Måned: oktober 2015

Virksomheter må få lov til å ansette hvem de vil

Jeg snakket med en journalist her om dagen som ønsket en kommentar til en tåpelig tekst som handler om et eller annet sykehus som hadde skrevet noe i stillingsannonsen sin som ble blåst opp på sosiale medier som noe på grensen til diskriminerende. Jeg sa at dette er en dustesak som har gått ut av sine proporsjoner, og at flere burde legge merke til at denne saken er hauset opp av virksomheter som tjener pengene sine på systemer og verktøy og industrialisering av rekrutteringsprosesser. Deretter la jeg til at virksomheter må få lov til å ansette hvem de vil og at de har sin fulle rett til å velge hvordan og hvorfor. Jeg la merke til at det ikke var så mye respons fra journalisten, – jeg tror ikke hun hadde noen plan B for hvordan hun skulle se seg tvunget til å måtte skrive sine egne ord i stedet for å kopiere gamle tekster fra klikkesponsorene sine.

Min påstand er at virksomheter har sin fulle rett til å foreta sine forutbestemte utvelgelseskriterier. De fleste gjør det også, – det er bare det at det ikke er så mange som tør å skrive om det som ikke står i det antikverte rammeverket sitt.

Jeg nevner i en rekke tekster og foredrag at jeg ikke har sansen for sånne som sutrer i mediene når de skylder på «urettferdig behandling» i forhold til tall og symboler og farger og hva de ikke finner på for å flytte fokus fra seg og sitt. Det er ikke fritt for at man kan lure på hvordan de faktisk har det med seg selv dersom de når fram med sutringen sin og ender opp i et miljø hvor de andre som allerede er innenfor ikke liker dem og hva de står for, – ved nærmere ettertanke så har jeg hørt noen bortforklaringer fra noen av de som har dukket opp i mine egne rekrutteringsprosjekter.
– «Nei … jeg trivdes ikke så godt, og da fant jeg ut at jeg måtte se meg om etter nye utfordringer …»
Litt spesielt å si noe sånt hvis det viser seg at det var de andre som ikke trivdes med deg?
Du brukte bare litt for lang tid til å skjønne det?
Du trodde kanskje at du kunne gå inn og gjøre en forskjell, – dette floskelbegrepet som for lengst har blitt utvannet av et kjedelig kandidatmarked?
Jeg traff en fyr for ikke så lenge siden som sa det rett ut:
– «Jeg er en feilansettelse og det er like mye min feil … nå er greia sånn at jeg velger å gjøre noe med det i stedet for å takke ja til forslaget fra denne virksomheten som har kommet fram til at vi kan se på noen kurs … hva faen er det, liksom?»
Herlig type.
Han gikk for øvrig inn i en lederposisjon i et av de mest spennende virksomhetene jeg kan tenke meg.
Nok om det.

Ansettelse av riktig person må faktisk inkludere de ytre faktorene som påvirker hvordan man har det på jobb, – dette er noe som det er viktig å tenke på for de som mener at valget ikke faller på dem som tror at det holder å dokumentere sine kvalifikasjoner i forhold til en konkret stillingsbeskrivelse.

Når jeg skriver og snakker om sånne ting, så pleier jeg å legge til at jeg ikke er så begeistret for sånne som er mer opptatt av prosess enn resultat og som gjør hva de kan for å skjule sin manglende kunnskap bak systemer og verktøy og ikke minst de «kvalitetssikrede rutinene sine» …
Grøss.

Jeg har møtt noen ufordragelige mennesker i min lange karriere, det skulle jo bare mangle når man jobber med sånne ting som jeg jobber med og sannsynligheten er stor for at det er gjensidig. Jeg må samtidig få legge til at jeg heller ikke er så veldig begeistret for sånne som tror at de klarer å påvirke mennesker til å begynne å like noen som de av ulike grunner ikke liker med å spille inn ord som ligner på mangfold og likeverd og hva de ikke får seg til å trekke fram.

