Sparkelmasse og sandpapir

– «Den største utfordringen er å finne alternativer som dekker hullene».
Det var sånn hun sa det.
Jeg trodde først at jeg ikke hørte riktig, men når jeg så på navnelappen på jakken hennes og hvilken virksomhet hun representerte så skjønte jeg at det ikke var ørene mine det var noe i veien med.
– «Vi anbefaler at man kjører på med kurs», fortsatte hun.
– «Vår jobb som veiledere er å finne kompetanseutviklingstilbud som øker deltagernes sjanser i den harde konkurransen om jobbene … vi ser på ulike alternative tiltaksmuligheter og oppfatter at prosjektlederkurs er meget populært for å øke mulighetene til å få en god CV».
Jeg hadde lyst til å bryte inn.
Jeg kjente at det gnagde litt, men lot det være.
Jobbsøkere vil ha jobb.
Jobbsøkere vil ikke ha tiltak.

Jeg nevner ganske ofte at jeg syns det er merkelig at det finnes så mange mennesker som mener at de jobber med disse tingene som tydelig bekrefter at de ikke har peiling på mekanismene i det virkelige arbeidslivet. Jeg har ikke tall på hvor mange flinke folk jeg treffer som forteller om sitt første møte med en «veileder» i NAV som sitter og vrir seg på stolen når A4-arket deres ikke gir svar, en veileder som ofte viser seg å være en nyutdannet student på praksisplass som dekker et hull fra sykmeldte vikarer. Satt litt på spissen, men med tanke på hvor ofte jeg får høre historiene fra virkeligheten så lar jeg ikke tvilen komme tiltalte til gode for å si det sånn …

Jeg nevner sikkert like ofte at det finnes litt for mange løse skruer hos de ulike tiltaksarrangørene som forsøker å holde de vanntette skottene på plass, disse tidstyvene som påstår at de vet hvordan en CV må se ut og hva som må gjøres for å vinne intervjuet og konkurransen om drømmejobben. Denne sommeren har jeg blitt kjent med en gruppe studenter som har påtatt seg oppgaven med å grave litt hos disse jobbsøkerekspertene for en forestående hovedoppgave i sammenheng med NAV-reformen. Det som skremmer meg mest, er at jeg ikke lenger lar meg skremme av å se hvem som får tillit til å kødde med flinke folk som ikke ønsker seg noe annet enn en ny jobb, kanskje fordi jeg treffer så mange av de som har blitt tvunget til å sitte på isolat hvor de hjernevaskes til å tro at en CV må være på to sider og skrevet i Times New Roman med passbilde øverst til høyre og sparklet og pusset og stemplet som skreddersydd, intervjutrening med manuspugging og maskespill og instruksjoner om hvor viktig det er å ringe før man skal sende intetsigende søknadsdokumenter.

Jeg finner det for øvrig rimelig oppsiktsvekkende at en så stor del av deltagerne på jobbsøkerkursene mine kan vise til lik erfaring fra de samme tiltaksarrangørene som jeg ikke kan røpe her av respekt for den nevnte hovedoppgaven, men det sier ikke så rent lite om anbudsrutinene til NAV og kartlegging av de ulike samarbeidspartnerne som tjener gode penger på andres tidsmisbruk. Det blir kanskje oppfattet som en liten digresjon, men jeg tror nok at vi dessverre bare har sett begynnelsen på den triste trenden med et arbeidsliv som skjuler virkelig kunnskap bak papirer. Søknadsdokumenter i ansettelsesprosesser er rimelig antikvert, paradoksalt nok ødelagt av de som fortsatt sverger til det.

Her om dagen traff jeg en hyggelig fyr som fortalte at han hadde begynt i ny jobb i en ingeniørvirksomhet, det er en ganske god bragd i disse dager selv om dette er en fyr som fikk en bra boost på helgesamling hos meg i sommer, rimelig frustrert og oppgitt etter å ha blitt kvernet gjennom umyndiggjøring og formaninger om total tillit til mennesker som aldri har satt beina sine i det virkelige arbeidslivet og som av en eller annen grunn får lov til å snurre på tiltakskarusellen, han ble tvunget til taushet av en overivrig veileder som slang han inn på et saksbehandlerkurs for jobbsøkere med minoritetsbakgrunn. Greit at han ikke ser like bleik og jævlig ut som meg, men gutten er nå en gang født og oppvokst i Norge av foreldre som er født og oppvokst i Norge.
– «Jeg forsøker å le av det», smilte han.
– «Det er i hvert fall lett i ettertid selv om det var jævlig når det sto på … jeg har baller til det, men tenker med grøss og gru på de andre som må lide seg gjennom dette tullet … jeg vurderere å gi hstorien min til TU men vet ikke om de tør å skrive den på den måten og med det aktuelle utfallet som jeg håper på … de er jo ikke så mye bedre enn sukkerspinnjournalistene til DN og VG, mener jeg … og dessuten så blir jo innvandrerjentene på NAV behandlet som hellige kuer, så det er kanskje ikke så mye å forvente … kanskje du bør publisere den på dine sider?»
Kanskje det, tenkte jeg.
Kanskje det.
Kanskje jeg nøyer meg med et lite stikk til de som tror at de vet hva de skriver om når de presenterer formler for hvordan man skal løse jobbsøkerflokene, og det er så enkelt som at en pluss en i arbeidslivet ikke er to.

Anbefalter tekster:
Når tåka letter
Jeg er en rød stjerne og dette er mitt hull

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s