Måned: november 2015

Popelka & the Prince of Bridges

Jeg tror jeg kan si ganske mye om Praha, jeg har vært der noen ganger i forbindelse med jobb og har på en måte blitt glad i denne byen. Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra et nytt besøk, og denne gangen la jeg inn noen ekstra dager for å følge opp en greie som danner grunnlaget for denne konkrete teksten.

Første gangen jeg var i Praha teller ikke, – det var en guttetur for å se møkkalaget som jeg heier på spille bortekamp i europacupen, tror det var i 2006 og ikke så mye å skrive om, men det var først etter at jeg begynte å samarbeide med et par tsjekkiske selskaper at reisefrekvensen steg. Denne teksten innledes med en av mine morgenturer over broen av alle broer i Praha, se for deg et bilde hvor jeg nyter stillheten før brosteinene dekkes av overfladiske turister som ser verden gjennom en liten skjerm, de som hverken ser ned eller opp eller hit eller dit men som fokuserer på det lille bildet i enden av en selfiestang.
Jeg syns det er trist.
Jeg sliter litt med å skjønne meg på mennesker som tar bilder av seg selv for å dokumentere forherligelsen av egen eksistens.
Nok om det.
Første gangen for denne historien var en turist som strakk selfiestangen så langt han turde mot en hjemløs som lå på denne broen over alle broer i Praha, han forsøkte å gjøre seg til mot reisefølget sitt med noen teite grimaser som han antageligvis mente var morsomme før han strakk håndflaten opp for hyllest i high five.
Jeg spurte om han ikke hadde tenkt å betale.
Det virket som om han ikke skjønte spørsmålet og så på meg som om han lurte på hvem faen jeg trodde jeg var som brydde meg med hva han gjorde. Jeg sa at han burde gi en peng, han hadde fått et flott motiv og en påminnelse om en virkelighet som ligger fjernt fra eget mareritt.
Han trakk på skuldrene og gikk.

Jeg er ganske vant til tiggere i Oslo, de som sitter og står og henger og slenger over alt og får mest dekning for sin pågående oppførsel.
Menneskene i Praha er annerledes.
De ligger stille på knærne med ansiktet så tett mot brosteinen som mulig.
De ligger i total ydmykelse.
Det finnes noen som har med seg hunden sin.
Sin beste venn.
Sin eneste venn.
Det lå en svart labrador ved siden av denne hjemløse, jeg satte meg ned på knærne for å klappe den samtidig som jeg slapp noen mynter i skyggelua som lå på brosteinen, hørte hvordan den lave stemmen fra ansiktet som lå mot brosteinene fikk hunden til å reise seg for å vise at jeg var godkjent, slikket hånden min og lot meg få klappe den bak øret. Jeg har ikke lært meg så mange tsjekkiske gloser enda, men har lært standardfrasene som gjorde at jeg skjønte at hun sa takk. Jeg hadde ikke lagt merke til at det var en dame, hun gjemte seg godt i en grå hettegenser som var en del nummer for store for henne.
– «Děkuji», nikket jeg tilbake og forsøkte å få fram noe som jeg håpet ville bli oppfattet som et vennlig smil før jeg reiste meg og gikk videre.

Dagen etter satt hun på den samme plassen, jeg gikk bort og sa hei og ga henne noen mynter før jeg klappet hunden og gikk videre. Litt senere den samme dagen ble jeg sittende og prate med en jente som jobber på hotellet hvor jeg pleier å bo når jeg er i Praha, spurte om hun trodde det var greit om jeg kjøpte litt mat til den hjemløse, om det ville bli oppfattet som galt og refererte til en greie i byen hvor jeg kommer fra hvor jeg hadde gitt fra meg en pose med boller som jeg hadde kjøpt på Narvesen og fikk slengt i retur sammen med noen sigøynergloser som er gjenkjenbare på alle språk. Hun ba meg snakke med en kollega som jobbet på kjøkkenet og det var sånn jeg ble introdusert for Pragulic, en gjeng som jobber for å endre oppfattelsen av hjemløse ved å arrangere guidede turer til steder og arrangementer som den vanlige turisten ikke får med seg hvor det er de hjemløse selv som er veivisere.

