Måned: november 2015

Noen ord om «intervjutrening»

Jeg ble invitert til en samling for å snakke om hvordan «sånne som meg» tenker på den andre siden av bordet for en jobbsøker. De hadde tydeligvis kommet fram til den delen av pensumplanen som handler om intervjutrening, en merkelig greie som bekrefter at det finnes alt for mange som underbygger hvor vanskelig det skal være for normale mennesker å komme seg gjennom en jobbsøkerprosess. Jeg er sikker på at jeg kunne gjort det til en fulltidsjobb å arrangere intervjutrening for jobbsøkere, det sier sitt og det er jo bare trist, mest fordi jeg ikke ser verdien av det på samme måten som de som tjener pengene sine på andres tvangstanker.

Jeg fikk et spørsmål fra en jente i salen som lurte på om jeg kunne komme med et eksempel på et godt spørsmål som hun kunne stille i et jobbintervju, jeg svarte at det i seg selv var et godt spørsmål men den tror jeg ikke at hun skjønte noe av.
– «Jeg kommer meg til intervju», fortsatte hun.
– «Men der stopper det opp …»
– «Hvorfor det?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal spørre om», nølte hun.
– «Jeg har ingen smarte spørsmål, og da er jeg redd for at jeg ikke virker interessert nok eller motivert nok».
– «Tenker du mye på dette?»
– «Hva da?»
– «Hvordan du virker?»
– «Ja», svarte hun kort.
– «Det er jo det som er poenget, er det ikke … jeg vil jo gjøre et godt inntrykk, ikke sant».
– «Vet du», begynte jeg.
– «Du er så fokusert på å gjøre et godt inntrykk at det i seg selv blir et mål … har du vurdert å slappe av litt?»
– «Slappe av?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Slappe av … lene deg tilbake, ta det med ro, ikke stresse men bare være deg selv og ta det som det kommer?»
– «Det skulle tatt seg ut», smilte hun.
– «Da får jeg i hvert fall ikke jobben».
Jeg nikket.
Jeg ble stående og se på henne.
Det er mulig hun oppfattet det som litt kleint.
Jeg lot det gå fire sekunder.
Kanskje det var fem.
Jeg tok ikke tiden, men det føltes sikkert som en evighet for henne.
Deretter sa jeg det.
– «Du søker på feil jobber».

Intervjutrening har en tendens til å ende opp som et tiltak som blir et mål i seg selv.
Det er ikke bra.
Du tvinger deg inn i en ukomfortabel rolle som du kanskje ikke behersker mens du sitter og ruger i spenning på en anledning til å få ut et spørsmål som du oppfatter som smart, eller som noen har sagt til deg at de oppfatter som smart, du blir så fokusert på dette at du glemmer å være tilstede i virkeligheten. Det eneste som jeg kommer på i farta som ligger i nærheten av et «godt spørsmål» i en intervjusetting er det som kommer fra den andre siden av bordet og som danner grunnlaget for hele samtalen.
Det som handler om hvorfor de skal ansette deg.
– «Ja», smilte hun.
– «Hvorfor skal de det …»
– «Vet du ikke det?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal svare …»
– «Vet du ikke hva du skal svare her og nå eller vet du ikke hva du skal svare når du får dette spørsmålet i et intervju?»
– «Dette spørsmålet …»
– «Nei», sukket jeg.
– «Du søker definitivt på feil jobber».

Intervjutrening kan i beste fall gjøre deg klar for situasjonen som du skal inn i ved å gi deg selv en slags påminnelse om viktigheten av å stå i egen rolle. Du har kommet fram fordi noen liker deg og nå skal du bekrefte at du er den som de liker. Hvis du har kødda det til med flåsete søknadsdokumenter som ikke rimer med virkeligheten, så detter du ut ganske raskt, – vel og merke hvis du møter flinke folk som ikke lar seg lure av nisser og troll og som forfører deg til å bli en feilansettelse.
– «Vet du hvorfor du søker på jobbene som du søker på?»
– «Jo …»
– «Sikker?»
– «Jeg vil jo ha en jobb?»
– «Det dreier seg om mye mer enn det», svarte jeg.
– «Det dreier seg om hele pakka og hele pakka er deg og alt du har med deg … det er det du må få fram og det er derfor du ikke skal la deg påvirke av de som tror at det handler om å gjøre seg til med noe som de oppfatter som smarte spørsmål».

Ingen intervjuer er like med mindre du møter strukturfascistene som er mer opptatt av prosesser enn resultater, de som møter deg med tjue forhåndsdefinerte spørsmål og som er mer interessert i å stille disse spørsmålene enn å skape en god dialog, gjerne avsluttet med at de ber deg beskrive dine dårlige sider.
Grøss.
Alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv.
Pugging og tvangstanker og valgte sannheter ødelegger for deg selv.
Vær åpen i møte med mennesker.
Det er det beste tipset – og det eneste – når noen snakker om intervjutrening.

