Måned: september 2015

Tips til jobbsøkere som skal banke på dører

Jeg får en del spørsmål om dette som handler om «åpen søknad» og «åpen henvendelse» og hvordan man skal gå fram når man skal ut og banke på dører til virksomheter som man av en eller annen grunn kan tenke seg å jobbe for. Jeg pleier å si at «åpen søknad» ikke har noe for seg, – det handler stort sett om å gi fra seg søknadsdokumenter og håpe at noen i den andre enden tar kontakt hvis og dersom. Det er samtidig en greie som har blitt ødelagt av såpekokere i NAV og enkelte karriereveiledere som ikke vet bedre og som fremtvinger unødvendig tidstyveri. Det finnes til og med jobbsøkere som har fått for seg at det kan være smart å ringe til virksomheter og spør om det er greit at de sender en åpen søknad.
De ringer som regel HR og da går det som det går.
Hu hei, liksom.
Hold deg unna HR-folkene, sier jeg. Du vil antageligvis få noe som du feilaktig oppfatter som et positivt svar – ja, du må gjerne sende oss en åpen søknad – og kanskje de til og med forteller deg at du kan registrere deg i CV-basen deres, og så er den saken ute av verden.
Hu hei, hvor det går.

Åpen henvendelse er noe annet, det er en greie som handler om å finne en eller annen «link» mot en virksomhet som du kan tenke deg å jobbe for, en greie som forutsetter kunnskap om faget ditt og bransjen din og nettverk og ikke minst vilje til å gå ut på scenen og ta rollen som seg selv i møte med et annet menneske. Jeg gjentar at du skal holde deg unna HR-folkene, og poengterer at du skal kontakte din fremtidige sjef eller fremtidige kollegaer.
Og du, – det er heller ikke her noe poeng å ringe på forhånd. Da er hele poenget borte og sannsynligheten er stor for at du får spørsmål om hva det gjelder for deretter å bli overført til HR – ref «åpen søknad» – og så går det som det går.
Noen får seg til og med til å spørre hva de skal gjøre hvis vedkommende ikke er tilgjengelig?
Da må du komme tilbake når vedkommende er tilgjengelig.
Du skal aldri gi fra deg eierskapet og initiativet til andre.
Kanskje du får høre at de ikke skal ansette noen eller at de ikke har behov for en som deg.
Nei vel, tenker du da.
Kanskje du sier det også, for alt jeg vet.
Behov er som sult og tørst, det endres over tid, og inntrykket som du skal legge fra deg skal garantere at det er du som blir kontaktet når en eller annen skal ut i permisjon, blir sykmeldt, slutter eller kanskje til og med dør.

Du må huske på at en åpen henvendelse og dette som handler om å komme seg ut og banke på dører ikke handler om en mulighet til å levere fra seg søknadsdokumenter.
Du skal snakke.
Du skal smile.
Du skal ha historien din klar og fortelle hva du kan og hva du kan bidra med og hva som vil være selskapets gevinst hvis de ansetter deg. Det siste er hva jeg pleier å definere som bonusmateriell hvor man for eksempel kan trekke fram kompetanse som de kanskje ikke selv har tenkt på, – det kan være internasjonal erfaring, språk eller en eller annen rolle eller et verv som gir deg dette lille ekstra, nesten som en x-faktor om du vil.
Fallhøyden er stor, – det er høye odds, men det er da det er ekstra morsomt når du får det til.
Du kan selvfølgelig bli møtt av denne patetiske «ansettelsespolitikk-greia» som forteller at du må registrere deg i CV-basen deres eller at vedkommende som du treffer ikke har baller til å gjøre noe annet enn å nøye seg med en fluktkommentar som ligner på noe om at det hadde vært fint om du kan sende meg dette på mail og takk for nå.
Det er lite du kan gjøre med det.
Det er bare å gjøre som de ber om.
Sånn er det bare.
Du må bare stå på videre, la det gå en ukes tid og så følger du opp og beholder eierskapet.
Du må i hvert fall ikke bli en av de som skylder på andre og alt som er rundt.