De fleste av disse verktøyene som mange av disse tekstene viser til er konstruert for å predikere jobbadferd, og da er jeg fristet til å spørre hvorfor disse oppfattes som mer legitimt enn mennesker som tør å si det med egne ord?
Hmm.
Jeg er samtidig fristet til å komme med et forslag til et passende svar, og det har sammenheng med at det finnes litt for mange mennesker der ute som ikke tør å si noe av frykt for at de skal si noe som enkelte kan oppfatte som galt. Da er det bedre at det kommer fra en database som egentlig ikke sier noe annet enn det som allerede er sagt.
Shit in.
Shit out.
Og er det ikke rart, – at det er representanter fra bransjen selv som hisser seg opp når det er deres eget kundegrunnlag som signaliserer at de ønsker å gjennomføre prosjektene sine på alternative måter?
Kanskje det går opp for flere virksomheter at det faktisk er like greit å gjennomføre rekrutteringsprosjektene sine selv så det faktisk er mulig å få den man vil ha?
Den aktuelle teksten viser til at det var et ønske om både bilde og fritidsinteresserer fra søkere.
Hva så?
Husk at like barn leker best, – et ordspråk som finnes på mange språk hvor det eldste som man kjenner til strekker seg så langt tilbake som til Homers «Odysseen». Svulstige argumenter når man skal forsøke å fremstå som politisk korrekt i arbeidslivet blir ikke annet enn ord som ikke har rot i virkeligheten.

Anbefalte tekster:
Det blir ikke fest uten test
Trynefaktor

Og du, – uten sammenligning for øvrig, men jeg minner om at du nå kan få Jobbsøkerboken i spesialutgave i en begrenset periode, bruk rabattkode OCTOBER15 og få den fraktfritt i posten.


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Nervøs?

Jeg hadde avtalt et intervju på en kafe i Oslo, det hadde gått ganske raskt for seg med tanke på at jeg var mellom to reiser og hadde fått en liten glippe hvor jeg kunne møte en blind date som jeg valgte å kategorisere som en outsider i et av mine rekrutteringsprosjekter. Hun var anbefalt av en ellers troverdig kilde og det er som regel de som er spennende i et kjedelig kandidatmarked, – de som stiller med noe som kanskje kan oppfattes som litt på siden av innholdsbetegnelsen men som stiller med relevant overføringsverdi.

Det var ti minutter til jeg skulle møte henne, og jeg gikk ut på google for å se hvem jeg skulle se etter siden jeg ikke hadde foreslått at hun hverken skulle stille med rød rose bak øret eller et flygel på skulderen. Hun var blant de som var aktive på digitale flater, og jeg så en sylfersk selfie med kjent bakgrunn som viste at hun allerede var på plass. Hun satt med en merkelig grimase kommentert med setningen om at hun gruet seg skikkelig til et møte med en hodejeger, er så nervøs at jeg nesten tisser på meg …
Det hadde allerede kommet inn noen rosa hjerter og smiletryner fra venninnene hennes.
Greit nok.
Det er lenge siden jeg sluttet å kommentere disse som ser større verdi av å dele sine opplevelser enn å være tilstede for seg selv.

God kaffe og hyggelig atmosfære på Bare Jazz i Grensen – et av mine absolutte favorittsteder – men samtalen var egentlig ikke så mye å skrive om. Hun var litt på siden av poenget med å være litt på siden, og det betyr at hun ikke blir med videre selv om hun kanskje kan være med videre på noe annet en annen gang.
Hyggelig jente.
Hun virket ikke så nervøs som hun hadde gitt inntrykk av, ikke at det betyr noen verdens ting for meg, men jeg kom til å tenke på at det kunne vært kult å sjekke hennes oppdaterte selfie når vi gikk videre hver til vårt.
Det ble med tanken.

