Den som fisen først er var …

Det tikket inn en melding fra en journalist som spurte om jeg hadde innspill til en ny debatt om dette som enkelte kaller pynting på CV eller juksing i ansettelsesprosesser. Jeg svarte nei og la til at dette minner om sånt som hypes opp i sosiale medier fra de som tjener pengene sine på systemer og verktøy og industrialisering av rekrutteringsprosesser. Jeg la til at hun ikke skulle se bort i fra at denne debatten vil spore av til å handle om gubbevelde og kompisrekrutteringer og annet, for jeg var selvfølgelig klar over at det handlet om en fyr i Telenor som hadde påført en bachelorgrad på en CV som ikke var en bachelorgrad.
Seriøst?
Folk som heier på de som sorterer søknadsbunker etter nisser og troll på en CV bør definitivt grave seg ned.
Alternativt slenge seg i veggen.
Jeg velger å snu saken og spørre hvorfor en voksen mann med mye erfaring trenger å juge på seg en bachelor, det er nesten så han fortjener kred for å være løsningsfokusert mot tåpene som forherliger papirkunnskap.
Jeg la for øvrig til at jeg oppfatter de fleste «debatter» på sosiale medier som tåpelige, og kan godt sitere dette gamle ordtaket om den som fisen først er var …

Det eneste som jeg finner interessant med en sånn «debatt» er bekreftelsen på at det fortsatt finnes så mange som sverger til antikverte søknadsdokumenter og dårlige kopier fra gammel moro, deretter kan man stille spørsmålet om hva som får folk til å pynte på en CV eller jukse eller føkke opp sin egen identitet hvor mitt svar ligger forankret i dette som har utspring fra industrialisering av jobbsøkerprosesser og som har gjort det så jævlig vanskelig for flinke folk å få seg en jobb.

Juks kan sikkert defineres som karakterbrist, men da skal det samtidig sies at det finnes ganske mange eksempler i samlekategoriene til identitet og integritet.
Det er da det begynner å bli litt vrient.
Jeg er imidlertid av den oppfatning at folk må få lov til å ansette hvem de vil og hvorfor de vil, og vet at det er fullt mulig å gjøre en god jobb selv om man ikke imøtekommer menighetens forventninger til hvordan ting skal og må gjøres for å finne fram til den.

Det finnes mange mennesker som liker å trekke fram disse sytti eller åtti prosentene med jobber som finnes der ute men som ikke ligger åpent for offentligheten, tall som egentlig bare er tull og tøys og som egentlig oppfordrer til juks hvis du skal komme deg innenfor.
Juks?
Ja, for hvis du ser det fra synsvinkelen til majoriteten av jobbsøkere som sitter og glaner på en skjerm og venter på at en eller annen skal taste inn en tekst på en stillingsportal som antyder at du kanskje burde slenge inn en søknad, så er det lett å oppfatte det som nettopp det.

Det er like lett å referere til stillingsannonsene fra det offentlige som i alt for mange tilfeller viser seg å ha en ordlyd som bekrefter at det allerede sitter en i den aktuelle rollen, kamuflert som praksisplass eller vikar for en som har takket ja til sykemelding for å skjule feilansettelsen men hvor «regler og retningslinjer» gjør det påkrevet å lyse ut stillingen, en greie som ikke handler om noe annet enn å rævvkjøre seriøse jobbsøkere.
Juks?
Nyutdannede masterspirer som oppfatter seg som godt kvalifisert når de ikke kan vise til noe annet enn puggekunnskap som bunner i kopiering av gamle tekster.
Juks?
Jobbsøkere med kurs i intervjutrening.
Juks?
Jeg reagerer mer på essensen i folks holdninger til dette som handler om juks.
Folk gjør hva de kan for å presse seg fram som en dryppende svamp.
Klem meg.
Klem meg.
Jeg lover at jeg spruter tilbake.
Selvfølgelig blir alle våte og det blir et helvetes søl men de har det kanskje moro så lenge det varer.
Fuktskader kan sminkes.
Det er ikke før det har gått litt tid at det begynner å lukte råttent …

Det er en tynn overgang mellom å jukse og pynte på sannheten, kravet om suksess er økende for stadig flere og man trenes opp til å servere en eller annen historie som man som regel kommer unna med dersom man klarer å holde seg sånn nogenlunde til manus. Det florerer med undersøkelser som viser hvor mange som innrømmer å ha servert juks i jobbsøkerprosesser, som regel initiert av noen som finner sitt snitt til å forherlige sin egen virksomhet. Noen vil mene at det er sånn det blir og sånn det har blitt når man lever i et gjennomregulert samfunn som gjør at mennesker ikke trenger å regulere seg selv.

Uten sammenligning for øvrig, –
her får du KEEP SHELLY IN ATHENS med «Song to Cheer You Up»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s