trærne utenfor stuevinduene.
– «Jeg er en god veileder», mumlet hun og fortalte at hun hadde begynt å jobbe for en tiltaksarrangør som jeg ikke er så begeistret for fra før.
– «Og du … du bare … du bare skriver piss om nettverk og LinkedIn og … være deg sjøl, hva faen er det, liksom … man får jo ikke jobb hvis man ikke spiller med, ikke sant … faen heller … hva veit du om problemer …»
Nei, tenkte jeg.
Hva vet vel jeg om problemer.
– «Du tror at du er så jævlig smart», fortsatte hun.
– «Men veit du hva … jeg tror ikke du tør å jobbe med meg … jeg skal si deg hvorfor … du tror du er så jævlig smart, men du tør ikke å jobbe med noen som er smartere enn deg … du er redd for å bli satt i skyggen av en kvinne, skal jeg si deg … det skal jeg si deg … du begynte jo sammen med han andre … henger bare sammen med gutta, det er sånn du er … du er en sånn … du er en homojævel …»
Ja, tenkte jeg.
Hun hadde rett i en ting, og det var at jeg ikke turde å jobbe med henne og det bekreftet hun med denne samtalen.
– «Hvorfor sier du ikke noe … du skjønner kanskje at du ikke er så jævla smart … du er en homojævel som henger med gutta … hvorfor sier du ikke noe?»
Jeg svelget den siste brødbiten med sjokopålegg og tok en slurk av melkeglasset, en kort pause som hun sikkert oppfattet som en evighet selv om det ikke er så veldig mange som egentlig vet hvor lang en evighet er bortsett fra at det i enkelte tilfeller kan oppfattes som veldig lenge.

Jeg fortalte henne at dette bare ble dumt og spurte hvor mye hun hadde drukket, et helt betimelig spørsmål fra en som ikke legger noen pinner i kors for å si hva jeg mener og hva jeg står for og som mer enn gjerne tar den direkte og rett i trynet.
Det er som regel det beste.
Jeg visste at jeg kanskje ikke burde konkretisere spørsmålet med et kvantitetsbegrep som antageligvis lå litt utenfor hennes målekriterier, men så kom det fram at hun hadde vært på ferie i utlandet og nå hadde hun mer enn bare drikkevarer for å si det sånn.
– «Du veit faen ikke en dritt», snøvlet hun.
– «Folk mister jo jobba sine over alt … hva faen skal du gjøre med alle de hundre tusen som må gå på NAV, liksom … hjelper ikke å si at de skal være seg sjøl, veit du … faen, så dumt … det er sånn dærre homopreik».
Nå skal det sies at jeg har flere homofile venner, men måtte innrømme for meg selv at homopreik var et ukjent begrep for meg.
– «Og se på oljebransjen … du skriver ikke en jævla linje om oljebransjen … jeg skal si deg en ting, og det er fordi du ikke har peiling … du tør faen ikke å flytte deg ut av den jævla komfortsona di … er det fordi det ikke finnes homojævler i oljebransjen, tror du … du veit faen ikke alt og det må du for faen tåle å høre …»
Ja, tenkte jeg.
Hun hadde rett i at jeg ikke vet alt, men på den annen side så tør jeg faktisk å høre det selv om jeg har en greie med å vite hvem jeg kan gå til eller hvem jeg kan anbefale i forhold til noe som jeg ikke kan. Det var nesten som jeg fikk lyst til å svare på spørsmålet hennes med å si at jeg har en meget god bransjekollega som er en jævel med oljebransjen (Hei Erik!) men jeg lot det være.
– «Og du», fortsatte hun.
– «Ikke kom til meg når du trenger folk … jeg jobber hos noen andre og vi tar inn det som kommer og … faen så gode resultater vi har …»
Jeg trykket på det røde ikonet for å avslutte samtalen, det hadde blitt en ny pause som hun antageligvis ville komme til å bryte med spørsmålet om hvorfor jeg ikke sa noe, gikk bort til vinduet og så ned på en morgenjogger i stram nylon og vitenskapelige kliv etterfulgt av en jente som bodde i oppgangen ved siden av, bustete hår og sjenerte blikk mellom buskene, en blomsterbukett som var forvandlet til et pjuskete fuglenek som fortsatt var fornøyd med det lille som hun hadde blitt fylt opp med i løpet av natten der hun holdt jakken sammen for å skjule kort skjørt og utringet topp, det som for noen timer siden skulle til for å erobre verden, hun så mot meg i lampelyset og smilte mellom rester av trøtthet og gammel sminke, ingen bekymring, bare et savn etter sminkefjerneren og tannbørsten, et rent håndkle og kanskje noe å spise.
Ingen ting å ringe hjem om.

