Systemhelvete

Jeg nevner i en rekke tekster og foredrag og stort sett over alt hvor jeg etterlater meg spor at jeg ikke har så veldig mye til overs for sånne som setter systemer foran mennesker. Jeg strekker den litt lenger ved å si at dette i de fleste tilfellene viser seg å være mennesker som kjennetegnes av at de enten er så redd for å gjøre noe galt at de ikke tør å gjøre noe som helst, eller så handler det om mennesker som sverger til systemer så de har noe å skylde på for å skjule manglende kunnskap om hva som er forventet av dem. Det er ofte de samme menneskene som tror at alt som skjer i livet trenger dokumentasjon og bruksanvisning.
Rollene mine i arbeidslivet har en del stygge eksempler.
Det er mange som tjener blodpenger på mine nedslagsfelt.

Jeg opplever tilfeller utenfor mitt eget arbeidsfelt også, eksempler som riktignok er innenfor andres arbeidsfelt, og lørdag ettermiddag sto jeg i kassekø i matbutikken hvor jenta bak disken i køen som jeg befant meg i hadde store problemer med betalingssystemet med kunden som hun forsøkte å betjene. Det var en del fram og tilbake med en eller annen vare som skulle «ut», tiden gikk og hun måtte vente på en kollega som måtte hjelpe til med returnøkkelen. Det var bare det at denne kollegaen ikke var tilgjengelig, han var opptatt med å løse en annen utfordring i selvbetjeningsløsningen som en eller annen økonom i administrasjonen hadde overbevist driftsledelsen om å benytte seg av med argumentet om at det er mer lønnsomt med effektivitetsløsninger på bekostning av å ha to mennesker på lønningslista som kanskje kan medvirke til en positiv handleopplevelse med et smil eller en hyggelig kommentar fra et menneske til et annet.
Tiden gikk.
Murring i køen.
Klokka nærmet seg seks.
– «Det er systemet», forsøkte jenta bak disken.
– «Jeg kan ikke slå varene ut …»
Jeg fikk med meg at dama som sto foran og lagde kø hadde blingset på prisene eller noe før hun hadde funnet ut at hun ikke ville betale tretti kroner for en vare som hun trodde kostet ti. Mannen foran meg i køen ristet på hodet, vinket til arbeidskollegaene sine som for lengst hadde kommet seg ut og som antageligvis gledet seg til å komme hjem på brakka hvor de skulle kose meg med noen pils på lørdagskvelden. Jeg kjente dem igjen som noen av de som jobbet med utbyggingen av de nye t-banesporene.
Ordentlig arbeidsfolk, med andre ord.
Det var da jeg strakk fram hodet og sa at jeg kunne spandere tjue kroner og løse problemet.
– «Nei», nølte jenta bak disken.
– «Det er ikke så enkelt …»
– «Hva er problemet?»
– «Nei», fortsatte hun like nølende.
– «Jeg kan ikke slå varene inn på nytt før jeg har slått dem ut … jeg får ikke slått dem ut».
Det var da damen bak meg meldte seg på diskusjonen og fortalte at hun ikke trengte å slå ut noe som helst.
– «Det er jo bare å kjøre på», fortsatte hun.
– «Han har jo sagt at han legger inn de tjue kronene som hun ikke vil betale, og problemet er løst … seriøst».
De som sto bak henne hadde for lengst byttet kø. Vi burde kanskje gjøre det samme, men så at den siste kommentaren hadde fått det til å gå opp et lys for jenta bak disken.
Hun som sto foran og lagde kø hadde ikke så mye mer å si.
Hun klarte kanskje ikke å gjøre seg mindre enn hun allerede hadde gjort.
Han som sto foran meg skjønte ikke språket, trakk på skuldrene mot kompisene på utsiden som pekte på klokka og sa noe som ingen andre av oss forstod noe av selv om vi kunne forestille sammenhengen.
Fem minutter senere kunne jeg putte tjue kroner ned i betalingsautomaten.
Jeg fikk ikke en takk i retur, men det spiller ingen rolle.
Det var da systemhelvetet tok tilbake føringen, – mannen foran meg i køen hadde satt fire burker med Ringnes på samlebåndet som jenta bak disken løftet opp og satt på gulvet bak kassen.
– «Du får ikke kjøpt alkohol eller klokka seks …»
Mannen slo ut med armene og ga inntrykk av at han ikke skjønte hva hun sa, kikket mot kompisene på utsiden før han kikket på meg.
– «Norwegian rules», smilte jeg men vet ikke hvorfor jeg smilte.
Det var jo bare trist.
– «Hør», sa jeg til jenta bak disken.
– «Nå har dere skapt problemer for oss andre … det er dere og systemene deres som har fått tiden til å gå … det må da være mulig å redde kvelden og ikke minst handleopplevelsene med å slå inn varene som noe annet?»
– «Nei», nølte hun og sendte et bekymret blikk mot kollegaen som fremdeles forsøkte å løse ett eller annet problem med selvbetjeningsløsningen.
– «Det er systemet …»
– «Men kan du ikke slå det inn som noe annet?»
– «Nei», sukket hun.
– «Da blir det rot i systemet …»
Damen som sto bak meg meldte seg på og viste fram to ølbokser mellom alle de andre varene som hun hadde i handlevognen sin.
– «Seriøst?»
– «Det er systemet», gjentok jenta bak disken.
– «Jeg kan ikke gjøre noe …»
– «Siste gang jeg handler i denne butikken», sukket hun, lot den velfylte handlevognen bli stående og gikk ut av butikken. Mannen foran meg hadde ikke noe annet valg enn å slå følge, jeg så at kompisene hans ga han et klapp på skulderen og regnet med at de ville dele på godsakene.
Men faen, heller, – når man har et system som ikke tar høyde for utforutsette hendelser, så skal ikke systemet settes foran mennesker.
Jeg legger til en kopi av tilleggskommentar fra damen som hadde stått bak meg i køen:
Seriøst.

Selv skulle jeg bare ha to liter brus, potetgull og smågodt.
– «Du må vente litt», kom det fra kassadamen.
– «Hva skal jeg vente på?»
– «Du må vente på at jeg får avsluttet det forrige salget …»
– «Han har gått ut», svarte jeg kort.
– «Ja», nølte hun.
– «Men jeg må vente til jeg får tatt varene ut av systemet …»
Det var ikke det at jeg hadde dårlig tid.
Det var ikke det.
Jeg så på varene på samlebåndet og tenkte tanken på at jeg kunne legge dem tilbake i kurven min og stille meg i køen til en annen kasse.
Sjappa er tross alt åpent til åtte på lørdager.
Jeg visste også at jeg kunne få det samme på Statoilstasjonen. Der var det døgnåpent i tillegg til at det jobbet folk der som skjønte hvordan man kunne gi gode handleopplevelser.
Litt dyrere, men dog.
Det var det jeg gjorde.
Jeg gikk.
Seriøst.

Takk til Coop for en hyggelig handleopplevelse. En eller annen fikk jobben med å legge en drøss med varer tilbake på respektive plasser.
Det er kanskje verdt det …
Coop – litt ditt :(

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s