Siste rest fra åttitallet

Jeg fikk en artig henvendelse fra en jente på gaten, isolert sett en hyggelig greie, jeg sto og ventet på bussen da hun fortalte at hun hadde sett på meg en god stund før hun omsider dristet seg til kontakt.
Hva kommer nå, tenkte jeg.
Lekestue?
Hun spurte om hun kunne kjøpe genseren min.
Ikke så mye mer enn det, egentlig.
Jeg hadde på meg en genser fra storhetstiden min på åttitallet, en genser som hadde ligget langt bak i skapet og som ble vekket opp av dvalen etter flytting.
Et minne fra svunnen tid.
Sic transit gloria mundi.
Jeg tror vi kalte det båtgenser, den er fra Jean Paul og er hvit med blå striper og JPS-merke på venstre overarm.
– «Den er umulig å få tak i», smilte hun.
– «Kan jeg få kjøpe den?»
Klokka viste ti over ni på en søndagskveld og da er det vanskelig å finne en sjappe som kan åpne for at jeg skulle slippe å sprade rundt i bar overkropp, noe som ikke er like kult.
Hashtag sommerkroppen, liksom.
Særlig …
– «Jeg byr tusen kroner», fortsatte hun.
– «Tusen kroner?»
– «Tusen kroner».
– «Tusen kroner er dårlig betalt for at jeg skal drite meg ut på bussen hjem», begynte jeg.
– «Tusen kroner er mye for genseren, men du kan si at taimingen er litt feil …»
Hun nikket.
– «Hvor bor du?»
Jeg rakk ikke svare før hun fulgte opp med å foreslå at hun kunne kjøre meg hjem, bilen sto like i nærheten og det var ikke noe problem i det hele tatt. Jeg regnet med at jenta var skikkelig klar for genseren min, men visste at jeg enda hadde tid for overgang på bussbilletten hjem.
Det skulle ikke stå på det.
Jeg ville tippe at hun var i midten av tjueårene, ganske pen selv om begrepet «pen» defineres av øynene som ser, hun minnet meg om Meg Ryan og sånne jenter som man forbinder med sol og sommer og blomstereng, timotei og snekke på Sørlandet og bunad på 17. mai og det var egentlig et ganske bra minne.
– «Du har skikkelig lyst på denne genseren», begynte jeg i mangel av noe annet å si.
Hun nikket.
– «Tusen kroner», gjentok hun.
Jeg kunne ikke huske hva jeg betalte for den i sin tid, men jeg har skapet fullt av andre gensere.
– «Jeg kjører deg hjem, så … går det greit?»
Jeg kom til å tenke på hvordan det så ut hjemme, om det var rotete og om det var greit med besøk av fremmede, jeg tenker på så mangt og dette var det første som slo meg.
Litt senere satt vi i bilen hennes.
Nissan Qashqai.
Orange.
Kul bil.
Jeg spurte om den var hennes, og det var den.
Deretter ble det litt sånn blablabla som det ofte blir mellom fremmede mennesker.
Jeg følte meg ganske liten.
Jeg vet ikke hvorfor.
Jeg lurte først på om hun ville komme til å vente på meg i bilen eller om hun ble med inn, men valgte å ikke være den som tok initiativet til å legge opp alternativer.
Greit nok.
Jeg låste meg inn og følte meg fremdeles ganske liten da jeg holdt døren åpen for henne, lurte på om jeg skulle gi henne genseren med en gang eller om jeg skulle vente litt, by på kaffe eller noe, la merke til at hun kikket rundt seg som om hun lurte på om vi var alene eller om det kanskje var sånn at hun likte den nyoppussede leiligheten min.
– «Fint», smilte hun.
– «Stilig kåk …»
Deretter kom jeg til å tenke på hva som får en ung jente til å bli med en fremmed mann hjem, tenkte hvor kjipt det måtte være hvis noe skjedde med henne på veien hjem og hvis noen kunne spore henne tilbake til besøket hos meg.
Jeg tenker som nevnt på så mangt.
Det eneste hun tenkte på var å få kjøpe genseren min.
