Måned: august 2015

Gjør deg litt synligere på LinkedIn

Jobbsøkerkursene mine handler mye om viktigheten av nettverk og det som jeg på jobbsøkerspråket kaller foredling av et personlig varemerke, – da tenker jeg ikke på noen av disse dilterne som publiserer tull og tøys for å tilfredsstille andre eller for å vise heiagjengen sin at de tilfredsstiller de samme menneskene, men hvordan du kan bruke sosiale medier og ikke minst LinkedIn for å gjøre deg synligere for potensielle arbeidsgivere.

LinkedIn er det viktigste verktøyet for å holde kontakt med flinke folk og sjekke ut hva «sånne som meg» tenker og hva vi ser etter, hva som er smart og hva som kanskje ikke er like smart. Jeg vet at det finnes noen som liker å dele tekster som handler om hvordan man kan gjøre seg synlig gjennom andre kanaler som twitter og facebook, men det er bare småtteri i forhold til et profesjonelt verktøy som LinkedIn.

Jeg får en del oppfølgingsspørsmål om jeg kan arrangere et eget LinkedIn-kurs, men er litt usikker på om jeg får «lov» til å arrangere kurs, – jeg tenker da på tillatelse og godkjenning sentralt fra LinkedIn og om de er sånne sertifiseringsfanatikere.
Greit nok.
Jeg kan kalle det noe annet.
Jeg kan kalle det «foredrag» eller «workshop».
Jeg har for øvrig kontaktet noen som er enda flinkere enn meg for å sjekke ut denne formaliteten.
Men svaret er ja.
Dette skal jeg gjøre.
Nå skal det jo sies at jeg har gjort dette en del ganger tidligere i andre sammenhenger, pakket inn sammen med noe annet, noe som har gitt mange bekreftelser på viktigheten av å formidle hvordan man bruker verktøy for å begrense sølet.

Nå skal det sies at jeg er rimelig klar på at du ikke skal møte opp her med troen på at det er dette som gjør at det plutselig løsner i jobbsøkerprosessen din. De som kjenner meg, vet at jeg er ganske påståelig med tanke på at tiltak aldri skal bli et mål i seg selv, – du skal være klar over at «sånne som meg» skjønner hvem som har gått på jobbsøkerkurs og skjønner hvem som har fått noen gromme LinkedIn-tips, for å si det sånn.
De som ikke skjønner det kan slenge seg i veggen og håpe at effekten forlenger levetiden deres.
Husk at positiv opptreden på et intervju kombinert med riktige uttrykk og gode karakterer ikke sier en dritt om hvor «flink» du er til å utføre en jobb.

Nettsidene til Karriereverkstedet vil oppdateres med aktuelle tider og steder selv om jeg regner med at fanen som henger øverst på siden – jobbsøkerkurs – kommer til å fylles med relevant info.
Nok om det.
Her kommer THE CURE med «Lullaby»

BOKTIPS: «… derfor får du ikke jobben»

Den ultimate jobbsøkerboken er nesten som en murstein på 315 sider spekket med historier fra virkeligheten, legitimert og referert gjennom gode møter med jobbsøkere som deler opplevelser som antageligvis har en del likhetstrekk med dine egne utfordringer.
Vel og merke som jobbsøker, da.
Jeg innrømmer at jeg måtte overtale meg selv til å republisere den som e-bok, siden jeg mener at en bok er en bok og en bok er noe som man skal ta på og holde i.
Nok om det.
Jeg har som tidligere nevnt tastet sammen en oppfølger som handler om hvorfor du ikke får jobben, – denne gangen som en liten paperback og nesten som for å poengtere hvor liten den faktisk er.
Boken, mener jeg.
Hvis du lurer på hvorfor den ikke er større enn sine 70 sider, så er det fordi jeg ikke ser noen grunn til å legge fokus på hvorfor man ikke får en jobb. Da begynner man i helt feil ende og underbygger tvangstanker og valgte sannheter, det vil si disse tingene som preger det meste av litteraturen som handler om noe av det samme. Dette er en liten blekke med tekster som gjør den til noe som kan oppfattes som en selvhjelpsbok mot selvhjelpslitteratur, jeg har en del formeninger om at det nettopp er mange av de tåpelige tipsene som påvirker utfallet at hvordan du går fram når du hjernevaskes til å tro at det finnes fasit og formler på hvordan du kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Jeg treffer jo en del mennesker som klager over at de ikke når opp i jobbsøkerprosessene sine.
De er jo kvalifisert …
– «Det er på tide å revurdere hva som egentlig menes med å forestille seg som kvalifisert», svarer jeg da og følger opp med noe av det som oppfattes som rimelig ukjent for et kjedelig kandidatmarked preget av indoktrinerte og hjernevaskede jobbsøkere som har svelget litt for mange dårlige jobbsøkertips.

