Måned: september 2015

Catch 22 – eller høna og egget, om du vil …

Jeg treffer en del nyutdannede jobbsøkere som sliter med overgangen mellom skole og arbeidslivet.
Eller det virkelige livet, om du vil.
Det er nemlig sånn at det ikke er så veldig mange som får seg til å innrømme at det ikke ser ut på den måten som det beskrives i studiekataloger eller hvordan enkelte studieveiledere får seg til å si at det er, langt mindre hvordan den overkåte konsulentbransjen forfører med ledertalentkonkurranser og tåpelige traineeprogrammer som får tegneserieskribentene i E24 og DN til å legge flommen til side for en og annen dråpe.
Dette er med på å gi nyutdannede et urealistisk bilde av arbeidsmarkedet.
– «Jeg blir ikke vurdert til jobben fordi jeg ikke kan vise til erfaring …»
Den setningen har du sikkert hørt før.
Kanskje det er du som sier det.
Vet du hva jeg pleier å si?
Jeg sier to ting, og det ene er at du søker på jobber som du ikke skal søke på.
Det andre er at du ikke er klar i budskapet ditt og ikke tar ansvaret for rollen som historieforteller ved å tro at du har papirer som snakker for seg selv.
– «Jeg er jo kvalifisert …»

Jeg har driftet jobbsøkerkurs i en del år, og gjennomgangstonen blant mange av de som jeg treffer er mangelen på strategi.
Den kan du dele opp i fire punkter:
– Hva skal du gjøre?
– Hvordan skal du gjøre det?
– Hvem skal du snakke med?
– Hvorfor mener du at det er riktig å snakke med akkurat dem?

Summen av dette handler ikke bare om muligheter og omstendigheter, men like mye om forutsetninger og begrensninger.
Legg på to ting til:
– Fokus
– Ansvar og eierskap til din egen «prosess»

Hold deg unna «tips» og «råd» som handler om kosmetikk og emballasje. Fokuser på innhold, – jobbsøk handler om en ting, og det er å presentere hva du kan og hvordan du skal bruke det som du mener at du kan.

Jeg treffer mange flinke studenter som jobber ved siden av studiene eller som har ulike verv i frivillige organisasjoner, styre og stell, – tenk at dette har en stor overføringsverdi. Jeg er kjent for å strekke den litt lenger enn mange andre og legger gjerne til at man kan få med seg mye mer fra rollen som pizzabud eller bak disken på Narvesen enn hva du får ved å sitte i en svett lesesal og høre på en som messer fra dårlige kopier av gammel moro. Jeg treffer en del av disse som tror de har «blitt noe» etter endt studietid, de som ikke får drømmejobben og som tror at løsningen ligger i å ta opp fag for å forbedre karakterene sine.
En ganske ond sirkel.

En annen ting, – ikke vær redd for å profilere deg på digitale flater.
Gjør deg synlig.
Husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på ett sted vil inkludere deg på et annet.
Signalene dine skal være mer enn et ekko.
Du må fremstå som noe mer enn bare et omriss av en eksistens og så skal du være takknemlig for at det finnes en del mennesker der ute som rett og slett ikke liker deg. Sannsynligheten er stor for at det er gjensidig, og det styrker muligheten for at de som liker deg liker deg enda bedre.
De som ikke skjønner den, kan slenge seg i veggen.
Jeg skriver og snakker en del om LinkedIn, – det handler ikke om å «være» på LinkedIn, men du skal være aktiv i diskusjoner og grupper.
By på deg selv.
Vis at du kan faget ditt.
Vis at du er glad i faget ditt.

Denne teksten er publisert på karrieresidene til en høyskole, – regelmessige lesere vil antageligvis dra kjensel på deler av innholdet.

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Nye baller i NAV

Jeg fikk en henvendelse fra en journalist i dag som spurte om jeg ville kommentere ansettelsen av den nye direktøren i NAV. Nå har jeg hverken deltatt i ansettelsesprosessen og kjenner heller ikke søkerlisten eller hvem som har sittet på det endelige beslutningsmandatet, så jeg valgte å si nei.
– «Jeg har ingen kommentar til dette».
Det var da hun viste til disse sidene som du sitter og leser nå, og la til at jeg hadde en sterk stemme.
– «Mulig», svarte jeg.
– «Men hvis jeg skal mene noe om dette, så kan du heller få en eventuell link til en egen tekst hvis jeg finner det for godt å skrive noe om det …»
Hun ble sur.