Det finnes «eksperter» som liker å fokusere på dette som handler om å være nervøs foran et jobbintervju, sånne som kommer med lengre avhandlinger om hvordan stresshormoner som kortisol og adrenalin kan hemme din evne til å tenke klart og at det kan være smart å gjøre noen øvelser som hindrer påvirkningen fra denne hormonelle eliksiren.
Grøss.
Jeg husker en tekst hvor det var en som rådet jobbsøkere til å presentere seg i tråd med hva som var viktig for intervjueren og at det var spesielt viktig å demonstrere evnen til å skjule sin nervøsitet.
Jeg syns dette er svada.
Jeg kan godt strekke den litt lenger og si at det er pisspreik.
Nå skal det sies at dette var en tekst i et sånt glossy dameblad, et sånt som ikke inneholder så mange setninger bortsett fra det lille som står under reklamebildene, nesten som en rosablogg på papir, videre kommentarer fra denne «eksperten» var derfor skrevet med liten skrift for å gi plass til et bilde av en supermodell i tettsittende drakt og hvite tenner, fine fregner, det skulle hun ha, men teksten handlet mest om hvordan man kunne skape gode kombinasjoner med referanser til Mette Marit som visstnok hadde blitt et stilikon for gjenbruk. Det er ikke så ofte jeg blar i sånne dameblader, det blir tidstyver på venterom og sånt, men tanken slår meg hvor mange som egentlig tar noe av dette seriøst. Nå skal det samtidig sies at jeg regner med at teksten var konstruert for å legge opp til et nyp fra enda en sponsortekst, men trusselen om at det likevel kan finnes noen som gjør seg selv så små ved å følge disse «tipsene» er definitivt til stede. Mediebildene renner jo over av dem, som en paradoksal underbygger av påtatt hjernesvinn.

– «Samarbeid og tillit kan ikke instrueres … relasjoner mellom mennesker kan ikke automatiseres …»
Hanne Kristin Rohde

Jeg pleier å legge til at det kan være lurt å sette ord på noen av de utfordringene som du opplever i en jobbsøkerprosess. Du trenger ikke nødvendigvis fortelle det til alle andre, i hvert fall ikke til de som ikke responderer med noe annet enn smilefjes og rosa hjerter på Facebook, men la det være din greie som du jobber med på din egen måte.
Hvis du lurer på hva som er «din egen måte», så skal du bare la det være.
Da bør du rydde opp i en del andre ting.
Tenk likeverd, tillit og ønske om samarbeid, tenk at dette er et godt utgangspunkt for alle møter mellom mennesker, og da må du også huske på at det meste handler om valg, også med visshet om at det kan være tilfeldigheter og omstendigheter som legger grunnlaget for møtet.

Jeg skal ikke dykke ned i psykologien, men vet at man ikke trenger å være fagekspert for å vite at nervøsitet og andre følelser henger sammen med noe som man på forhånd har fortalt seg selv eller blitt fortalt om seg selv. Det ligger en historie der, og denne historien kan påvirke vår egen adferd.
Du kjenner følelsen, – klamme hender og bankende hjerte.
Det er bra.
Det betyr at det er liv i motoren din.
Det betyr i litt mer «saklige» termer at det er blodtrykket ditt som øker på grunn av adrenalin fa binyremargen som trekker sammen perifere blodkar. Adrenalin oppstår naturlig når sentralnervesystemet stimuleres slik som ved frykt, opphisselse eller sinne, og øker hjertets sammentrekningsevne på en sånn måte at hjerteminuttvolumet øker. Du har det ikke fra meg, men jeg sa noen ord om dette på et foredrag en gang hvor jeg hadde funnet noen artige snutter på wikipedia.
Kroppen går i en slags krisemodus.
– «Jeg håper at jeg slipper å få spørsmål om det …»
– «Jeg håper at de ikke snakker om ditt eller datt …»
– «Jeg gruer meg til å fortelle om meg selv, for jeg aner ikke hva jeg skal si …»
Eksemplene er mange, og du er sikkert kjent med dem. Det er da det er litt snodig å tenke på at det faktisk kan være mulig å være forberedt, ikke sånn at du har med deg manus – fy fy – men som en ubestemmelig greie som gjør det lettere for deg å snakke om det. Det handler litt om kontroll, og det er lettere å ha kontroll når du kjenner historien din og det er fordi de fleste mennesker har et følelsesmønster som ikke påvirkes av selve handlingen, men historien som ligger bak.
Det er det viktig å tenke på.
Det kan du gjøre noe med.
Det handler om å ta ansvar for seg selv.
Det er den eldste kunnskapen som finnes, og jeg ser dessverre at dette er noe som er i ferd med å forsvinne til fordel for dette med å følge alle andre eller noen dingser eller annet.
Nesten som de som ikke tør å gjøre noe av frykt for å gjøre noe galt.
Nesten.
Eller de som er så redd for å si noe som kan oppfattes som galt at de velger å sitte i ro og holde kjeft.
Som om frykten for å tape er større enn gleden av å vinne.