For å være helt ærlig, så driter jeg ganske langt i denne dama og er rimelig sikker på at det finnes noen som syns jeg er kynisk og brutal når jeg nevner at det eneste som festet seg hos meg var tanken på hvordan hun har kommet seg inn i rollen som veileder hos den aktuelle tiltaksarrangøren. Jeg vet at jeg egentlig burde drite i det også, men det er liksom noe med hvordan jeg selv er rigget sammen. Nå har jeg hatt en fugl på vinduskarmen som har fortalt at hun ble anbefalt praksisplass i regi av NAV med oppfordring og referanse fra en veileder fra et tidligere jobbsøkerkurs.
Trist og tragisk.
Jeg har tilgang på en del historier og mange av dem finner jeg nesten litt for vanskelig å tro på, – skjønner at det kanskje er på tide å skyve tvilen til side.
Men homojævel?
Det var det sterkeste kruttet hun kunne fyre opp når alt det andre var røyka bort.
Trist og tragisk …

Du får BRONSKI BEAT med «Love and Money»

Eksamensforberedende kurs med karaktergaranti?

I dag har jeg gitt bort en time av livet mitt for å tilfredsstille et sug fra mine sosialantropologiske selvstudier.
Gitt bort?
Noen vil sikkert mene «kastet bort», men det var verdt det. Jeg satt på t-banen og spisset ørene mot to jenter fra zombiegenerasjonen som snakket om skolevalg, hun ene var tydelig skuffet over at hun ikke hadde kommet inn der hvor hun ønsket, det vil si der hvor alle venninnene hennes hadde kommet inn, og nå var hun skikkelig redd for hvordan dette ville ende.
Det var da venninnen hennes kom med de trøstende ordene:
– «Det er jo ikke så farlig … du kan jo bare ta opp fagene på nytt når du er ferdig».

De hadde kommentert en reklameplakat som hang over hodene på dem, en gnistrende magnet fra en av disse såpekokerinstitusjonene som forfører naive studenter til å feiltolke hva en utdannelse egentlig handler om. Jeg trodde først at hun fleipa når hun sa det, at hun harselerte med budskapet på reklameplakaten som presenterte eksamensforberedende kurs med karaktergaranti.
Hva faen er det?
Jeg skulle egentlig ha gått av, men fikk lyst til å få med et eventuelt utfall av samtalen deres. Tåpelig tanke sett i ettertid, – det ble ikke så mye å skrive om, siden tematikken endret seg til koz og klemz når hun ene skulle av på neste stopp. Konklusjonen bekrefter at jeg sliter litt med å skjønne hvorfor sånne såkekokerinstitusjoner får lov til å holde på, som om det ikke holder med salg av grunnleggende indoktrinering så selger dem tall og symboler som junkies.

Jeg har skrevet noen tekster før om disse som ikke får drømmejobben som de forventer å få når de går ut av skolen, de som leser seg blinde på studiekataloger og griner i mediene før de fortsetter i en annen lesesal for å forbedre karakterene sine.
En ond sirkel.
De klarte ikke å komme på resultatlisten og derfor vil de løpe deler av distansen på nytt.
Snakk om å kjenne sin besøkelsestid.
Snakk om dårlig konkurranseinstinkt.
Grøss.
Jeg kaller dem dårlige tapere og strekker den litt lenger med å si at det er disse som er de virkelige skoletaperne og ikke de som medier og sosionomer og skoleflinke broilere får lov til å tråkke på når de snakker om de som for lengst har skjønt at de vil gjøre noe helt annet enn å sveve som glatte såpebobler. Det er da det er ekstra moro å lese om de som går sine egne veier og som får det til, det er bare det at det er litt trist at det ikke er like mange som liker å hause dem opp for å vise til alle de andre at de hauser dem opp, med mindre det dukker opp en som stempler dem som «gründere» og heier på de som legger penger i fanget deres for å ta sin del av æren.

Det finnes fortsatt noen som påstår at vi har lover som regulerer markedsføring og reklame i dette landet, men disse har paradoksalt nok en lei tendens til å glemme at målgruppen inkluderer mennesker som en dag vil oppleve at noe som de oppfatter som ganske hardt vil slå dem i trynet, kanskje ikke så rart siden zombiegenerasjonen fyller rollene sine som om de er med i en eneste lang reklamefilm uten tanke for at livets skole har eksamen hver eneste dag …

Jeg var i hvert fall heldig med været, måtte vente på motsatt perrong før det omsider kom en t-bane som kjørte meg tilbake til der hvor jeg i utgangspunktet skulle av med påfølgende venting på ny buss og sneglefart i fredagsrushet.
Greit nok.
Jeg kan sikkert kjøpe meg litt tid senere.