Intervjutrening?
Du kommer langt med følgende pep-talk til deg selv:

Du kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er du her og det er nå det gjelder.
Humøret er bra.
De andre kan bare glede seg.
God kontroll handler om hvor godt du står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis det mistes.
Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.


Dagens musikksnutt har for øvrig ingen verdens ting med dagens tekst å gjøre, – det er bare det at det er en fin sang som følges av vakre bilder fra Praha og jeg savner Praha.
Du får INXS med «Never Tear Us Apart»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Gled en som gruer seg til jul

Denne teksten er dedikert Kirkens Bymisjon, og jeg retter en oppfordring til alle jeg kjenner som gleder seg til jul om å tenke på de som ikke gjør det.

Klikk på bildet under, så ser du hvor enkelt det er å glede.

Tror du at du skal bli noe eller mener du fortsatt at du er noe?

Jeg har egentlig stengt butikken for i år, men syns alltid det er hyggelig å snakke med folk som gir inntrykk av at de har noe på hjertet. Nummeret hennes lå som fire ubesvarte anrop, så jeg regnet med at det kunne være ganske viktig for henne å snakke med meg. Hun viste til en som hadde vært på foredrag eller om det kanskje var på et kurs og som hadde fått henne til å ta en kikk på sidene til Karriereverkstedet, nå ville hun at jeg skulle komme og snakke til studentene på skolen hennes i forbindelse med en karrieredag.
– «Greit», svarte jeg.
– «Hva vil du at jeg skal snakke om?»
– «Nei», nølte hun.
– «Det må jo nesten du bestemme … det handler vel mest om søknad og CV og intervjutrening … ja, alle disse tingene som kan hjelpe elevene våre gjennom konkurransen om drømmejobben …»
Der og da tenkte jeg «ja».
Der og da fikk jeg lyst til å gjennomføre plankekjøring, – da tenker jeg ikke på det som handler om søknad og CV og intervjutrening, hvem som helst kan jo snakke om søknad og CV og intervjutrening og hvem som helst gjør det også, men jeg fortalte at jeg ville snakke om det som jeg liker å snakke om og som er det eneste som virkelig betyr noe i en jobbsøkerprosess, men så var det som om det ble noe skurr på linja, ikke bokstavelig, men det var som om det kom så mange rare lyder fra dama i den andre enden som toppet seg da hun mente at det kunne være lurt å treffe en av studieveilederne som var ansvarlig for det pedagogiske opplegget.
– «Men du», begynte jeg.
– «Jobbsøking handler ikke om noe av dette».
– «Hva … mener du?»
– «Jobbsøking handler ikke om søknadsdokumenter og pugging … hvis du vil at jeg skal snakke på skolen din, så skal jeg snakke om det som virkelig betyr noe … jobbsøk handler om formidling av hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan … det som jeg snakker om vil motivere elevene dine til å skjønne hva det dreier seg om … er du med?»
– «Ehh … elevene våre er jo ikke ferdig utlært … de har jo ikke blitt noe enda».
– «Blitt noe?»
– «Ja», svarte hun kort.
– «De er jo ingenting før de har fullført studiet …»
– «Så», begynte jeg.
– «Du mener med andre ord at det er skolen din som definerer hvem de er og at det er dette som skal påvirke historien om overgangen til det virkelige livet?»
– «Det virkelige livet?»
– «Det virkelige livet er det som er på utsiden av skolebygningen deres», svarte jeg.
– «Det som studieveilederen din ikke kjenner og som vil treffe studentene midt i trynet når de blir ferdig … legg merke til at jeg sier at de blir ferdig og at jeg ikke poengterer at de har blitt noe … skjønner du forskjellen?»

Jeg vet at mye av usikkerheten hennes ble underbygget av det som enkelte definerer som fraser, – hun klarte sikkert å overbevise noen andre til å komme og vise seg fram, en som underbygger tvangstankene om at en av de viktigste historiene som skal fortelles i denne fasen av livet har fokus på emballasje og ikke innhold.
Det er trist.
Vi må nok fortsatt leve med jobbsøkere som presenterer sitt innøvde mantra noe år til …
– «Jeg har en master i fnatt og fnas og nå ønsker jeg å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres virksomhet …»

Du får CURIOSITY KILLED THE CAT med «Down To Earth»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Den som fisen først er var …