Det handler som nevnt ikke om å levere fra seg søknadsdokumenter, og jeg er fristet til å sammenligne med sånne som benytter seg av virkemidler i presentasjoner som egentlig ikke er noe annet enn forstyrrende elementer som flytter fokus fra det eneste som betyr noe og det er deg selv. Hvis du gir fra deg noe, så vil vedkommende kanskje til og med begynne å bla i papirene dine og det er ikke bra.
Da handler det plutselig om noe annet.
Jeg er sikker på at du har vært på en samling eller et foredrag hvor noen begynner å dele ut noe mens de snakker, publikum lukker øra og venter forventningsfullt på hva de skal få mens de som allerede har fått noe begynner å lese i stedet for å høre på hva som blir sagt.
Du har fem minutter.
Kanskje ti.
Jobbsøk handler om en ting, og det er å formidle hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan. Du skal svare på ett spørsmål som ikke kommer fram her og nå men som ligger og lugger i hodet til den som står foran deg, og det er hva som får deg til å tro at du oppfatter deg som riktig til den aktuelle rollen.

Det er først når du kommer hjem etter en god prat med rette vedkommende at du skal tenke på disse antikverte greiene som handler om søknadsdokumenter. Nå sitter du antageligvis med et inntrykk av vedkommende som skal få dette fra deg hvor det kan finnes ett og annet som kan krydre oppfølgingshistorien din hvor selve søknadsteksten kan begrenses til innholdet i meldingen, det som eventuelt vil stå der har du jo allerede fortalt, og så legger du ved en tilpasset CV som du har skrevet selv og som fremstår på den måten som du selv ønsker å bli fremstilt som.

Denne teksten er egentlig inspirert av en dialog med en jente i nettverket mitt som heter Cecilie.
Den tåler å bli delt til flere.

Du får BRUCE WILLIS med «Respect Yourself»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Vi leker butikk

Jeg har en venninne som driver butikk, hun spurte om tips til hvordan hun burde gå fram for å ansette en ny medarbeider. Hun var ganske flink til å fortelle hvilke egenskaper hun så etter, men var litt usikker på hvordan hun skulle formulere det i en stillingsannonse.
– «Det er her du kommer inn i bildet», smilte hun.
– «Du er god til å skrive …»
– «Stillingsannonse», snøftet jeg og ristet på hodet.
– «Hva skal du med det?»
– «Jeg … må jo tiltrekke meg søkere?»
– «Ikke på den måten», avbrøt jeg.
– «Stillingsannonser er som fluepapir … da er det bedre å henge en lapp på døra og la den henge der en uke … hvis ikke rette vedkommende dukker opp, så skal vi finne på noe annet …»

Fire dager senere fortalte hun at hun allerede hadde fått seks CV’er fra jenter som hadde vært innom.
– «Javel», nølte jeg.
– «Og hva skal du gjøre med dem?»
– «Lese dem, vel … men gjerne sammen med deg …»
– «Du», begynte jeg.
– «Har du tatt i mot CV’er uten å vurdere der og da?»
– «Vurdere?»
– «Jeg får inntrykk av at både leverandør og mottaker har bomma på en vesentlig del», begynte jeg.
– «For det første, så skal en jobbsøker aldri gi fra seg noe som helst uten å fortelle hvorfor de er der og hva de kan bidra med … men det er jo ikke din skyld … og for det andre, så må du der og da sjekke hvordan vedkommende vil passe inn hos deg og det fikser du med noen enkle spørsmål som bare du vet om».
– «Men jeg trodde at det er dette jeg skal vurdere når jeg leser søknadspapirene?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg.
– «Søknadspapirer snakker ikke».
– «Så … hva skal vi gjøre?»
– «Audition».
– «Audition?»
– «Jepp», nikket jeg.
– «Du kontakter hele gjengen og så kjører vi et plenumsintervju hvor de kan få anledning til å vise hva de kan og hva de står for».
– «Det er mye bra her», fortsatte hun.
– «To av dem er rimelig høyt utdannet, for å si det sånn …»
– «Det er bra», smilte jeg.
– «Da kan du redusere lista til fire … du kan ikke regne med at de vil stå i stillingen over tid … er du med?»
– «Ja …»
– «Fint», smilte jeg.
– «Men nå skal jeg på høstferie, så vi må vente til uka etter … foreslår at du ringer dem til uka og arrangerer møtet på onsdag ettermiddag … uka etter høstferien».