Dagen etter hadde jeg med meg en baguette fra en lokal sjappe på hjørnet og en godbit til hennes beste venn, la til noen mynter før jeg klappet hunden bak øret og gikk videre. Jeg reiste hjem til Oslo den samme kvelden, men var tilbake uken etter for å ferdigstille et rekrutteringsprosjekt. Hun sto på broen over alle broer i Praha og brettet sammen teppet sitt, så meg og så på meg som om hun ikke fant ut om hun ville smile eller vinke, men ansiktet hennes løste seg opp når jeg gikk bort og klappet hunden hennes.
Hun fortalte at hunden het Lomy.
Jeg svarte at det var en fin hund, pekte på henne og sa «Popelka».
Det var da hun sa det.
Hun pekte på meg og sa «Prince of Bridges».

Jeg husker henne som Askepott på brosteinene, men det er det siste bildet av henne fra forrige uke som jeg vil ta med meg videre, hun sto utenfor hotellet mitt og røyket sammen med to andre jenter som også jobbet der.
Hun hadde på seg hvit hotelluniform og så ut som en engel.
Jeg ble stående og se at hun røyket ferdig, så at hun snudde seg en gang før hun gikk inn døra bak de andre, som om hun så etter noe eller noen.

Hele historien kan leses når jeg slipper boken «Popelka & the Prince of Bridges» i 2016.
Her får du KWAMIE LIV med «Coming Down»

Jobbsøkertips – ikke la andre gjøre det du må gjøre selv!

Jeg ble tipset om bloggen til en jobbsøker med en kommentar om at denne muligens kunne ha noe for seg i forhold til et rekrutteringsprosjekt som jeg jobber med. Det viste seg at det ikke var en blogg, men en som hadde lagt ut en tekst på LinkedIn Pulse hvor hun presenterte seg selv for potensielle interessenter, – isolert sett en god ting og dette var en ganske god tekst.
– «Det er ikke jeg som har skrevet den», avslørte hun når jeg kontaktet henne for å sjekke stemningen.
– «Jeg har fått hjelp fra en kjempeflink karriereveileder som driver jobbsøkerkurs … han sa at vi burde legge på litt, og nå har jeg i hvert fall blitt lagt merke til».
Jeg fikk lyst til å spørre om hun forventet å få en stjerne på tavla på jobbsøkerkurset eller anerkjennende klaps fra klassekompisene sine. Jeg lot det være, men fortalte selvfølgelig at hun ikke var aktuell for noe av det som jeg jobbet med. Noen vil kanskje si at hun fortjener kred for at hun fortalte det selv, – jeg slapp jo å bruke unødvendig tid på henne. Jeg nøyde meg med å si at det er smart å presentere seg som seg selv og på sin egen måte og ikke glemme hvordan de lurer seg selv hvis de smører på og trekker fra og legger til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv.
Det blir bare tull og tøys.

Jeg treffer en del flinke folk som lurer på hvorfor det har blitt som det har blitt, hvorfor det har blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb. Jeg påstår at svaret kan vinkles ut fra påstanden om at det finnes alt for mange mennesker som skal mene noe om hva dette egentlig handler om.

Jeg ser at det er flere og flere jobbsøkere som får øynene opp for viktigheten av å presentere seg gjennom profesjonelle fora, det spiller i og for seg ikke hvilket fora bare det er relevant til nedslagsfeltet ditt.
Det er jo det seriøs jobbsøking handler om.
Det handler om å være der du må være og viktigheten av å kunne formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du mener at du kan. Da er det trist at det kommer flere og flere på banen som føkker opp denne muligheten for de som virkelig har seriøse intensjoner. Jobbsøk handler ikke om «salg» eller «markedsføring» og det er etter at de som tjener pengene sine på å si at det gjør det kom på banen at noe som er rimelig enkelt ble til noe som alt for mange ikke skjønner seg på.