Det er Sigrun Vågeng som skal utnevnes til den nye toppsjefen i NAV og jeg oppfatter henne som en av få som bør vite hva hun faktisk går til. Jeg kjenner henne som den som satt NAV under lupen ved å lede utvalget som fikk oppdraget med å sjekke hvordan og hvorfor det er klin umulig å få dette systemfascistiske sammensuriet til å funke. Noen skal ha det til at det er hun som fikk forgjengeren sin til å ta sin hatt og gå ut for å finne på noe annet å gjøre fordi han ikke klarte å finne fram til A’en som har blitt rotet bort i NAV.
Kred til NAV for ansettelse av en spennende kandidat.

– «Mitt viktigste politiske prosjekt er å sørge for et bedre NAV, for sårbare mennesker og folk som har havnet utenfor arbeidslivet … når vi da får så klare tegn på at A-en i NAV er borte, blir jeg sterkt bekymret … den må gjenreises».
– Robert Eriksson

Jeg hyller mennesker som sier at folk må gå foran systemer, og gleder meg til å se resultatene av hennes utfordrende arbeid. De som kjenner meg og som følger med på mine sider, vet at jeg pleier å si at ingen virksomheter er bedre enn menneskene som jobber der og det er derfor jeg foreslår at noe av det første hun bør få til er å rette fokus på en endring i ansettelsespolitikken. Det finnes alt for mange nyutdannede studenter som får praksisplass for å fylle hullene etter sykmeldte vikarer, noen av dem er til og med kvotert inn for å at noen kan få seg til å tro at det ser litt bedre ut, – de har ingenting der å gjøre, argumentert med at det er en forutsetning med relevant erfaring fra arbeidslivet for at man i det hele tatt skal forstå mekanismene og dynamikken som driver denne virksomheten i riktig retning.
Kanskje til og med grave dypt nok til at de finner A’en …

Sigrun Vågeng kommer fra jobben som direktør i Statens Institutt for Forbruksforskning, og har tidligere vært administrerende direktør i KS, – en stilling som hun avsluttet på dagen etter å ha hatt uenigheter med styret.
Herlig.
Det er en greie som vitner om «baller».

Du får The Almighty Queen of Soul – ARETHA FRANKLIN – med «Rock Steady»

Tilbake til arbeidslivet med felleslunsj og ballspill

Jeg har en venninne som er arbeidsledig. Nå skal det sies at jeg har flere venninner som er arbeidsledig, men dette skal handle om en dame som bor på et sted hvor selveste NAV har tatt initiativ til å etablere noe som de oppfatter som et annerledes aktivitetstilbud med arbeidsrettet oppfølging av brukere som står utenfor arbeidslivet.
Hmm, tenker jeg.
Hva er nå dette?
Jeg får høre at fokus er rettet mot CV-skriving og intervjutrening og detter ut allerede der, – det er før hun viste meg skryteteksten fra avisen som underbygget aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere med beskrivelsen av et tilbud som inkluderer viktigheten av å spise lunsj med likesinnede i tillegg til at det settes av tid til fysiske aktiviteter som ballspill og turer i frisk luft.
Hvis du ikke viser deltagelse, så kan du risikere trekk i ytelse.
– «Fortell meg om menneskene», begynte jeg.
– «Jobbsøkere», smilte hun.
– «Akkurat som meg …»
– «Jeg tenkte mest på de som er ansatt der».
– «Åhh …»
– «Hva … gjør de?»
– «Nei», nølte hun.
– «De … går nå rundt … vet du, seriøst, dette er en stor tidstyv for meg … det finnes sikkert noen som kan ha glede av det, men … det blir helt feil … men menneskene som er ansatt der, de som kalles veiledere … det er ingen av dem som har hatt en jobb som kan gi svar på noe av det som jeg lurer på … de er frisører med brevkurs i coaching og pedagoger som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet med nettverk og alle de tingene der … ha … hun ene som jeg snakket med visste ikke en gang hva LinkedIn var … helt blåst!»
Nå skal det sies at dette er en en dame med erfaring og kunnskap som går utenpå de som sitter på innsiden av NAV og frustrerte jobbsøkere som ikke har noen å spise lunsj med eller gå tur med, langt mindre bruke tid på ballspill på bekostning av viktigere ting, men jeg sliter skikkelig med tanken på at det faktisk har sittet voksne mennesker og planlagt et tilbud som dette.
Noen sier at noe er bedre enn ingenting, men dog …