JAZZ …

Jeg husker for mange år siden, tror det må ha vært en eller annen gang i begynnelsen av nittitallet og det er jo egentlig ikke så lenge siden bortsett fra at det kan føles sånn, men dog, – det må ha vært en av de første gangene jeg ble kjent med det som kalles organisasjonskonsulenter hvor vi var på en samling med jobben og skulle drilles av en fyr som var veldig opptatt av å plassere oss i et av de fire hjørnene i salen hvor vi skulle forestille oss selv som et dyr.
Løve.
Ugle.
Sankt Bernhardshund.
Husker ikke den siste.
Deretter skulle vi beskrive oss selv og forklare hvorfor vi mente at vi sto der vi sto før vi gjennomgikk en slags personlighetstest som bekreftet at de fleste av oss tok feil.
Jeg tror det var ganske viktig for disse organisasjonskonsulentene å få fram dette.
At de hadde rett, mener jeg.
De tjente jo pengene sine på å fortelle det til oss.
Jeg tror at noe av det viktigste de fleste av oss andre fikk ut av dette, bortsett fra gleden ved å fleipe det bort ved bardisken om kvelden, var vissheten om at et menneske er ufattelig mye mer enn hva en test eller en analyse kan komme fram til og hva vi velger å forestille oss at vi er. Vi har heldigvis evnen til å tilpasse oss, selv om det finnes noen som tror at det inkluderer maskespill for å kamuflere seg inn i riktig setting …

De som kjenner meg og mitt vet at jeg kan tøyse og tulle litt med å trekke paralleller mellom noe av dette som handler om arbeidsliv og karriere til ulike alternative arenaer, gjerne for å metaforisere en identitet for å pirre sanseinntrykkene og skape nye åpninger.
Hmm.
Kanskje det er noe som henger igjen fra dyrehagen på nevnte samling.
Jeg gjør det mest for moro, og her om dagen var jeg på et arrangement hvor dette ble temafisert, – noe som fikk meg til å dra fram en gammel tekst til glede for nye lesere.
Den kommer her:

Jeg traff en dame på et seminar som sa at jeg er som jazz.
– «Jazz?»
– «Jazz», nikket hun.
– «Du er typen som tør å improvisere, du bruker tilstedeværelse og forenkling for å få det til å fenge … kanskje det er den friheten som du signalerer som gir inntrykk av at du tør å utfolde deg og det er jo det som skjer innen jazz».
Jeg nikket og tenkte på mørke kjellerlokaler med suggererende rytmer, røykfull luft og glade mennesker høye på sin egen positive sinnstemning, anerkjennelse og samspill hvor lyden av latter og en god samtale mikses inn i en god blanding av klirring fra glass og flasker og myke basslinjer.
– «Du kan jo ikke lese noter», flirte hun.
– «Mange jazzmusikere kan ikke lese noter, men spiller på gehør og improvisasjonsevne … det er det jeg ser i deg … jeg pleier å sammenligne musikk og mennesker, man har som regel en eller annen ramme som man skal forholde seg innenfor og det er jo de som klarer å improvisere innenfor riktig takt og tone som lykkes … er du med?»
Jeg nikket igjen.
Forsøkte å fange rytmen.
– «Det handler om følelser», fortsatte hun og jeg var fremdeles litt usikker på om hun snakket om meg eller til meg eller om alt det som var rundt, det var kanskje en kombinasjon, eller en slags «jam» som hun ville sagt, men når sant skal sies så er jeg ikke så flink til å lytte til ros.
På den annen side, så visste jeg ikke en gang om det var ment som ros.
– «Jazz er følelser … man får ikke resultater mellom mennesker som ikke klarer å spille sammen, og det er nettopp det som er gleden ved å oppleve at noen skaper det lille ekstra som blander følelser med denne viljen til å tørre å spille sine egne toner …»
– «Ja», nikket jeg og tenkte på hvordan jazz er bygget på en eller annen ferdighet blandet med litt eksperimentering og en viss risikovilje og uforutsigbarhet.
Jeg kan godt være jazz.
Jeg har skrevet noen tekster tidligere om dette med at det ikke alltid er sånn at følelser og fornuft henger sammen, og jeg er rimelig sikker på at du også kan ha spilt noen toner som kanskje ikke sto oppført i musikkheftet ditt men som du likevel valgte å få fram fordi følelsene som driver oss er litt sterkere enn fornuften.

– «I en tilstand som ikke er preget av følelser, gjør man heller ingen som helst fremskritt i noe som er vesentlig for menneskene …»
Arne Næss

Tenk over hvordan tonene i livet ditt spiller, – dersom du klarer å holde rytmen så får du det litt bedre med deg selv, du vil føle deg tryggere i en rolle hvor du skal komponere din egen musikk i stedet for å nynne med på de samme kjedelige melodiene.

Hvis du skal sammenligne deg selv og ditt med musikk, – hvilken genre er du?
Jeg tror at de fleste vil svare at det kommer litt an på settingen som de befinner seg i.
Eller?

Du får RONNY JORDAN & DANA BRYANT med «The Jackal»