Tips til deg som er jobbsøker og som skal banke på dører, – du må aldri gi fra deg noe uten å fortelle hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du tror at du kan. Dette skal du si uoppfordret, husk at det kan stå et nek i den andre enden som ikke skjønner seg på noe av det som du forsøker å få til.
Det tar deg fem minutter.
Max.
Det handler like mye om x-faktor som eierskap og husk at du aldri skal forlate stedet før du har takket for muligheten til å presentere deg i tillegg til at du skal formidle hvilken gevinst som faller på mottakeren.
Slenger du på et smil så er du der.
Tips til deg som står i den andre enden, – se og hør.
Det tar deg fem minutter.
Max.
Det har du tid til.

Det er fredag og i kveld er jeg DJ i et gammelt lagerlokale i tigerstaden, – regner med å fylle gulvet med denne godbiten fra DELEGATION – du får «Put A Little Love On Me»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

En jobbsøker kan ikke skylde på andre enn seg selv

Det er ganske lenge siden jeg sluttet å la meg overraske over mange av utfordringene som presenteres fra ulike jobbsøkere, alt fra hvordan de konsumerer fjaset fra alle «veilederne» som finnes der ute – og de er det ganske mange av – til hvordan de føler seg behandlet i søknadsprosessene sine. Det er lenge siden jeg begynte å si at det bare er et menneske i hele verden som kan ta ansvaret for jobbsøkerprosessen sin, og det er jobbsøkeren selv.
No matter what.
Det er nemlig sånn at det finnes alt for mange jobbsøkere som fokuserer mer på alt som er rundt enn det som er i midten.
Det vil si dem selv.
Det vil si at det blir som det blir når alle disse tingene som handler om systemer og prosesser og verktøy, plast og papir og samfunnsmessige strukturer og ett og annet menneske på motsatt side som ikke deler deres egen oppfatning av hverken kvalifiseringsdefinisjoner eller kompetansekrav, som nevnt alt som er rundt og som underbygger alle disse tingene som jeg bruker ganske mye tid på i mine egne kurs og foredrag:
Tvangstanker og valgte sannheter.

En jobbsøker kan ikke skylde på andre enn seg selv.
No matter what.
Du kan skylde på to ting, og det er din egen plan og strategi.
Eller mangel på sådan …
Du bør med andre ord skjønne at dette må utarbeides av deg selv i samsvar med dine egne forutsetninger og muligheter og til og med begrensninger. Hvis du bestemmer deg for å klage, så hjelper det ikke en dritt med mindre du ønsker å tilhøre tåpene som forherliger sånne som skal gi et ansikt til en sak hvor de i dette tilfellet griner i mediene og klager over at det er urettferdig når de har sent firehundreogsekstifire søknader uten en gang å komme til et intervju.

