Ustruktert …

Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig i ansettelsesprosesser enn såkalte strukturerte intervjuer, der hvor man blir sittende å repetere gammel moro for å finpusse sjablongene sine.
Nei.
Vær og vind og tid og veldig mye annet har formet meg til å bli såpass løs i stilen at jeg ikke gidder å bruke unødvendig tid på svada. Jeg tror det er derfor jeg blir kontaktet av ulike virksomheter som ønsker bistand i ansettelsesprosessene sine, det er mulig det er fordi jeg finner fram til en del av de tingene som enkelte andre opplever som litt vanskelig å få øye på.
Jeg vet ikke.
Spiller ingen rolle, men jeg var innom en virksomhet her om dagen som hevder at de har kommet godt i gang med et rekrutteringsprosjekt hvor de skal ansette en ny HR-konsulent. Jeg kom litt for sent inn for å spille inn alternative kandidater, men de ville at jeg skulle ta den påfølgende runden.
Runde 2.
Finjustering.
Jeg hadde latt henne vente litt etter at vi hadde hilst og gått gjennom noen obligatoriske blablabla-greier, ingen bevisst greie fra min side men bare som den tiden det tok å samle tingene mine og kaste et siste blikk på CV’en hennes og hente kaffekoppen min.
– «Så», begynte jeg.
– «Du oppfatter deg som selvstendig?»
– «Ja», nølte hun og rettet seg litt opp i stolen, som om hun ikke var klar for å starte samtalen gjennom et spørsmål som dette.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Når jeg har lest CV’en din så er dette det eneste ordet jeg sitter igjen med … selvstendig … alt det andre som du skriver er identisk med de andre CV’ene som jeg har lest i dag … kan du fortelle meg litt mer om hva du legger i det å være selvstendig?»
– «Nå?»
– «Ehh … ja».
– «Jeg har vel egentlig ikke forberedt meg på å snakke om det», nølte hun.
– «Nei vel», svarte jeg kort.
– «Og hva har du forberedt?»
– «Jo … jeg er her for å snakke om søknaden», begynte hun og så på at jeg tok en slurk av kaffen som jeg hadde fått av den hyggelige damen i resepsjonen, skikkelig traktekaffe fra hennes egen trakter på bakrommet og ikke sånn automatskvip. Jeg fikk lyst til å spørre hva de egentlig hadde snakket om i det første intervjuet, men lot det være.
– «Fortell», begynte jeg.
– «Hva … vil du vite?»
– «Jeg vil vite hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan».
Der datt hun ut.
Det er mulig hun datt ut litt før, men det var der jeg la merke til at hun datt ut.

Jeg mener ikke å være vanskelig og oppfatter heller ikke noe av dette som jeg holder på med og som har blitt min greie som spesielt kreativt, snarere tvert i mot, det handler om noe så enkelt som å få ulike mennesker til å snakke om det som de har med seg inn og samsvarer med det som anledningen inviterer dem til å snakke om, – da finner jeg det litt spesielt at noen som ønsker å jobbe med mennesker ikke klarer å skru seg på i møte med nye mennesker.
Da bør de finne på noe annet.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Jeg er kjent for å være litt mer opptatt av hva som bor i et menneske enn hva som står i en CV … det skal du selvfølgelig få anledning til å komme tilbake til, men utfordringen i dette tilfellet er at vi sitter med kandidater som oppfattes som klin like og da må jeg finne ut hva som får deg til å skille deg ut».
Hun nikket.
Hun var kanskje kjent med dette begrepet som handler om å skille seg ut, og jeg var spent på hva som kom.
Jeg lot henne snakke.
Jeg lot henne legge ut om en utdannelse som kunne vært klippet ut fra en studiekatalog før hun ramset opp informasjon som jeg allerede var kjent med fra hennes egen CV, litt senere kom hun til overgangen til den aktuelle rollen som hun mente var midt i blinken for å få en fot innenfor.
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg vil ha en fot innenfor …»
Jeg nikket.
– «Og derfor sitter jeg her …»
Jeg nikket igjen.
Jeg hadde blitt fortalt at dette var en jobb for en senior, det var ikke plass til prøvekaniner, gjorde mine tanker om hvorfor hun var med videre fra første runde og bladde meg ned til der hvor han som hadde gjennomført den første samtalen med henne hadde skrevet noen kruseduller, begrenset til en oppramsing av hennes egen beskrivelse av sin personlige egnethet.
Tilpasningsdyktig.
Energisk.
Fleksibel.
Selvstendig.

