Popelka & the Prince of Bridges

Jeg tror jeg kan si ganske mye om Praha, jeg har vært der noen ganger i forbindelse med jobb og har på en måte blitt glad i denne byen. Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra et nytt besøk, og denne gangen la jeg inn noen ekstra dager for å følge opp en greie som danner grunnlaget for denne konkrete teksten.

Første gangen jeg var i Praha teller ikke, – det var en guttetur for å se møkkalaget som jeg heier på spille bortekamp i europacupen, tror det var i 2006 og ikke så mye å skrive om, men det var først etter at jeg begynte å samarbeide med et par tsjekkiske selskaper at reisefrekvensen steg. Denne teksten innledes med en av mine morgenturer over broen av alle broer i Praha, se for deg et bilde hvor jeg nyter stillheten før brosteinene dekkes av overfladiske turister som ser verden gjennom en liten skjerm, de som hverken ser ned eller opp eller hit eller dit men som fokuserer på det lille bildet i enden av en selfiestang.
Jeg syns det er trist.
Jeg sliter litt med å skjønne meg på mennesker som tar bilder av seg selv for å dokumentere forherligelsen av egen eksistens.
Nok om det.
Første gangen for denne historien var en turist som strakk selfiestangen så langt han turde mot en hjemløs som lå på denne broen over alle broer i Praha, han forsøkte å gjøre seg til mot reisefølget sitt med noen teite grimaser som han antageligvis mente var morsomme før han strakk håndflaten opp for hyllest i high five.
Jeg spurte om han ikke hadde tenkt å betale.
Det virket som om han ikke skjønte spørsmålet og så på meg som om han lurte på hvem faen jeg trodde jeg var som brydde meg med hva han gjorde. Jeg sa at han burde gi en peng, han hadde fått et flott motiv og en påminnelse om en virkelighet som ligger fjernt fra eget mareritt.
Han trakk på skuldrene og gikk.

Jeg er ganske vant til tiggere i Oslo, de som sitter og står og henger og slenger over alt og får mest dekning for sin pågående oppførsel.
Menneskene i Praha er annerledes.
De ligger stille på knærne med ansiktet så tett mot brosteinen som mulig.
De ligger i total ydmykelse.
Det finnes noen som har med seg hunden sin.
Sin beste venn.
Sin eneste venn.
Det lå en svart labrador ved siden av denne hjemløse, jeg satte meg ned på knærne for å klappe den samtidig som jeg slapp noen mynter i skyggelua som lå på brosteinen, hørte hvordan den lave stemmen fra ansiktet som lå mot brosteinene fikk hunden til å reise seg for å vise at jeg var godkjent, slikket hånden min og lot meg få klappe den bak øret. Jeg har ikke lært meg så mange tsjekkiske gloser enda, men har lært standardfrasene som gjorde at jeg skjønte at hun sa takk. Jeg hadde ikke lagt merke til at det var en dame, hun gjemte seg godt i en grå hettegenser som var en del nummer for store for henne.
– «Děkuji», nikket jeg tilbake og forsøkte å få fram noe som jeg håpet ville bli oppfattet som et vennlig smil før jeg reiste meg og gikk videre.

Dagen etter satt hun på den samme plassen, jeg gikk bort og sa hei og ga henne noen mynter før jeg klappet hunden og gikk videre. Litt senere den samme dagen ble jeg sittende og prate med en jente som jobber på hotellet hvor jeg pleier å bo når jeg er i Praha, spurte om hun trodde det var greit om jeg kjøpte litt mat til den hjemløse, om det ville bli oppfattet som galt og refererte til en greie i byen hvor jeg kommer fra hvor jeg hadde gitt fra meg en pose med boller som jeg hadde kjøpt på Narvesen og fikk slengt i retur sammen med noen sigøynergloser som er gjenkjenbare på alle språk. Hun ba meg snakke med en kollega som jobbet på kjøkkenet og det var sånn jeg ble introdusert for Pragulic, en gjeng som jobber for å endre oppfattelsen av hjemløse ved å arrangere guidede turer til steder og arrangementer som den vanlige turisten ikke får med seg hvor det er de hjemløse selv som er veivisere.

Dagen etter hadde jeg med meg en baguette fra en lokal sjappe på hjørnet og en godbit til hennes beste venn, la til noen mynter før jeg klappet hunden bak øret og gikk videre. Jeg reiste hjem til Oslo den samme kvelden, men var tilbake uken etter for å ferdigstille et rekrutteringsprosjekt. Hun sto på broen over alle broer i Praha og brettet sammen teppet sitt, så meg og så på meg som om hun ikke fant ut om hun ville smile eller vinke, men ansiktet hennes løste seg opp når jeg gikk bort og klappet hunden hennes.
Hun fortalte at hunden het Lomy.
Jeg svarte at det var en fin hund, pekte på henne og sa «Popelka».
Det var da hun sa det.
Hun pekte på meg og sa «Prince of Bridges».

Jeg husker henne som Askepott på brosteinene, men det er det siste bildet av henne fra forrige uke som jeg vil ta med meg videre, hun sto utenfor hotellet mitt og røyket sammen med to andre jenter som også jobbet der.
Hun hadde på seg hvit hotelluniform og så ut som en engel.
Jeg ble stående og se at hun røyket ferdig, så at hun snudde seg en gang før hun gikk inn døra bak de andre, som om hun så etter noe eller noen.

Hele historien kan leses når jeg slipper boken «Popelka & the Prince of Bridges» i 2016.
Her får du KWAMIE LIV med «Coming Down»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s