Insanity … doing the same thing over and over again and expecting different results …
– Albert Einstein

Jeg har jobbet med en del nyutdannede i den siste tiden og disse tingene som handler om overgangen mellom skolen og arbeidslivet, eller det virkelige livet som jeg kaller det, de som ikke får det som de tror er drømmejobben og som finner på en drøss med fluktkommentarer for å ha noe å skylde på når presset fra alle de andre og alt som er rundt begynner å gnage. Jeg nevner i en tidligere tekst at svaret på mye av dette kan kokes ned til to ting hvor det ene er så enkelt som at de søker på jobber som de ikke skal søke på.
Det andre er at de ikke er klar nok i budskapet sitt.
Så enkelt?
Ja, så enkelt.
Jeg treffer en del jobbsøkere som tror de kan bli litt smartere av å spørre og grave og undersøke og sjekke og synse og analysere og gruble og dobbeltsjekke og ikke minst klage til alle andre når – eller hvis – de får beskjed om at de ikke er med i prosessen.
Jeg pleier å spørre hva som er vitsen.
– «Jo», kom del nølende på et kurs her om dagen.
– «Jeg kan jo lære noe …»
Det er da jeg sier et kort og konsist «nei» før jeg følger opp med å spørre hva de forventer å lære. Svaret pleier som regel å bli forsterket med fakter og uttrykk som skal forestille at de syns det er et tåpelig spørsmål.
– «Da står jeg sterkere neste gang …»
– «Nei», svarer jeg kort.
– «Nei?»
– «Nei … du kan ikke lære en dritt og det er fordi alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv … noe som kan oppfattes som feil på et sted kan være riktig på et annet … med mindre du søker på den samme stillingen i den samme virksomheten hvor den samme kontaktpersonen sitter på den andre siden av bordet … og heller ikke da skal du skvise deg inn i en fremmed sjablong for å konkurrere med deg selv og ditt … skjønner du?»

Imagination is more important than knowledge because knowledge is limited to all we now know and understand, while imagination embraces the entire world … and all there ever will be to know and understand …
– Albert Einstein

Jeg tror det var den samme jenta som rakk opp hånda litt senere og sa noe som kom fra et sted langt der inne og som er et sted som veldig mange glemmer å tenke på når leter etter steder hvor det kan finnes riktige ord.
– «Jeg har brukt opp mange år av livet mitt på en master som jeg ikke har brukt for …»
Jeg syns det er godt sagt.
Jeg sa det til henne, nesten som en slags bekreftelse på hennes egen tvangstanke, men det var før jeg gikk videre med å si at det er summen av hele pakka som definerer hvem du er og hva du står for.
– «Hvis du har valgt utvanning for å få et papir som du kan legge i plastmappa sammen med de andre søknadsdokumentene dine, så er det fullstendig bortkastet … men hvis du virkelig har lært noe så er det dette som du skal snakke om når du legger ut på en jobbsøkerprosess … det spiller ingen rolle hvor kunnskapen din kommer fra bare du vet hva den kan brukes til».
Jeg tror ikke hun skjønte seg på den kommentaren.
Jeg tror ikke det er noe sånt som står i studiekatalogene.
Jeg var litt usikker på om hun ville komme til å slippe taket, og bestemte meg for å trykke litt på et av kilepunktene som jeg vet at indoktrinerte jobbsøkere med litt for stor tillit til akadamiske karrieretips er i besittelse av.
– «Et godt eksempel», begynte jeg.
– «La oss si at den som gjennomfører ansettelsesprosessen ikke har peiling på det hun driver med og ansetter en som de ikke burde ansette … husk at feilansettelser ansetter feilansettelser … noen tror at det kan være smart å forsøke å finne ut om de gjorde noe galt eller sa noe galt eller om det er noe som de kunne gjort annerledes … noen går til og med så langt at de forsøker å finne ut hvorfor vedkommende ble valgt i stedet for dem selv, men poenget er at det ikke er sånn at det alltid finnes svar på dette spørsmålet og hvis du fornemmer noe som du tror kan gi et svar hvis du fortsetter med maset ditt, så finner du kanskje noe som sier mer om de andre og det som er rundt enn du gjør om deg selv og ditt … dette handler om de virkelige mekanismene i arbeidslivet og dette er noe som ikke rimer med de dårlige jobbsøkertipsene som finnes der ute … du skal bare gjøre en ting, og det er å komme deg videre».
– «Men hvordan kan jeg forberede meg på noe av dette?»
– «Det kan du ikke».
– «Kan jeg ikke?»
– «Nei … eller jo … du kan forberede deg på den ene måten som handler om alt det andre som du vil komme til å oppleve i livet ditt og det er å være forberedt på å møte alt som du ikke kan være forberedt på … always expect the unexpected».