Jeg har vært litt usikker på om jeg i det hele tatt skal selge den eller om den rett og slett bare skal legges ut som fritt fram, kursdeltagerne mine vil få den som kompendiumsupplement, men jeg har kommet fram til at dere andre kan svi av en hundrings.
Den slippes om et par uker, – tiden det tar for å få mitt eget eksemplar til gjennomlesing.

Du får følge med på fanen på toppen av denne siden – jobbsøkerbok – men se ikke bort i fra at det kommer en endelig tekst. Det blir for øvrig ikke noen slippfest på denne, dere som var med når jeg slapp den forrige vil sikkert rynke på nesa siden det var så forbanna moro, men så kjip kan til og med jeg være.
Nok om det.
Hvis du syns jeg er like kjip som legger ut denne teksten allerede nå, så bekrefter det hvor kjip jeg kan være selv om tanken underbygges av kalenderen og vissheten om at vi går inn i en tid hvor det egentlig ikke er så mye annet å glede seg til.

Jeg minner samtidig om at verden vil bli et mye bedre sted å være hvis man køler på med litt funk, –
du får BABA NATION med «Too Bad»

Musikk på reisen – siste hilsen fra en engel

Jeg har en venninne som har regissert sin egen avskjed, – denne gangen handler det ikke om arbeidslivet men om noe av det andre som jeg skriver om på disse sidene.
Liv og død og krig og fred og sånt.
Det er ikke så lenge siden vi satt hjemme i min nye leilighet og snakket om alt dette som alt for mange ikke snakker om selv om det er det eneste i livet som er sikkert.
Det var da hun sa det.
Det var da hun sa at hun ville ha meg i registolen.
Hun fortalte at hun hadde blitt tipset om en virksomhet som arrangerer unike og personlige begravelser, men så hadde hun ombestemt seg og funnet ut at hun ville gjøre det selv.
Det var der jeg kom inn i bildet.
Vi kjente hverandre ganske godt og «ganske godt» inkluderer trygge og gode samtaler rundt de vanskelige tingene, som om det ikke var vanskelig å snakke om disse tingene i det hele tatt.
Hun hadde timeglasset foran seg og så hvor lite sand som var igjen.
Hun visste at det ikke var mulig å snu det på hodet og ta en ekstra runde.

Noe av det siste hun sa før hun gikk var at hun var sliten. Vi hadde sittet noen timer og delt en flaske med Palacio de la Vega, en Rioja fra 1986 som visstnok var en bra årgang. Hun hadde sagt at hun ikke ville høre ordene som jeg skulle komme til å velge før vi var der, men det var ikke bare fordi hun var sliten og ville hjem.
– «Det eneste jeg vil gjøre er å velge musikken …»

Jenta har jobbet som DJ i mange år og vet hvordan hun skal skape bevegelser. Nå var det min tur, og jeg innrømmer at jeg var rimelig klam i hendene når vi åpnet dørene og jeg trykket på play.
Nightmares on Wax – Les Nuits – en suggererende godbit som bygger på en gammel soulklassikersampling fra selveste Quincy Jones. Jeg hadde strukket den litt for at alle skulle rekke å komme seg inn og danne seg et bilde av hvordan dette ville bli.
Det ble som det ble og det ble veldig bra.
Det var sånn hun pleide å si det.

Jeg har vært i noen begravelser de siste årene, og opplevd at det er flere som velger å personifisere sin egen bisettelse. Jeg har kommet så langt at jeg har satt sammen min egen spilleliste selv om den selvfølgelig er klar for utskiftninger hvis det skulle dukke opp noen gromme alternativer.
Mine engler blir selvfølgelig oppdatert.
I mellomtiden skal jeg leve som før.
Husk at den eneste virkelige død er den du dør hver dag ved at du ikke lever.