Jeg er litt fristet til å si at NAV skal ha kred for forsøket, men det er liksom som om de ligger en del år etter, som om de ikke forstår at arbeidslivet er i kontinuerlig endring hvor tanken på å løfte blikket mot virkeligheten er så dristig at det er best å la det være uprøvd, som om frykten for å bli svidd av sannheten underbygger tanken på at det er bedre å ikke gjøre noe av frykt for å gjøre noe galt. Når det først kommer noe, så kommer det noe som flytter fokus fra det som virkelig betyr noe og det handler definitivt ikke om spiseplikt eller formaninger om søknadsdokumenter og formelpugging. Overskriften i skryteteksten burde for øvrig vært duset ned, – det er upassende med en overskrift som forteller at du får hjelp til ny jobb.

Visste du forresten at 37% av menneskene som er ansatt hos tiltaksarrangører ikke har erfaring fra det virkelige arbeidslivet?
Nja, i disse valgdager er det lett å bruke begrepet «prognose» og nå skal det sies at gruppen med studenter som jeg har blitt kjent med som skriver denne spennende oppgaven om hvordan disse arenaene driftes fortsatt er i startfasen med kartlegging og intervjuer. Det er ikke så lenge siden en av dem kludret ned noen setninger på baksiden av en tegning hvor jeg kunne lese følgende tekst som hun hadde foreslått at jeg burde sende til rette vedkommende:
Hei NAV, – gi meg et ledig lokale og la meg få trekke inn tre seriøse jobbsøkere som jeg kjenner med erfaring og kunnskap og egnethet som er totalt fremmed for de fleste av de jeg har truffet hos dere – la oss vise dere hvordan det går an å få litt fremdrift i den oppskrytte NAV-reformen deres.

Anbefalte tekster:
Messing om messer
Sparkelmasse og sandpapir
Jeg er en rød stjerne og dette er mitt hull

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Quick Fix

Det hender at jeg treffer noen som forteller meg at de ikke ser behovet får å legge fokus på å være seg selv hverken i jobbsøkerprosessen eller i arbeidslivet sett under ett.
En jobb er en jobb.
Det er sånn de sier det, med mer eller mindre forskjellige ordlyder og bruk av ulike bokstaver.
Det er helt greit.
Det er det jeg svarer.
Det er bare det at jeg følger opp med å si at dette ikke gir grunnlag for et samarbeid som kan funke for oss og følger opp med å si at det er lenge siden jeg serverte formaninger om hvordan du må gå fram for å tilfredsstille de som som kjører rekrutteringsprosesser gjennom sjablonger.
Søknadsdokumenter sånn og sånn.
Times New Roman.
Passbilde øverst til høyre.
Null hull.
Alternativt som kopierte linjer i påkrevde felter i tåpelige rekrutteringsverktøy.
Blanke sko og fast håndtrykk.
Fokus på puggekunnskap og kanskje et svett smil hvis anledningen tillater det.
– «Jeg har en master i fnatt og fjas og ønsker å gjøre en forskjell i deres virksomhet …»
Det finnes mange som får jobb med denne taktikken.
Arbeidslivet renner over av dem.
Skal du være med, så heng på.
Det er som nevnt helt greit.
Det finnes mange som nevner at det er sånn det må være, så da må det vel være sånn.

Det finnes noen som mener at den jeg skal være på jobben ikke nødvendigvis er den samme som den jeg er når jeg virkelig har lyst til å være meg selv. Det er helt greit det, også, – en av mine bedre referanser til akkurat det er teksten som handler om han som jobber som t-banefører for å tilrettelegge rollen som bassist.
En tekst som jeg skrev før han ble t-banefører, men dog.
Nå er han det.
Legg merke til at jeg skriver «er», men vær like klar over at han er en sånn type som vet hva han skal si når han kommer i den situasjonen hvor praten kommer inn på hva man skal bli eller hva man jobber med eller hvor man jobber, disse forhåndsprogrammerte spørsmålene som dukker opp når et menneske introduseres for et annet på en arena hvor man tror det er påkrevet å vite noe om det som alt for mange mener er sammenlignbart med vedkommendes identitet og at arbeidslivet er bekreftelsen, selv om det ikke alltid er sånn at man nødvendigvis bryr seg men noe skal vi jo snakke om.
– «Jeg spiller bass», svarer han da.
– «Kult», svarer de fleste.