Du får THE JACKSON 5 med «Blame it on the Boogie»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Systemhelvete

Jeg nevner i en rekke tekster og foredrag og stort sett over alt hvor jeg etterlater meg spor at jeg ikke har så veldig mye til overs for sånne som setter systemer foran mennesker. Jeg strekker den litt lenger ved å si at dette i de fleste tilfellene viser seg å være mennesker som kjennetegnes av at de enten er så redd for å gjøre noe galt at de ikke tør å gjøre noe som helst, eller så handler det om mennesker som sverger til systemer så de har noe å skylde på for å skjule manglende kunnskap om hva som er forventet av dem. Det er ofte de samme menneskene som tror at alt som skjer i livet trenger dokumentasjon og bruksanvisning.
Rollene mine i arbeidslivet har en del stygge eksempler.
Det er mange som tjener blodpenger på mine nedslagsfelt.

Jeg opplever tilfeller utenfor mitt eget arbeidsfelt også, eksempler som riktignok er innenfor andres arbeidsfelt, og lørdag ettermiddag sto jeg i kassekø i matbutikken hvor jenta bak disken i køen som jeg befant meg i hadde store problemer med betalingssystemet med kunden som hun forsøkte å betjene. Det var en del fram og tilbake med en eller annen vare som skulle «ut», tiden gikk og hun måtte vente på en kollega som måtte hjelpe til med returnøkkelen. Det var bare det at denne kollegaen ikke var tilgjengelig, han var opptatt med å løse en annen utfordring i selvbetjeningsløsningen som en eller annen økonom i administrasjonen hadde overbevist driftsledelsen om å benytte seg av med argumentet om at det er mer lønnsomt med effektivitetsløsninger på bekostning av å ha to mennesker på lønningslista som kanskje kan medvirke til en positiv handleopplevelse med et smil eller en hyggelig kommentar fra et menneske til et annet.
Tiden gikk.
Murring i køen.
Klokka nærmet seg seks.
– «Det er systemet», forsøkte jenta bak disken.
– «Jeg kan ikke slå varene ut …»
Jeg fikk med meg at dama som sto foran og lagde kø hadde blingset på prisene eller noe før hun hadde funnet ut at hun ikke ville betale tretti kroner for en vare som hun trodde kostet ti. Mannen foran meg i køen ristet på hodet, vinket til arbeidskollegaene sine som for lengst hadde kommet seg ut og som antageligvis gledet seg til å komme hjem på brakka hvor de skulle kose meg med noen pils på lørdagskvelden. Jeg kjente dem igjen som noen av de som jobbet med utbyggingen av de nye t-banesporene.
Ordentlig arbeidsfolk, med andre ord.
Det var da jeg strakk fram hodet og sa at jeg kunne spandere tjue kroner og løse problemet.
– «Nei», nølte jenta bak disken.
– «Det er ikke så enkelt …»
– «Hva er problemet?»
– «Nei», fortsatte hun like nølende.
– «Jeg kan ikke slå varene inn på nytt før jeg har slått dem ut … jeg får ikke slått dem ut».
Det var da damen bak meg meldte seg på diskusjonen og fortalte at hun ikke trengte å slå ut noe som helst.
– «Det er jo bare å kjøre på», fortsatte hun.
– «Han har jo sagt at han legger inn de tjue kronene som hun ikke vil betale, og problemet er løst … seriøst».
De som sto bak henne hadde for lengst byttet kø. Vi burde kanskje gjøre det samme, men så at den siste kommentaren hadde fått det til å gå opp et lys for jenta bak disken.
