Måned: desember 2015

God jul fra Karriereverkstedet

Takk til alle dere som har fulgt mine egoistiske betraktninger og sosialantropologiske selvstudier gjennom året som vi snart skal legge bak oss.
Takk til dere som lar dere provosere, reflektere, engasjere og motivere.

Takk til dere som har bidratt med innspill og takk til dere som har gitt meg lov til å formidle deres egne opplevelser, – ingen nevnt og ingen glemt.
Dere vet hvem dere er.

Tenk gode tanker og gjør noe med dem.
Ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!


♥ Morten

Oppsummering 2015 – Et godt arbeidsår med All Time High

Jeg fikk en henvendelse fra en som fortalte at hun jobber med virksomhetsanalyse og markedsføring hvor spørsmålet var om det var aktuelt med hjelp til å treffe en større målgruppe.
Jeg sa nei.
Jeg ser ikke behov for det.
– «Vi har ikke hørt om deg før», fortsatte hun.
– «Vi kom over deg gjennom felles referanser innen rekruttering og karriereveiledning … du er ikke så synlig?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Dere tilhører antageligvis ikke målgruppen min».
– «Men vil du ikke nå ut til en større masse?»
– «Nei».
– «Er du sikker på det?»
– «Ja», svarte jeg.
– «God jul».

Det er ikke jeg som er hovedpersonen.
Det er ikke mitt navn som står øverst på plakaten.
Det er kandidatene og kursdeltagerne som befinner seg der, og min rolle begrenser seg til å være den som legger brikkene og får de til å passe sammen. Jeg vet om mange rekrutteringsmennesker som liker å vise seg fram og snakke om sin fortreffelighet, de som ringer kaldt og som benytter alle salg til å selge mer.
Jeg kan ikke gjøre det.
Jeg driver for meg selv, og da er det begrenset hvor mye jeg kan påta meg.
Så enkelt er det.
Det har vært tider hvor jeg har vurdert om jeg skal utvide virksomheten, se etter et permanent lokale og ansette noen flinke folk som kan være med på å ta virksomheten videre.
Forretningsplanen er grei.
Forretningen tikker og går og går som den går basert på et virtuelt bransjenettverk som er opparbeidet gjennom mange år – en trygghet for meg og en forsikring for deg som enten er jobbsøker, kandidat eller oppdragsgiver.

Året som vi legger bak oss har gitt det som på salgspråket kalles «all time high» – Karrierverkstedet har blitt vist tillit gjennom tretten rekrutteringsprosjekter, det vi si det som kalles direkte rekruttering, i tillegg til arbeid med det som på mitt språk kalles Talent Acquisition og Research hvor jeg har funnet flinke folk for ulike samarbeidspartnere, nasjonalt og internasjonalt, og de teller jeg ikke.

Karriereverkstedet har gjennomført tre komprimerte jobbsøkerkurs som sommerhelgesamlinger og ytterligere fire jobbsøkerkurs hvor alle deltagerne har kommet seg inn i ny jobb. Vel, alle bortsett fra to hvor en har valgt å trekke seg tilbake for å virkeliggjøre en gammel drøm om å bygge opp sin egen virksomhet i sydligere strøk og en annen har valgt å trekke seg ut av det som kalles normalt arbeid.

Og ellers?
Tre LinkedIn-kurs i tillegg til diverse foredrag i forskjellige fagsamlinger og bransjenettverk.
Fire prosjektstillinger i HR-avdelinger med utvikling av rammeavtaler med bemanningsbransjen.
Fire prosjektstillinger i HR-avdelinger med utvikling av rekrutteringskommunikasjon.
Jobbsøkerboken var noen få salg fra å runde fem tusen eksemplarer, og en god del av tekstene mine har blitt republisert i ulike karrierefora. Denne nettsiden som du leser nå har for øvrig rundet to millioner sidevisninger, og når jeg er på seminarer og fagsamlinger så blir jeg gjenkjent som han som skriver, kanskje det er derfor jeg får henvendelser fra journalister som ikke vet hvordan de skal røre i spikersuppa som de forsøker å tilberede ved å be om innspill og kommentarer til ansettelsen av han eller henne og hvordan jeg oppfatter ditt eller datt når det skjer rare ting som berører arbeidslivet. Og der er det jo mye rart, – alt fra næringstopper som sutrer i sosiale medier til gutteturer og syklubber og her om dagen oppfattet jeg en overrasket reaksjon fra en som fikk høre at jeg syns det var synd at Robert Eriksson ble byttet ut til fordel for Anniken Hauglie basert på argumentasjon om at økt arbeidsledighet og lav oljepris har bidratt til at vi har større omstillingsutfordringer.
Jeg tror Robert Eriksson hadde fikset sakene.
Han var i hvert fall godt i gang.