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så veldig begeistret for sånne som tror det er smart å industrialisere jobbsøkerprosesser, mest fordi det dreier seg om tull og tøys fra sånne som ser sitt snitt til å tjene penger på andres fornedrelse. Noe av det verste er de som tror det er smart å få andre til å «hjelpe til» med å klippe og lime et dokument som skal ligne på vinnerloddet, det spiller ingen rolle om det er en «profesjonell tjenestetilbyder» eller en venninne eller en nabo eller onkel.
Det går ut på det samme.
Det er like jævlig.
Med mindre du tilhører den kjedelige massen som tror at det handler om å bli sett av de som hevder at de jobber med mennesker men som i virkeligheten sitter på rævva og glaner på en skjerm som sorterer antikverte søknadsdokumenter etter tåpelige titler og nisser og troll. Kanskje de trekker deg inn til et intervju hvor de får seg til å spørre om dine dårlige sider før de resirkulerer deg til å bli en feilansettelse.

Jobbsøkertips?
Ikke la andre gjøre det du må gjøre selv.
Drit i de som tvinger deg til å spille på andres tvangstanker og valgte sannheter om hva som er riktig eller galt, de som ikke tør å være seg selv av falsk frykt for at de ikke passer inn i noe som de ikke vet hva er og som påvirkes til å konsumere industrialisert indoktrinering.
Vet du forresten hvem jeg oppfatter som verst?
Jo, det er de som har kommet fram til den delen av pensumet som handler om å «gjøre en forskjell».
Gjerne hauset opp av de som liker å snakke om «mangfold».
Drit i de som tror at de vet om smarte spørsmål som du kan bruke for å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Drit i de som sier at du må gjøre sånn eller sånn.
Drit i alt som ikke passer inn i hvordan du selv hadde tenkt å gjøre det i utgangspunktet, – og hvis det virkelig er sånn at du ikke vet hvordan du skal presentere deg som du er, så har du alvorligere utfordringer enn bare det som handler om å være jobbsøker.

Ta deg en croissant og en cafe au lait og nynn med til franske toner –
du får VANESSA PARADIS med «Joe le Taxi»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Komprimering av jobbsøkerkurs

Komprimere, trykke sammen, presse sammen (Store norske leksikon)
Komprimere, gjøre mindre, fortette (Norsk ordbok)

Du kjenner sikkert begrepet i forbindelse med lagring og flytting av data, og selv benytter jeg komprimering i forbindelse med jobbsøkerkurs hvor kunsten er å presentere det eneste som virkelig betyr noe, det som handler om innhold og som bekrefter at emballasje ikke betyr en dritt, – noe som er vanskelig å skjønne for de som tjener pengene sine på resirkulering.

Definisjonen på jobbsøkerkurs har jo en tendens til å handle om de som skvises gjennom pedagogiske opplegg på isolat hvor de holdes innesperret i flere uker mellom ni og fire, tradisjonelle greier med innhold som begrenser seg til messing fra gamle tekster med fokus på antikverte søknadsdokumenter fra spinninginstruktører og husmødre med brevkurs i coaching som er mest opptatt av tidstyveri for å kunne fakturere så mange timer som mulig.

Det begynner å bli noen år siden jeg bestemte meg for å påvirke til endring av jobbsøkerkursopplevelsen, kanskje mest på bakgrunn av alle innspillene fra flinke folk som misbrukes av de som spiller på andres tvangstanker og valgte sannheter om hva som er riktig eller galt, de som ikke tør å være seg selv av falsk frykt for at de ikke passer inn i noe som de ikke vet hva er og påvirkes til å konsumere industrialisert indoktrinering.