Det er ganske vanskelig å forestille seg gråtende mennesker som danser, langt vanskeligere å skrive om det, men det er sånn vi avsluttet seansen.
– «Siste sangen», smilte hun .
– «Det kan jo ikke bli noe annet enn Whitney Houston …»

Marthe 1986-2015

Ustruktert …

Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig i ansettelsesprosesser enn såkalte strukturerte intervjuer, der hvor man blir sittende å repetere gammel moro for å finpusse sjablongene sine.
Nei.
Vær og vind og tid og veldig mye annet har formet meg til å bli såpass løs i stilen at jeg ikke gidder å bruke unødvendig tid på svada. Jeg tror det er derfor jeg blir kontaktet av ulike virksomheter som ønsker bistand i ansettelsesprosessene sine, det er mulig det er fordi jeg finner fram til en del av de tingene som enkelte andre opplever som litt vanskelig å få øye på.
Jeg vet ikke.
Spiller ingen rolle, men jeg var innom en virksomhet her om dagen som hevder at de har kommet godt i gang med et rekrutteringsprosjekt hvor de skal ansette en ny HR-konsulent. Jeg kom litt for sent inn for å spille inn alternative kandidater, men de ville at jeg skulle ta den påfølgende runden.
Runde 2.
Finjustering.
Jeg hadde latt henne vente litt etter at vi hadde hilst og gått gjennom noen obligatoriske blablabla-greier, ingen bevisst greie fra min side men bare som den tiden det tok å samle tingene mine og kaste et siste blikk på CV’en hennes og hente kaffekoppen min.
– «Så», begynte jeg.
– «Du oppfatter deg som selvstendig?»
– «Ja», nølte hun og rettet seg litt opp i stolen, som om hun ikke var klar for å starte samtalen gjennom et spørsmål som dette.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Når jeg har lest CV’en din så er dette det eneste ordet jeg sitter igjen med … selvstendig … alt det andre som du skriver er identisk med de andre CV’ene som jeg har lest i dag … kan du fortelle meg litt mer om hva du legger i det å være selvstendig?»
– «Nå?»
– «Ehh … ja».
– «Jeg har vel egentlig ikke forberedt meg på å snakke om det», nølte hun.
– «Nei vel», svarte jeg kort.
– «Og hva har du forberedt?»
– «Jo … jeg er her for å snakke om søknaden», begynte hun og så på at jeg tok en slurk av kaffen som jeg hadde fått av den hyggelige damen i resepsjonen, skikkelig traktekaffe fra hennes egen trakter på bakrommet og ikke sånn automatskvip. Jeg fikk lyst til å spørre hva de egentlig hadde snakket om i det første intervjuet, men lot det være.
– «Fortell», begynte jeg.
– «Hva … vil du vite?»
– «Jeg vil vite hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan».
Der datt hun ut.
Det er mulig hun datt ut litt før, men det var der jeg la merke til at hun datt ut.

Jeg mener ikke å være vanskelig og oppfatter heller ikke noe av dette som jeg holder på med og som har blitt min greie som spesielt kreativt, snarere tvert i mot, det handler om noe så enkelt som å få ulike mennesker til å snakke om det som de har med seg inn og samsvarer med det som anledningen inviterer dem til å snakke om, – da finner jeg det litt spesielt at noen som ønsker å jobbe med mennesker ikke klarer å skru seg på i møte med nye mennesker.
Da bør de finne på noe annet.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Jeg er kjent for å være litt mer opptatt av hva som bor i et menneske enn hva som står i en CV … det skal du selvfølgelig få anledning til å komme tilbake til, men utfordringen i dette tilfellet er at vi sitter med kandidater som oppfattes som klin like og da må jeg finne ut hva som får deg til å skille deg ut».
Hun nikket.
Hun var kanskje kjent med dette begrepet som handler om å skille seg ut, og jeg var spent på hva som kom.
Jeg lot henne snakke.
Jeg lot henne legge ut om en utdannelse som kunne vært klippet ut fra en studiekatalog før hun ramset opp informasjon som jeg allerede var kjent med fra hennes egen CV, litt senere kom hun til overgangen til den aktuelle rollen som hun mente var midt i blinken for å få en fot innenfor.
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg vil ha en fot innenfor …»
Jeg nikket.
– «Og derfor sitter jeg her …»
Jeg nikket igjen.
Jeg hadde blitt fortalt at dette var en jobb for en senior, det var ikke plass til prøvekaniner, gjorde mine tanker om hvorfor hun var med videre fra første runde og bladde meg ned til der hvor han som hadde gjennomført den første samtalen med henne hadde skrevet noen kruseduller, begrenset til en oppramsing av hennes egen beskrivelse av sin personlige egnethet.
Tilpasningsdyktig.
Energisk.
Fleksibel.
Selvstendig.