2015 har med andre ord vært et godt arbeidsår, og dette kan bli noe som oppfattes som en skrytetekst.
Jeg er ikke noe flink til det.
Jeg jobber med saken.
Det er bare å glede seg.

Julen feires på alternativt vis med de som ikke har det like godt som deg og meg. Jeg liker meg sammen med de som ikke er redd for å møte andre med innsiden ut, og der tror jeg det norske arbeidslivet har mye å lære.
Jeg liker meg sammen med fyllikene og horene og de spedalske.
Nesten som Jesus.
Uten sammenligning for øvrig.
Han ble sikkert oppfattet som en god leder, – han klarte jo tross alt å gjøre vin av vann og det er jo noe helt annet enn norske næringstopper som ikke en gang får sukkeret ut av sitt eget sukkerspinn.
Dessuten skal jeg være julenisse på et arrangement for barn som sliter, totalt sett ganske sterke opplevelser som fyller første juledag med tårer og tunge tanker.
Men det er det verdt.

Jobb på Kiwi?

Jeg kjenner en fyr som jobber på Kiwi. Det er kanskje riktigere å si at han er sjef i den aktuelle butikken, butikksjef, men han jobber like fullt. Han er en fyr som har skjønt dette med ansettelser og hva ansettelse av riktig person handler om.
Jeg sier det ganske ofte, som kompliment basert på hyggelige handleopplevelser, og dessuten har jeg hatt gleden av å ha han med for å snakke om dette på noen av mine foredrag og som denne teksten handler om.

Det er lenge siden det dukket opp mennesker som fikk seg til å si at det ikke er vanskelig å få seg en jobb.
Det er bare å sitte i kassa på Kiwi.
Jeg vet om instruktører på jobbsøkerkurs som sier det.
Jeg vet om ansatte i NAV og studieveiledere og karriereveiledere som sier det.
Jeg vet om enda flere som sitter klistret fast på innsiden av arbeidslivet som sier det i tillegg til at jeg er vet om rekrutteringsrådgivere og mennesker som er opptatt av employer branding som får seg til å snakke om det.
Og hvor paradoksalt er ikke det …

Det er lenge siden vi satt og snakket om hva han gjorde for å få tak i de som han valgte å ansette og hvor viktig det er at jobbsøkeren ikke bare møter opp men skjønner hvorfor de møter opp. Og bare så det er sagt, – det handler ikke om å møte opp for å levere fra seg søknadsdokumenter. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer tafatt enn jobbsøkere som tror at det er nok å møte opp med blankpussede sko eller ny sminke, plutselig har de kommet seg fram til sjefen sjøl og så klarer de ikke å få fram noe annet enn en hånd med en papirbunke som inkluderer en søknad på en side og en CV på to, uten hull og med bilde og bokstaver som er satt sammen til ord som er uforståelig for de som ikke har ligget nedgravd i det samme kunnskapshullet.
– «Jeg ser etter en ting», smiler han.
– «Og denne ene tingen er noe jeg ser med en gang … om den er der, mener jeg … og det er det som handler om personlig egnethet».
Han forteller at han får mange søknader i uka uten at han markedsfører seg på noen annen måte enn at butikken hans er der den er og at menneskene som jobber der gjør det de gjør.
– «Veldig mange», fortsetter han.
– «Veldig mange søker fordi de har fått beskjed om å søke … på jobbsøkerkurs og NAV og kanskje fra morra si, for alt jeg vet … hvis de ikke skjønner selv hvorfor de vil jobbe hos meg og hva de skal gjøre hos oss, så er jeg rett og slett ikke interessert i å snakke med dem».