Jeg fikk en spennende invitasjon for ikke så lenge siden fra en som viste til hvordan jeg har klart å komprimere jobbsøkerkursene mine, det som toppet seg i fjor sommer med sommerkampus som senere ble etterfulgt av et konsept med lignende innhold basert på kveldssamlinger.
– «Kan du skvise kursinnholdet inn i et foredrag?»
Det var sånn hun sa det.
Som et spørsmål som egentlig lød som et forslag.
– «Jo», svarte jeg kort.
– «Alt er mulig for de som vet hva de driver med».
Nå har jeg snakket på ulike karrieremesser i Paris, Berlin og Praha hvor jeg gjerne skulle flettet inn noen ord som ligner på «Look to Norway» eller noe i den dur, men det ville nok vært en overdrivelse.
Man blir jo ikke profet i eget land.
Jeg kommer imidlertid til å avslutte året med noe som jeg velger å kalle for et motivasjonsforedrag hvor vi har samlet hundre jobbsøkere, – et antall i sammenheng med påfølgende oppfølgingstatistikk og deltagermasse som gjenspeiler samfunnsbefolkningen men som førte til litt for mye kål og styr med organisering som fikk oss til å ende opp med å dra inn de hundre første som vi kom over.
Det er jo nok å ta av, for å si det sånn.
Dessuten så har vi med oss en journalist som oppfattes som en enda større motstander av denne industrialiserte indoktrineringen enn meg selv, så da blir det nok en god oppfølgingstekst uansett.
Forskning og statistikk ender jo som regel ikke opp som noe annet enn manipulert matematikk.

Jo, en ting til – jeg har fått pris for andre året på rad som «Årets samarbeidspartner» med egen nøkkel, nesten som en sånn greie hvor man ser en eller annen nisse som har gjort ett eller annet som medfører heder og ære og pressedekning med eldre menn med mørke blikk og enda mørkere dresser og matchende superbabes med korte smil og enda kortere skjørt.
Midt i mellom står jeg.
Damer i korte skjørt har jeg ganske god kontroll på, mens menn i mørke dresser går i emballasjekategorien. Litt usikker på nøkkelen, – det er liksom ikke en sånn nøkkel som man henger på nøkkelknippet og dessuten så er jeg ikke typen som trenger staffasje for å briefe med kunnskapen min.
Det var vel det, egentlig.
Legger inn en hilsen til mine venner i Paris, så er vi der for denne gangen.

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Referansesamtalens prediktive validitet?

Jeg spiste lunsj med en jente her om dagen som skriver en oppgave om bruk og misbruk av referansesamtaler i ansettelsesprosesser. Hun viste til forskning som beskriver prediktiv validitet på 14 prosent, noe som er veldig lavt og som fikk meg til å spørre om hun visste hvorfor.
– «Nei», nølte hun.
– «Men det er derfor jeg har valgt å treffe deg som kanskje kan gi et godt svar?»
– «Jeg kan komme på to umiddelbare svar», begynte jeg.
– «Det ene henger sammen med alle kommentarene og tipsene og rådene og ikke minst forskningsresultatene fra de som tjener pengene sine på å selge systemer og verktøy til de som trenger å skjule sin manglende kunnskap om rekrutteringsfaget».
– «Ha», smilte hun.
– «De er det mange av …»
– «Alt for mange», smilte jeg tilbake.
– «Det andre handler om alibireferanser og de som kandidaten presenterer selv i tillegg til de som følger tvangstanken om at en referanseperson må være en leder … det er feil … en god referanseperson er ikke nødvendigvis en tidligere sjef eller leder som du har snakket med på sommerfesten og som til nød kan bekrefte at du har vært ansatt i avdelingen hennes i det og det tidsrommet … en god referanseperson er en som kjenner deg fordi du har vært åpen og ærlig, en som kan bekrefte hvem du er og hva du kan og som skjønner hvordan du bruker noe av det som du mener at du kan».
– «Hva kommer det av?»
– «Ehh … hva da?»
– «At det er så mange som slurver med referansene?»
– «Falsk frykt», svarte jeg.
– «Og dessuten så tror jeg at det er riktig bruk av referanser som skiller gode rekrutterere fra de som ikke er like gode».

En referansesamtale skal minimum bekrefte et ansettelsesforhold, men det er ganske digg om du har en person på referanseblokken din som kan bekrefte at du er et godt menneske og en som gjør det som er forventet og kanskje litt til.