– «Tusen kroner», smilte hun og ga meg fem blå.
– «Den er relativt nyvasket», begynte jeg.
– «Greit», nikket hun.
– «Du får ikke noe mer for den av den grunn …»
– «Det var ikke det jeg mente», rettet jeg.
– «Skjønte det», svarte hun kort og gikk inn på kjøkkenet.
– «Kan jeg by på noe?»
– «Vil bare kikke litt», nikket hun.
– «Bodd her lenge?»
– «Nei», nølte jeg.
– «To måneder …»
– «Fint», nikket hun, men jeg visste ikke hva som var fint med det eller om hun repeterte at kåken var fin.
Jeg tror det var det siste.
Jeg gikk inn på soverommet og skiftet, hun hadde flyttet seg til stua og kikket mot skogen utenfor de store stuevinduene.
– «Fin utsikt».
Jeg nikket.
Jeg fikk lyst til å si noe, men kunne ikke komme på noe smart.
Jeg lurte på om hun snakket mye og gikk rundt fordi hun følte seg like liten som meg eller om hun bare var denne utadvendte og frimodige typen som visste hva hun ville ha og pleide å få det.
– «Greit at jeg låner doen din?»
– «For all del», svarte jeg og pekte mot gangen, fulgte henne med blikket og hørte lyden av dolokket som ble løftet opp, tenkte fornøyd at jeg hadde gått den gode skolen ved å alltid stenge luken når jeg hadde levert.
Jentene digger sånt.
Jeg visste at de hater åpne dasser.
Jeg gikk bort til vinduet og så hva hun hadde sett mens jeg forsøkte å tenke på hva hun hadde tenkt.
Det var ganske vanskelig.
– «Så», smilte hun og overrasket meg med at hun hadde tatt på seg genseren min som ikke lenger var min, bekreftet at seddelbunken på stuebordet og vissheten om at hun så mye bedre ut med den enn jeg.
– «Da gjenstår det bare å takke for meg og en god handel …»
Jeg nikket, fulgte henne til døra og stengte den ikke før hun var utenfor, noe som var et ganske kort øyeblikk siden jeg bor i første etasje.
Deretter ble jeg sittende i sofaen med seddelbunken foran meg.
Tusen kroner.
Siste rest fra åttitallet.
Det er ikke pengene som betyr noe.
Det er hele greia.
Hun kunne sikkert ha fått den gratis, men det vet hun ikke med mindre hun skulle komme over denne teksten.
Det handler litt om sånne ting som det er litt vanskelig å sette ord på.
Det finnes mennesker som liker sånne som er villig til å gjøre mye og gjerne litt mer for å få noe som de virkelig ønsker seg, selv om det inkluderer penger. Nå finnes det jo også en del mennesker som på bakgrunn av akkurat det får seg til å gjøre sånne ting, men det er en annen sak. Jeg tror min greie handler om å slippe taket i noe som kan få det bedre et annet sted, – noen finner det sikkert litt rart at en sånn tanke inkluderer materielle ting, men så er det nå en gang sånn at jeg egentlig ikke bryr meg noe særlig om hva andre mener og tror om det som handler om meg og mitt.
Jeg blåser i det.
Hun er fornøyd.
Hun fikk for innsatsen.
Det var en klar og velfortjent borteseier.

Denne teksten kunne vært sponset av Jean Paul, men det er den ikke.
Helt sant.

3 comments

  1. Knalltekst, selv om jeg så for meg en form for erotisk punsj :)
    Med tanke på hvor mye sjel du har lagt igjen i denne genseren, så regner jeg med at hvert eneste fiber reiste seg i møte med kroppen hennes.

    Legger selvfølgelig merke til at selveste Madonna har på seg lignende genser.

    Klem, HM

    Lik

  2. Utrolig flott tekst, Besshø!
    Du krydrer den med å publisere favorittlåten min fra Madonna og en video hvor Danny Aiello er stor i rollene som Papa.

    Herlig!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s