Det er ikke lenge siden jeg sto og la varene mine på rullebåndet og snakket løst og fast med hun som satt bak kassen da vi la merke til en fyr som dristet seg mot oss etter å ha stått en liten stund ved inngangen og sett etter noe eller noen.
– «Jeg lurer på om jeg kan få lov til å henge opp denne», begynte han og viste fram et ark som viste invitasjon til en eller annen julekonsert.
– «Her i butikken … ved inngangsdøra … hvem kan jeg spørre?»
Jenta bak disken så på han, smilte et av de fine smilene som alltid virket som om det var noe som kom fra innsiden og som antageligvis kom fra innsiden for alt jeg visste, og så trakk hun på skuldrene.
– «Nå har du spurt meg», nikket hun.
– «Det er klart du skal få lov til det».
Og så strakk hun seg mot en hylle på veggen bak seg og dro til seg en taperull, rev av emballasjen og slang den sånn passe nonchalant mot julekonsertbudringeren.
– «Gjør det pent», smilte hun.
– «Eller så er det ingen som legger merke til den, vet du …»
Det var ganske fint å se på, ikke bare fordi jenta er ganske fin i seg selv, men hele opplevelsen av at jenta bak disken vet hva det vil si å representere virksomheten hun jobber i og at hun ikke bare ble sittende og dra historien om den syvende far i huset. Og så kom det, – hun spurte når det var og hvor det var så denne julekonsertbudbringeren fikk anledning til å presentere greia til glede for oss som var i kassekøen.

Det kan ha vært den samme dagen som butikksjefen fleipet med at han antageligvis var en av dem som har vært med på å hive bensin på dette bålet som fyres opp av de som tjener pengene sine på at det skal oppfattes som vanskelig å søke på jobber.
– «Fordi jeg får så mange henvendelser fra de som burde konsentrert seg som noe helt annet, de som kanskje hadde hatt godt av å jobbe her men som ikke kunne ha jobbet her for da hadde ikke butikken gått, ikke sant …
senest i forrige uke kom det en jente som antageligvis hadde fått formaninger om viktigheten av personlig fremmøte ved åpen søknad … hun hadde med seg søknadsdokumentene sine i en stor og tykk plastmappe … jeg spurte hva jeg skulle med dette og hun sa at jeg kunne lese det når jeg hadde tid … hun fortalte at det var attestene og vitnemålene hennes … når jeg har tid til å lese så leser jeg heller en god bok … har du forresten lest den siste til Hanne Kristin Rohde … steike, den er bra … hvor var jeg … jo, jeg sa ikke dette til jenta selv om jeg kanskje burde ha gjort det, men det eneste hun fulgte opp med var å fortelle når hun kunne jobbe, eller når det passet henne å jobbe …. og så sa hun noen andre ting som handlet om skolen sin, men det skjønte jeg ikke hvorfor hun fortalte til meg … og der og da så ble jeg antageligvis en av mange som underbygger hvor vanskelig det er å komme seg inn i arbeidslivet når man ikke får seg jobb i kassa på Kiwi en gang selv om man har masterutdannelse fra BI … fint om du gidder å skrive om det, for jeg har ikke anledning til å gjøre det».

Anbefalt lesestoff:
Tips til jobbsøkere som skal banke på dører
Drømmekandidaten


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Tør du vurdere de nye kreftene?

Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – det var egentlig en bursdagsfest for KREM som i ti år har jobbet for et kreativt og mangfoldig arbeidsliv.
Sånn på ordentlig.
Ikke som sofapolitikk.
Jeg velger likevel å kalle det for et faglig arrangement selv om det både var bursdagssang og kake.
Jeg fikk gleden av å treffe nye og inspirerende mennesker, mennesker som jeg ikke kjente fra før siden det er det som jeg setter pris på når jeg møter opp på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – jeg er ikke blant dem som pliktskyldigst møter opp på de samme stedene for å treffe de samme menneskene som jeg har truffet mange ganger før for å snakke om de samme sakene som vi alltid pleier å snakke om, denne lekeplassen hvor vi kan gjemme oss bort i noe som hersker som et slags forlorent fellesskap, som om alle kjenner hverandre eller i hvert fall føler at de gjør det.
Sukkerspinnsymbiose.
Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, hvor jeg har truffet mennesker som blir en del av mitt nettverk til felles glede og inspirasjon og ikke minst innovasjon hvor sistnevnte er et begrep som jeg oppfatter som rimelig utvannet med tanke på at det har dukket opp så mange aktører som hiver seg på og vil ta del i en hype med håp om en eller annen vinning hvor de kan forherlige seg selv og sitt.