Referansesamtalen i en vanlig jobbsøkerprosess er noe man kommer til når man er nesten i mål, helt mot slutten av rekrutteringsprosessen hvor de som har tenkt å ansette deg skal sjekke sine data opp mot historikken din. Vær spesielt klar over at det finnes alt for mange mennesker i bemanningsbransjen som benytter referansesamtalen som inngang til kalde kundemøter, de er så frekke at de til og med ber om referansepersoner selv om de allerede har bestemt seg for å ikke ha deg med i prosessen sin.
Shame on you.
Og til dere som velger å sette bort denne delen til en som ikke har truffet kandidaten og som betrakter referansesamtalen som en del av den «kvalitetssikrede prosessen» deres ved bruk av forhåndsdefinerte spørsmål, – slutt med det.
Snakk til et menneske som et menneske.

Din beste referanseperson er en som du har jobbet sammen med, men vær også klar over at det kan hende at den som skal ansette deg i din nye jobb kjenner noen som jobber i selskapet du referer til. Tenk over hvordan du vil reagere dersom det dukker opp navn som får det til å kile litt i nakken. Gode rekrutteringsmennesker kjenner sinnsykt mange mennesker, de har solide bransjenettverk hvor kildetips kan føre fram til deg hvis du har gjort tingene dine riktig. Det vil med andre ord si at referansesamtalen allerede er utført og du har fått et bra stempel som du selv må sørge for er ekte.
Tenk på den.

Det er ikke så lenge siden jeg satt på den andre siden av et prosjekt hvor vedkommende som skulle leie meg inn hadde nevnt at han kjente en som jeg antageligvis hadde jobbet med tidligere.
– «Jo», bekreftet jeg.
– «Vi jobbet sammen for noen år siden».
– «Kan jeg ringe vedkommende?»
– «For all del», smilte jeg før jeg spurte hvordan de kjente hverandre.
– «Kjenner og kjenner», nølte han.
– «Det er kanskje riktigere å si at jeg vet hvem hun er …»
Jeg nikket og la til at jeg ville foretrekke å ringe henne selv for å minne henne på forholdet vårt, et viktig poeng som jeg snakker om på jobbsøkerkursene mine og som treffer en nerve hos de som tror at de må påføre referansepersoner på søknadsdokumentene sine.
Ukritisk.
Shame on you.
Noen tror at det handler om å «påvirke» referansepersonen din, men det handler ikke nødvendigvis om det.
Det handler om noe så enkelt som at vedkommende må vekkes. Hvis jeg ringer til en som trenger betenkningstid for å huske hvem du er, så er ikke samtalen verdt en dritt.
Nok om det.
Jeg fikk ikke tak i henne, og ringte til en jente jeg kjenner som jobber i resepsjonen, hun var litt opptatt med andre ting og var veldig rask til å forelå at hun skulle sette meg over til en fyr som ga inntrykk av å bli litt satt ut når jeg spurte etter Hilde.
– «Nå», nølte han.
– «Kjente du henne godt?»
Der og da la jeg ikke merke til bruk av preteritum, men han fulgte raskt opp med å fortelle at hun var død.
Der og da ble det litt kleint, for å si det sånn.
Det ble litt fram og tilbake før han penset over på at han visste hvem jeg var.
Kona hans hadde vært på kurs hos meg.
Liten verden.
Hun var for lengst inne i ny jobb og stortrives.
Ikke så rart.
Det er jeg som har ansatt henne.
Digresjon.
Husk det, folkens.
Hvis du kommer dit hvor det er på tide å nevne eventuelle referansepersoner, så må de alltid sjekkes av deg selv før du overlater dem til andre. Det er du som skal påvirke referansesamtalens prediktive validitet og ikke de som ser sitt snitt til å forherlige seg selv på bekostning av andres nedverdigelse.

Anbefalte tekster:
Hvordan vil du bli husket
Jobbsøkertips – lag dine egne referanser
Referanser i glass og ramme

Jeg husker at Hilde var ganske høyt oppe på en firmafest en gang, da danset hun til funky toner fra Anastacia og det får bli mitt siste bilde av henne.
Et fint bilde.


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.