Hun som sto foran og lagde kø hadde ikke så mye mer å si.
Hun klarte kanskje ikke å gjøre seg mindre enn hun allerede hadde gjort.
Han som sto foran meg skjønte ikke språket, trakk på skuldrene mot kompisene på utsiden som pekte på klokka og sa noe som ingen andre av oss forstod noe av selv om vi kunne forestille sammenhengen.
Fem minutter senere kunne jeg putte tjue kroner ned i betalingsautomaten.
Jeg fikk ikke en takk i retur, men det spiller ingen rolle.
Det var da systemhelvetet tok tilbake føringen, – mannen foran meg i køen hadde satt fire burker med Ringnes på samlebåndet som jenta bak disken løftet opp og satt på gulvet bak kassen.
– «Du får ikke kjøpt alkohol eller klokka seks …»
Mannen slo ut med armene og ga inntrykk av at han ikke skjønte hva hun sa, kikket mot kompisene på utsiden før han kikket på meg.
– «Norwegian rules», smilte jeg men vet ikke hvorfor jeg smilte.
Det var jo bare trist.
– «Hør», sa jeg til jenta bak disken.
– «Nå har dere skapt problemer for oss andre … det er dere og systemene deres som har fått tiden til å gå … det må da være mulig å redde kvelden og ikke minst handleopplevelsene med å slå inn varene som noe annet?»
– «Nei», nølte hun og sendte et bekymret blikk mot kollegaen som fremdeles forsøkte å løse ett eller annet problem med selvbetjeningsløsningen.
– «Det er systemet …»
– «Men kan du ikke slå det inn som noe annet?»
– «Nei», sukket hun.
– «Da blir det rot i systemet …»
Damen som sto bak meg meldte seg på og viste fram to ølbokser mellom alle de andre varene som hun hadde i handlevognen sin.
– «Seriøst?»
– «Det er systemet», gjentok jenta bak disken.
– «Jeg kan ikke gjøre noe …»
– «Siste gang jeg handler i denne butikken», sukket hun, lot den velfylte handlevognen bli stående og gikk ut av butikken. Mannen foran meg hadde ikke noe annet valg enn å slå følge, jeg så at kompisene hans ga han et klapp på skulderen og regnet med at de ville dele på godsakene.
Men faen, heller, – når man har et system som ikke tar høyde for utforutsette hendelser, så skal ikke systemet settes foran mennesker.
Jeg legger til en kopi av tilleggskommentar fra damen som hadde stått bak meg i køen:
Seriøst.

Selv skulle jeg bare ha to liter brus, potetgull og smågodt.
– «Du må vente litt», kom det fra kassadamen.
– «Hva skal jeg vente på?»
– «Du må vente på at jeg får avsluttet det forrige salget …»
– «Han har gått ut», svarte jeg kort.
– «Ja», nølte hun.
– «Men jeg må vente til jeg får tatt varene ut av systemet …»
Det var ikke det at jeg hadde dårlig tid.
Det var ikke det.
Jeg så på varene på samlebåndet og tenkte tanken på at jeg kunne legge dem tilbake i kurven min og stille meg i køen til en annen kasse.
Sjappa er tross alt åpent til åtte på lørdager.
Jeg visste også at jeg kunne få det samme på Statoilstasjonen. Der var det døgnåpent i tillegg til at det jobbet folk der som skjønte hvordan man kunne gi gode handleopplevelser.
Litt dyrere, men dog.
Det var det jeg gjorde.
Jeg gikk.
Seriøst.

Takk til Coop for en hyggelig handleopplevelse. En eller annen fikk jobben med å legge en drøss med varer tilbake på respektive plasser.
Det er kanskje verdt det …
Coop – litt ditt :(