Jeg vet at jeg oppfattes som lunken til en del av de som konstruerer tips og råd basert på formler og maler som underbygger sine egne sjablonger, og de får holde på med sitt.
For all del.
Det sitter mange i den andre enden som vil at det skal være sånn og disse har funnet sammen og det er jo hyggelig for dem, likhetstrekkene er mange mot mye annet som man ser i en verden hvor sånne som tror de snakker om fremskritt ikke gjør så mye annet enn å gjøre tingene mye verre enn de virkelig er med håp om at det går an å tjene penger på det. Det er bare det at jeg svært ofte treffer mennesker som introduserer seg selv med å si at de har kommet til et punkt hvor det har gått opp for dem at det ikke nytter med Quick Fix når de vil gjøre det på den måten som gjenspeiler det som de selv velger og det som de selv vil bli identifisert som.
De vil ut av den trange sjablongen.
De vil ut av en rolle hvor de kjennetegnes som en av mange som er flittige med likerklikking på sosiale medier når de leser noe som handler om dem selv på en måte som de egentlig ikke vil innrømme som noe som handler om dem selv for da kan det jo være at de som de tror at det er lurt å henge med ikke vil henge med dem lenger. De forteller at de vil ut av alt det andre og tilbake til seg selv hvor utfordringen deres svært ofte ligger i manglende visshet om hva som egentlig ligger i det å være seg selv og ikke minst det som handler om å klare å sette ord på det. Det er da jeg pleier å si at det ikke finnes noe som heter Quick Fix og at det er noe som stort sett dreier seg om noe som kommer fra sånne som tror at det er mulig å få alt i fanget.
One Stop Shopping.
Noe som funker der funker ikke her, og mange refererer til noe som pleide å funke, de har kanskje ikke prøvd det selv men vet om noen som har fått det til å funke.
De har ikke bare skylapper.
De har hetta over hodet.
Bak fram.
Jeg vet også at mange av dem har lyst til å plugge inn øreproppene når jeg begynner å snakke, som om de lengter etter å strekke seg inn i stygge tights og en topp i grelle farger som matcher de raske stripeblinkene fra skolissene som er det eneste de ser når de forsøker å svette seg ut av sine egne skygger for å ligne mest mulig på de som de tror det kan være smart å ligne på.

Jeg innrømmer at mine sterkeste suksesshistorier kommer fra de som ser verdiene fra livets skole, den eneste utdannelsen som faktisk betyr noe i den virkelige verden, men av og til så treffer jeg på noen av morgendagens helter som forteller at de har lyst til å gjøre det riktig med en gang.
Det er da jeg spør hva de mener er riktig.
– «Riktig i dag kan oppfattes som noe helt annet i morgen …»
Det er som om det fortsatt er en godt bevart hemmelighet at omstendigheter og omgivelser og ikke minst tilfeldigheter er i kontinuerlig endring, paradoksalt nok så er det ekstra vanskelig å skjønne for sånne som velger endringsledelse på BI, men det er en annen sak. Det er som om dette som handler om falsifiserbare framskritt legger føringer som utfordrer de som skjønner at man av og til må ta en ekstra runde rundt kvartalet og vente på en tørketid som strekker litt lenger enn hva du opplever med Quick Fix. Jeg traff noen av dem i går kveld hvor jeg ble invitert hjem til en kollokviegruppe som ønsket kreative innspill fra en som visste hva han snakket om. Det var sånn de skrev det i den første meldingen og det var sånn de avsluttet det når de inviterte meg inn i nettverksgruppen sin på LinkedIn.
Sånt er jo hyggelig.
Da er det jo bare å håpe at noen av dem vil spole tilbake hvis de om noen år skulle bli forført til å delta på tåpelige talentkonkurranser …

Du får FEVER RAY med «When I Grow Up»

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.