– «Mennesker som aldri er nervøse, er inntørket …»
Ragnhild Nilsen Grødal

Vær deg selv med hele deg.
Uavhengig av hvem du skal møte.
Hvis du er nervøs, så er det en god ting.
Det er et tegn på at du er et menneske.

Minner om at du nå kan få Jobbsøkerboken i spesialutgave i en begrenset periode, bruk rabattkode OCTOBER15 og få den fraktfritt i posten.

Du får ANNE GRETE PREUS med «Fryd»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Siste runde

Påmelding til årets siste jobbsøkerkurs er i gang.
Vi snakker november.
Husk at jeg begrenser antall kursdeltagere til ti personer, mest av respekt for deltagerne og mine forventninger til deres delaktighet, men det er fortsatt noen ledige plasser til deg som ønsker litt schwung på jobbsøkerprosessene dine.

Dette er kurset for deg som ikke finner veien gjennom jobbsøkerjungelen og som mangler de siste bitene, du som trenger litt startgass og finjustering fra noen som vet hva som skjer gjennom hele jobbsøkerprosessen, mekanismene og tilfeldighetene og omstendighetene og hele pakka.

Dette er et jobbsøkerkurs som ikke handler om hvordan du skal lage en søknadstekst på en side og CV på to, uten hull, men vi retter fokus på de tingene som får betydning for jobbsøkerprosessen din.
Deg og ditt.

Dette er et jobbsøkerkurs som funker, mest fordi det ikke handler om akademisk pjatt fra sånne som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner og som tror at det er mulig å lage formler og maler for hvordan man kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben, masse fjas som ikke gjør annet enn å skape fuzz for seriøse jobbsøkere.
Men du, tenker du kanskje.
Hvordan er det mulig å komprimere kursene på denne måten?
Jeg har jo allerede deltatt på jobbsøkerkurs som går over mange uker fra ni til fire?
Jo, svarer jeg da.
Husk at disse kursene stort sett dreier seg om «pedagogiske opplegg» med innhold som begrenser seg til messing fra gamle tekster gjennom x antall uker på isolat med fokus på antikverte søknadsdokumenter fra mennesker som ikke har peiling på rekrutteringskommunikasjon og som ikke en gang er på LinkedIn, det blir som tidstyveri hvor deltagerne blir sittende å gjøre en del av de tingene som de faktisk kan gjøre hjemme på egenhånd.
Sånn er det med den saken.
Alt er mulig for mennesker som vet hva de driver med.

Klikk på de blå puslespillbrikkene for informasjon og send meg noen ord hvor du beskriver deg selv og hva du mener at du kan og hvorfor du ønsker plass på dette kurset – epost morten@karriereverkstedet.no

Jeg minner samtidig om LinkedIn-kurset som handler om hvordan du kan gjøre deg litt synligere som seriøs jobbsøker, – tror jeg har noen ledige plasser her, også …
Jo, og så var det dette med at du nå kan få Jobbsøkerboken i spesialutgave i en begrenset periode, bruk rabattkode OCTOBER15 og få den fraktfritt i posten.