Jeg kom til å tenke på at det var speil i heisen og regnet med at hun hadde kastet et siste blikk på seg selv i det hun knappet opp en ekstra knapp i blusen, lurte på om det var pensum fra karrieretipsene hun hadde lest når hun hadde kommet til den delen som handler om antrekk og intervjutrening.
– «Så», begynte jeg når det var tydelig at hun ikke hadde så mye mer å si.
– «Hvordan vil du beskrive din erfaring i forhold til denne rollen?»
– «Jeg har jo ikke så mye erfaring», nølte hun.
– «Nei», samtykket jeg.
– «Men du har vel med deg noe som kan være overførbart?»
– «Ikke så mye mer enn hva jeg lærte på skolen».
– «Fortell meg hva du lærte på skolen, da».
Det ble en liten pause.
Jeg tror hun tenkte.
Mens hun tenkte, så kan du som sitter og leser få et enkelt tips som handler om å være forberedt når du skal på et intervju. For det første, må du være klar over at du allerede er oppfattet som kvalifisert når du kommer dit og det er da du må bekrefte og verifisere dine bidrag.
Det må du gjøre uppfordret.
Det bekrefter at du er «på» siden den største utfordringen er å ta eierskap til din egen historie, uavhengig av hvem som sitter på den andre siden av bordet og hvordan vedkommende legger opp samtalen. Du skal presentere deg og ditt for deretter å bekrefte innspillene dine med informasjon som gjerne kan ligge på siden av den aktuelle rollen, noe som er spesielt viktig hvis du ikke har erfaring å vise til.
Det kan være fra privatlivet eller det kan være fra verv og roller i foreninger og klubber.
Vær kreativ.
Vær åpen.
By på deg selv.
Husk at det er du som skal snakke.
Papirene dine gjør det ikke, – skrevet med visshet om at det finnes mennesker i denne bransjen som lar seg blende av nisser og troll på en CV, men dog …
Hun valgte å repetere studiekatalogen.
Jeg lot henne snakke ferdig før jeg spurte om hva hun gjorde på fritiden.
– «Hva … har det med saken å gjøre?»
– «Jeg vil som nevnt finne ut litt mer om deg», svarte jeg.
– «Hvem du er».
– «Jeg forsøker å være meg selv», nølte hun.
– «Det er bra», smilte jeg.
– «Og hvem er så det?»
– «Skal jeg fortelle det nå?»
– «Ehh … ja?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg …»
– «Hva har du lyst til å si?»
– «Jeg vet ikke …»
– «Du vet ikke hva du kan si om deg selv?»
Hun svarte ikke.
Jeg lurte på om det var fordi spørsmålet var uklart.
– «La meg si det sånn», forsøkte jeg.
– «Hvis du ikke skulle gå videre i prosessen … kan du tenke deg hvorfor vi ikke tar deg med?»
– «Nei … eller nei, jeg er jo kvalifisert».
– «Det er det fint at du sier», fortsatte jeg.
– «Fortell meg hva som får deg til å mene at du er kvalifisert».
– «Har jeg ikke sagt det?»
– «Nei».

Jeg er sikker på at du har troppet opp på et jobbintervju og blitt møtt av en som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Mange av disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gi tilbakemelding med en gang, jeg ser ingen grunn til å servere svada om den videre prosessen hvis vedkommende ikke kommer til å være en del av den.
Jeg syns det er fair.
Jeg følger opp med noen tips på veien, det vil si at jeg forlenger samtalen med noen få minutter som så og si hver eneste gang får meg til å tenke på de som oppfatter det som vanskelig og vrient å si det som det er.
– «Nå vet vi om hverandre», avsluttet jeg.
– «Hvis du føler for det, så holder vi kontakt gjennom LinkedIn og så skal du ikke se bort i fra at det kan dukke opp noen muligheter i framtiden».
– «Jeg er ikke på LinkedIn».
– «Det bør du være».
– «Jeg er på Facebook, da … ja, og så er jeg på Twitter og Snap».
– «Kom deg inn på LinkedIn», poengterte jeg.
– «Kom deg inn og gjør deg synlig, bygg nettverk med flinke folk som kan korrigere kursen din».
– «Du … oppfatter meg ikke som kvalifisert?»
– «Ikke for denne rollen», bekreftet jeg.
– «Men det betyr ikke at du ikke kan være kvalifisert for en annen rolle hos en annen virksomhet».
– «Vet du om noen?»
– «Kommer ikke på noen akkurat nå», svarte jeg kort.
– «Men det er derfor jeg poengterer at du bør komme deg inn på LinkedIn».

Denne teksten er et utdrag fra min nye bok som slippes til høsten, det vil si ganske snart og som en oppfølger til den ultimate jobbsøkerboken som noen av dere allerede er kjent med.

Jeg gjør samtidig oppmerksom på at du – vel og merke hvis du er jobbsøker – bør følge med på sidene til Karriereverkstedet med tanke på høstens kurstilbud …

Du får GEORGE MICHAEL med «Cowboys and Angels»