Musikk på reisen – siste hilsen fra en engel

Jeg har en venninne som har regissert sin egen avskjed, – denne gangen handler det ikke om arbeidslivet men om noe av det andre som jeg skriver om på disse sidene.
Liv og død og krig og fred og sånt.
Det er ikke så lenge siden vi satt hjemme i min nye leilighet og snakket om alt dette som alt for mange ikke snakker om selv om det er det eneste i livet som er sikkert.
Det var da hun sa det.
Det var da hun sa at hun ville ha meg i registolen.
Hun fortalte at hun hadde blitt tipset om en virksomhet som arrangerer unike og personlige begravelser, men så hadde hun ombestemt seg og funnet ut at hun ville gjøre det selv.
Det var der jeg kom inn i bildet.
Vi kjente hverandre ganske godt og «ganske godt» inkluderer trygge og gode samtaler rundt de vanskelige tingene, som om det ikke var vanskelig å snakke om disse tingene i det hele tatt.
Hun hadde timeglasset foran seg og så hvor lite sand som var igjen.
Hun visste at det ikke var mulig å snu det på hodet og ta en ekstra runde.

Noe av det siste hun sa før hun gikk var at hun var sliten. Vi hadde sittet noen timer og delt en flaske med Palacio de la Vega, en Rioja fra 1986 som visstnok var en bra årgang. Hun hadde sagt at hun ikke ville høre ordene som jeg skulle komme til å velge før vi var der, men det var ikke bare fordi hun var sliten og ville hjem.
– «Det eneste jeg vil gjøre er å velge musikken …»

Jenta har jobbet som DJ i mange år og vet hvordan hun skal skape bevegelser. Nå var det min tur, og jeg innrømmer at jeg var rimelig klam i hendene når vi åpnet dørene og jeg trykket på play.
Nightmares on Wax – Les Nuits – en suggererende godbit som bygger på en gammel soulklassikersampling fra selveste Quincy Jones. Jeg hadde strukket den litt for at alle skulle rekke å komme seg inn og danne seg et bilde av hvordan dette ville bli.
Det ble som det ble og det ble veldig bra.
Det var sånn hun pleide å si det.

Jeg har vært i noen begravelser de siste årene, og opplevd at det er flere som velger å personifisere sin egen bisettelse. Jeg har kommet så langt at jeg har satt sammen min egen spilleliste selv om den selvfølgelig er klar for utskiftninger hvis det skulle dukke opp noen gromme alternativer.
Mine engler blir selvfølgelig oppdatert.
I mellomtiden skal jeg leve som før.
Husk at den eneste virkelige død er den du dør hver dag ved at du ikke lever.

Det er ganske vanskelig å forestille seg gråtende mennesker som danser, langt vanskeligere å skrive om det, men det er sånn vi avsluttet seansen.
– «Siste sangen», smilte hun .
– «Det kan jo ikke bli noe annet enn Whitney Houston …»

Marthe 1986-2015

7 comments

  1. Takk for at du delte denne, jeg tenner lys hver dag for Marthe og er sikker på at hun er takknemlig for at du ville være hennes engel.

    Liker

  2. mi eiga gravferd….eg har eit par salmar eg kunne tenkt å hatt med, har sagt ifrå om dei, men ikkje skrive dei ned,…..eit par musikkstykker også….tenkjer også at dei som er glad i meg må få setje sitt preg på avskjeda..
    det som eg synest er sterkt med denne teksta er nærveret og tilitta i det vanskelige

    marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s