Dette er siste runde, – lysene blinker som tegn på at du må komme deg ut av det mørke hjørnet ditt, der hvor du tror det er fritt siden ingen ser deg og du kan være alene med dine søk etter trøst …

Du får MARIUS MULLER med noe av det sterkeste som noen gang er produsert i norsk musikk, – legg spesielt merke til intervjuet i midten av sendingen.
Kunne ikke sagt det bedre selv, Marius …


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Ny jobb i Utopia?

Jeg samarbeider med en rekke utenlandske rekrutteringsselskaper med sentrale stikkkord som handler om rekrutteringskommunikasjon hvor jeg formidler og tilrettelegger deres budskap på det norske kandidatmarkedets premisser og finner tilpasningsdyktige og språkmektige kandidater som ønsker seg til et annet land hvor de kan utøve faget sitt. Det er interessant å kartlegge og ikke minst diskutere motivasjonen for respektives flyttevillighet, – det handler om alt fra kultur og hverdagslige utfordringer hvor det kanskje ikke er så rart at de fleste av de som jeg ender opp med er mennesker som ikke har bindinger på privatfronten.

Det finnes en del mennesker som snakker om at jobb i utlandet gir karrieremessige løft og en unik mulighet til å forbedre karrieren og utvide horisonten sin, – nevnt i et ordelag som bekrefter at målet er å komme hjem til her hvor de gode jobbene er mens andre dementerer dette med en form for vrangforestilling om at det kan være vanskeligere å innhente referenter, – noe som stort sett sier mer om de som får seg til å si noe sånt, men jeg har faktisk truffet en del flinke folk på kursene mine som har opplevd at deres internasjonale erfaring virker skremmende for en og annen med nisselua litt for langt ned i panna. På den annen side, så treffer jeg også de som forteller at det er først når man har vært «ute» at man skjønner hvor godt det er å være «inne», – en greie som også kan bekrefte at det kan stilles mentalitetsspørsmål?

Det er heller ikke så rent sjelden at jeg støter på utfordringene rundt hvordan det norske kandidatmarkedet preges av virkelighetsfjerne lønnsforventninger uten at man tenker på «alt det andre» hvor jeg av og til blir møtt med usikkerheten rundt forskjeller i de psykososiale og organisatoriske faktorene, alt fra maktdistanse og hierarki og ulikheter i forholdet mellom jobb og fritid – totalt sett en greie som handler om tilpasning og hva du besitter av egenskaper, spør du meg.

Jeg har en del eksempler på ansettelser hvor det kan virke som om «mine utvalgte» har slått seg til ro, en av gutta som jeg har ansatt i et spansk IT-selskap har fått spansk dame og gir inntrykk av at retur til Norge er totalt fremmed mens en annen har gått videre og etablert sin egen virksomhet på en av de baleariske øyene. En tredje person har omsider rykket opp i toppledelsen i et tjekkisk selskap, og dette er gode tegn på vellykkede rekrutteringsprosesser.

Sett at du får en henvendelse fra «en som meg» hvor du får inntrykk av at historien min er så tett opp til drømmejobben din som du kan tenke deg.
Det er bare en hake, – den er ikke her hjemme i dine trygge omgivelser.
Har du tenkt tanken?
Hva skal til for at du vil vurdere utreise?

Høsten er her.
Det begynner å bli kjølig og jeg har kjøpt meg ny lue.
Det er ikke så rent sjelden at jeg tenker tanken på å emigrere til varmere strøk, men lar som regel tankene flytte seg enda noen år fram i tid.

Du får ROB YATES med en deilig versjon av Waterboys-klassikeren «The Whole of the Moon»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.