Det tikket inn en melding fra en journalist som spurte om jeg hadde innspill til en ny debatt om dette som enkelte kaller pynting på CV eller juksing i ansettelsesprosesser. Jeg svarte nei og la til at dette minner om sånt som hypes opp i sosiale medier fra de som tjener pengene sine på systemer og verktøy og industrialisering av rekrutteringsprosesser. Jeg la til at hun ikke skulle se bort i fra at denne debatten vil spore av til å handle om gubbevelde og kompisrekrutteringer og annet, for jeg var selvfølgelig klar over at det handlet om en fyr i Telenor som hadde påført en bachelorgrad på en CV som ikke var en bachelorgrad.
Seriøst?
Folk som heier på de som sorterer søknadsbunker etter nisser og troll på en CV bør definitivt grave seg ned.
Alternativt slenge seg i veggen.
Jeg velger å snu saken og spørre hvorfor en voksen mann med mye erfaring trenger å juge på seg en bachelor, det er nesten så han fortjener kred for å være løsningsfokusert mot tåpene som forherliger papirkunnskap.
Jeg la for øvrig til at jeg oppfatter de fleste «debatter» på sosiale medier som tåpelige, og kan godt sitere dette gamle ordtaket om den som fisen først er var …

Det eneste som jeg finner interessant med en sånn «debatt» er bekreftelsen på at det fortsatt finnes så mange som sverger til antikverte søknadsdokumenter og dårlige kopier fra gammel moro, deretter kan man stille spørsmålet om hva som får folk til å pynte på en CV eller jukse eller føkke opp sin egen identitet hvor mitt svar ligger forankret i dette som har utspring fra industrialisering av jobbsøkerprosesser og som har gjort det så jævlig vanskelig for flinke folk å få seg en jobb.

Juks kan sikkert defineres som karakterbrist, men da skal det samtidig sies at det finnes ganske mange eksempler i samlekategoriene til identitet og integritet.
Det er da det begynner å bli litt vrient.
Jeg er imidlertid av den oppfatning at folk må få lov til å ansette hvem de vil og hvorfor de vil, og vet at det er fullt mulig å gjøre en god jobb selv om man ikke imøtekommer menighetens forventninger til hvordan ting skal og må gjøres for å finne fram til den.

Det finnes mange mennesker som liker å trekke fram disse sytti eller åtti prosentene med jobber som finnes der ute men som ikke ligger åpent for offentligheten, tall som egentlig bare er tull og tøys og som egentlig oppfordrer til juks hvis du skal komme deg innenfor.
Juks?
Ja, for hvis du ser det fra synsvinkelen til majoriteten av jobbsøkere som sitter og glaner på en skjerm og venter på at en eller annen skal taste inn en tekst på en stillingsportal som antyder at du kanskje burde slenge inn en søknad, så er det lett å oppfatte det som nettopp det.

Det er like lett å referere til stillingsannonsene fra det offentlige som i alt for mange tilfeller viser seg å ha en ordlyd som bekrefter at det allerede sitter en i den aktuelle rollen, kamuflert som praksisplass eller vikar for en som har takket ja til sykemelding for å skjule feilansettelsen men hvor «regler og retningslinjer» gjør det påkrevet å lyse ut stillingen, en greie som ikke handler om noe annet enn å rævvkjøre seriøse jobbsøkere.
Juks?
Nyutdannede masterspirer som oppfatter seg som godt kvalifisert når de ikke kan vise til noe annet enn puggekunnskap som bunner i kopiering av gamle tekster.
Juks?
Jobbsøkere med kurs i intervjutrening.
Juks?
Jeg reagerer mer på essensen i folks holdninger til dette som handler om juks.
Folk gjør hva de kan for å presse seg fram som en dryppende svamp.
Klem meg.
Klem meg.
Jeg lover at jeg spruter tilbake.
Selvfølgelig blir alle våte og det blir et helvetes søl men de har det kanskje moro så lenge det varer.
Fuktskader kan sminkes.
Det er ikke før det har gått litt tid at det begynner å lukte råttent …

Det er en tynn overgang mellom å jukse og pynte på sannheten, kravet om suksess er økende for stadig flere og man trenes opp til å servere en eller annen historie som man som regel kommer unna med dersom man klarer å holde seg sånn nogenlunde til manus. Det florerer med undersøkelser som viser hvor mange som innrømmer å ha servert juks i jobbsøkerprosesser, som regel initiert av noen som finner sitt snitt til å forherlige sin egen virksomhet. Noen vil mene at det er sånn det blir og sånn det har blitt når man lever i et gjennomregulert samfunn som gjør at mennesker ikke trenger å regulere seg selv.

Uten sammenligning for øvrig, –
her får du KEEP SHELLY IN ATHENS med «Song to Cheer You Up»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.