Vi fikk presentert et pilotprosjekt som har fått navnet «Unge for velferd» hvor formålet er å gi flinke folk i alderen 18-30 år muligheten til opplæring og trening i prosjektarbeid, kommunikasjon og salg for å skape en kortere vei til arbeid.
Hmm, tenker du.
Dette er vel ikke noe nytt?
Vel, hvis jeg legger til at dette drives av flinke folk som alt for mange definerer som skoletapere av sånne som ikke vet bedre og som tror at kvalifikasjoner er synonymt med tall og symboler på gradestokken, så skjønner du kanskje at dette er noe som kan defineres som noe nytt.
Jeg har visst om den en stund.
Jeg heier på dem.
Jeg heier på dem som oser varme og som ikke har behov for en gradestokk for å vise at de lever, de som har noe å si og som sier det i stedet for at jeg kan velge tryggheten ved å lene meg tilbake og dysse meg i søvn til tonene fra de som tror at søknadsdokumenter pyntet med fis og fjas og nisser og troll er en inngangsbilletten til glitterburene. Jeg rettet meg opp i stolen når en fin fyr snakket om viktigheten av å kunne presentere seg for nye virksomheter på en innovativ måte, jeg fikk lyst til å reise meg opp og applaudere når han snakket om viktigheten av å ikke føle seg tilfreds med å begrense mulighetene sine med å glane på en PC og slenge inn en søknad på en halv side og en CV på to, uten hull men med bilde øverst til høyre, skrevet i Times New Roman, når en eller annen som han ikke vet hvem er som han heller aldri vil få anledning til å møte finner det for godt å produsere en stillingsannonse som ikke fremstår som noe annet enn kopi av gammel moro.
Nå sa han det ikke på den måten, men det er sånn jeg oppfattet det.
Han fulgte opp med å si at han hoppet ut av videregående.
Dette var ikke noe for han.
Det hører med til historien at hun som hadde snakket før han, fortalte at hun hadde gjort det samme og som noen år senere satt som daglig leder i sitt eget selskap.
Herlig.

«Vi hadde et felles ønske om å prøve ut muligheten for å gi unge et sted å starte karrieren sin gjennom arbeidserfaring, anledninger til økonomisk uttelling, bedret nettverk og relevante referanser innenfor rammer som gir en målbar effekt både for bedriften og kandidaten på individ- og økonomisk nivå».

Dette handler om innovasjon, entreprenørskap og samfunnsansvar, – ganske fine ord som veldig mange virksomheter presenterer på nettsidene sine men som ikke er noe annet enn ord.
Det handler om å gjøre rommet litt større for å få et litt bedre resultat.
Det handler om å slippe til de som ikke er A4 med vissheten om at du får plass til mer på A3.
Du skal få anledning til å bli kjent med en aktør som tilbyr «det lille ekstra» og bruker dette begrepet på en helt annen måte enn det som skrives på nettsidene til de fleste andre som påstår at de tilbyr noe som kanskje kan oppfattes som annerledes enn alle de andre.
Jeg heier på dem.
Jeg tror på dem.
Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg er en fyr som oppfattes på en litt annen måte enn mange mennesker som presser seg inn i sko som ligner på mine.

Jeg har lyst til å dele dette med deg for at du også skal få muligheten til å vise dine visjoner, verdier og ditt samfunnsengasjement hvor bonusmaterialet er tilgang på god og kreativ arbeidskraft innen prosjektarbeid, kommunikasjon og salg. Du skal få en anledning til at det kanskje kan gå opp for deg at veldig mye av dette som alt for mange kaller høyere utdanning – eller utvanning, som jeg liker å kalle det – egentlig ikke handler om noe annet enn å lære seg hvordan man kopierer gammel moro. Det er derfor jeg har lyst til å invitere deg som jobber med rekruttering eller som kanskje sitter med ansvar for samfunnsansvar og som jobber med dette og for dette og ikke er blant dem som bare skriver om det og prater om det for å synliggjøre deg selv.
Bemanningsbransjen?
Talent Acquisition?
Du som har beslutningsansvar for det som handler om ansettelser i din virksomhet?
Sånn på ordentlig, liksom?
Ikke bare som et ord i den gamle stillingsbeskrivelsen din?
Du?

Gå inn i jula med gode tanker, og så vil jeg sende ut en oppdatert tekst med invitasjon til seminar, fagsamling, kall det hva du vil, når vi har kommet oss inn i det nye året. Da skal du få en greie som forhåpentligvis vil få deg til å åpne dørene for de som kan noe og ikke bare for de som tror at de kan noe.

Du får BROODS med «Bridges»