Jeg kom til å tenke på at det var speil i heisen og regnet med at hun hadde kastet et siste blikk på seg selv i det hun knappet opp en ekstra knapp i blusen, lurte på om det var pensum fra karrieretipsene hun hadde lest når hun hadde kommet til den delen som handler om antrekk og intervjutrening.
– «Så», begynte jeg når det var tydelig at hun ikke hadde så mye mer å si.
– «Hvordan vil du beskrive din erfaring i forhold til denne rollen?»
– «Jeg har jo ikke så mye erfaring», nølte hun.
– «Nei», samtykket jeg.
– «Men du har vel med deg noe som kan være overførbart?»
– «Ikke så mye mer enn hva jeg lærte på skolen».
– «Fortell meg hva du lærte på skolen, da».
Det ble en liten pause.
Jeg tror hun tenkte.
Mens hun tenkte, så kan du som sitter og leser få et enkelt tips som handler om å være forberedt når du skal på et intervju. For det første, må du være klar over at du allerede er oppfattet som kvalifisert når du kommer dit og det er da du må bekrefte og verifisere dine bidrag.
Det må du gjøre uppfordret.
Det bekrefter at du er «på» siden den største utfordringen er å ta eierskap til din egen historie, uavhengig av hvem som sitter på den andre siden av bordet og hvordan vedkommende legger opp samtalen. Du skal presentere deg og ditt for deretter å bekrefte innspillene dine med informasjon som gjerne kan ligge på siden av den aktuelle rollen, noe som er spesielt viktig hvis du ikke har erfaring å vise til.
Det kan være fra privatlivet eller det kan være fra verv og roller i foreninger og klubber.
Vær kreativ.
Vær åpen.
By på deg selv.
Husk at det er du som skal snakke.
Papirene dine gjør det ikke, – skrevet med visshet om at det finnes mennesker i denne bransjen som lar seg blende av nisser og troll på en CV, men dog …
Hun valgte å repetere studiekatalogen.
Jeg lot henne snakke ferdig før jeg spurte om hva hun gjorde på fritiden.
– «Hva … har det med saken å gjøre?»
– «Jeg vil som nevnt finne ut litt mer om deg», svarte jeg.
– «Hvem du er».
– «Jeg forsøker å være meg selv», nølte hun.
– «Det er bra», smilte jeg.
– «Og hvem er så det?»
– «Skal jeg fortelle det nå?»
– «Ehh … ja?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg …»
– «Hva har du lyst til å si?»
– «Jeg vet ikke …»
– «Du vet ikke hva du kan si om deg selv?»
Hun svarte ikke.
Jeg lurte på om det var fordi spørsmålet var uklart.
– «La meg si det sånn», forsøkte jeg.
– «Hvis du ikke skulle gå videre i prosessen … kan du tenke deg hvorfor vi ikke tar deg med?»
– «Nei … eller nei, jeg er jo kvalifisert».
– «Det er det fint at du sier», fortsatte jeg.
– «Fortell meg hva som får deg til å mene at du er kvalifisert».
– «Har jeg ikke sagt det?»
– «Nei».

Jeg er sikker på at du har troppet opp på et jobbintervju og blitt møtt av en som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Mange av disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gi tilbakemelding med en gang, jeg ser ingen grunn til å servere svada om den videre prosessen hvis vedkommende ikke kommer til å være en del av den.
Jeg syns det er fair.
Jeg følger opp med noen tips på veien, det vil si at jeg forlenger samtalen med noen få minutter som så og si hver eneste gang får meg til å tenke på de som oppfatter det som vanskelig og vrient å si det som det er.
– «Nå vet vi om hverandre», avsluttet jeg.
– «Hvis du føler for det, så holder vi kontakt gjennom LinkedIn og så skal du ikke se bort i fra at det kan dukke opp noen muligheter i framtiden».
– «Jeg er ikke på LinkedIn».
– «Det bør du være».
– «Jeg er på Facebook, da … ja, og så er jeg på Twitter og Snap».
– «Kom deg inn på LinkedIn», poengterte jeg.
– «Kom deg inn og gjør deg synlig, bygg nettverk med flinke folk som kan korrigere kursen din».
– «Du … oppfatter meg ikke som kvalifisert?»
– «Ikke for denne rollen», bekreftet jeg.
– «Men det betyr ikke at du ikke kan være kvalifisert for en annen rolle hos en annen virksomhet».
– «Vet du om noen?»
– «Kommer ikke på noen akkurat nå», svarte jeg kort.
– «Men det er derfor jeg poengterer at du bør komme deg inn på LinkedIn».

Denne teksten er et utdrag fra min nye bok som slippes til høsten, det vil si ganske snart og som en oppfølger til den ultimate jobbsøkerboken som noen av dere allerede er kjent med.

Jeg gjør samtidig oppmerksom på at du – vel og merke hvis du er jobbsøker – bør følge med på sidene til Karriereverkstedet med tanke på høstens kurstilbud …

Du får GEORGE MICHAEL med «Cowboys and Angels»

One comment

  1. Herlig!
    Dette er kandidater som jeg treffer selv og som begynner søknadsteksten sin med å kopiere studiekatalogen, men heldigvis finnes det unntak (kanskje de har vært på kurs hos deg)
    Mumling i feber fra mastersyken :(

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s