JAZZ …

Jeg husker for mange år siden, tror det må ha vært en eller annen gang i begynnelsen av nittitallet og det er jo egentlig ikke så lenge siden bortsett fra at det kan føles sånn, men dog, – det må ha vært en av de første gangene jeg ble kjent med det som kalles organisasjonskonsulenter hvor vi var på en samling med jobben og skulle drilles av en fyr som var veldig opptatt av å plassere oss i et av de fire hjørnene i salen hvor vi skulle forestille oss selv som et dyr.
Løve.
Ugle.
Sankt Bernhardshund.
Husker ikke den siste.
Deretter skulle vi beskrive oss selv og forklare hvorfor vi mente at vi sto der vi sto før vi gjennomgikk en slags personlighetstest som bekreftet at de fleste av oss tok feil.
Jeg tror det var ganske viktig for disse organisasjonskonsulentene å få fram dette.
At de hadde rett, mener jeg.
De tjente jo pengene sine på å fortelle det til oss.
Jeg tror at noe av det viktigste de fleste av oss andre fikk ut av dette, bortsett fra gleden ved å fleipe det bort ved bardisken om kvelden, var vissheten om at et menneske er ufattelig mye mer enn hva en test eller en analyse kan komme fram til og hva vi velger å forestille oss at vi er. Vi har heldigvis evnen til å tilpasse oss, selv om det finnes noen som tror at det inkluderer maskespill for å kamuflere seg inn i riktig setting …

De som kjenner meg og mitt vet at jeg kan tøyse og tulle litt med å trekke paralleller mellom noe av dette som handler om arbeidsliv og karriere til ulike alternative arenaer, gjerne for å metaforisere en identitet for å pirre sanseinntrykkene og skape nye åpninger.
Hmm.
Kanskje det er noe som henger igjen fra dyrehagen på nevnte samling.
Jeg gjør det mest for moro, og her om dagen var jeg på et arrangement hvor dette ble temafisert, – noe som fikk meg til å dra fram en gammel tekst til glede for nye lesere.
Den kommer her:

Jeg traff en dame på et seminar som sa at jeg er som jazz.
– «Jazz?»
– «Jazz», nikket hun.
– «Du er typen som tør å improvisere, du bruker tilstedeværelse og forenkling for å få det til å fenge … kanskje det er den friheten som du signalerer som gir inntrykk av at du tør å utfolde deg og det er jo det som skjer innen jazz».
Jeg nikket og tenkte på mørke kjellerlokaler med suggererende rytmer, røykfull luft og glade mennesker høye på sin egen positive sinnstemning, anerkjennelse og samspill hvor lyden av latter og en god samtale mikses inn i en god blanding av klirring fra glass og flasker og myke basslinjer.
– «Du kan jo ikke lese noter», flirte hun.
– «Mange jazzmusikere kan ikke lese noter, men spiller på gehør og improvisasjonsevne … det er det jeg ser i deg … jeg pleier å sammenligne musikk og mennesker, man har som regel en eller annen ramme som man skal forholde seg innenfor og det er jo de som klarer å improvisere innenfor riktig takt og tone som lykkes … er du med?»
Jeg nikket igjen.
Forsøkte å fange rytmen.
– «Det handler om følelser», fortsatte hun og jeg var fremdeles litt usikker på om hun snakket om meg eller til meg eller om alt det som var rundt, det var kanskje en kombinasjon, eller en slags «jam» som hun ville sagt, men når sant skal sies så er jeg ikke så flink til å lytte til ros.
På den annen side, så visste jeg ikke en gang om det var ment som ros.
– «Jazz er følelser … man får ikke resultater mellom mennesker som ikke klarer å spille sammen, og det er nettopp det som er gleden ved å oppleve at noen skaper det lille ekstra som blander følelser med denne viljen til å tørre å spille sine egne toner …»
– «Ja», nikket jeg og tenkte på hvordan jazz er bygget på en eller annen ferdighet blandet med litt eksperimentering og en viss risikovilje og uforutsigbarhet.
Jeg kan godt være jazz.
Jeg har skrevet noen tekster tidligere om dette med at det ikke alltid er sånn at følelser og fornuft henger sammen, og jeg er rimelig sikker på at du også kan ha spilt noen toner som kanskje ikke sto oppført i musikkheftet ditt men som du likevel valgte å få fram fordi følelsene som driver oss er litt sterkere enn fornuften.

– «I en tilstand som ikke er preget av følelser, gjør man heller ingen som helst fremskritt i noe som er vesentlig for menneskene …»
Arne Næss

Tenk over hvordan tonene i livet ditt spiller, – dersom du klarer å holde rytmen så får du det litt bedre med deg selv, du vil føle deg tryggere i en rolle hvor du skal komponere din egen musikk i stedet for å nynne med på de samme kjedelige melodiene.

Hvis du skal sammenligne deg selv og ditt med musikk, – hvilken genre er du?
Jeg tror at de fleste vil svare at det kommer litt an på settingen som de befinner seg i.
Eller?

Du får RONNY JORDAN & DANA BRYANT med «The Jackal»

One comment

  1. Jeg har også møtt noen sånne organisasjonskonsulenter.
    Jeg ble ugle …
    Jeg tolker teksten din som at du (heller) ikke er så veldig begeistret for dem, og min erfaring er at de lager mer krøll enn rette snorer.

    Jazz er bra, gjerne i kombi med triphop :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s