Drit i bagasjen og kom som du er

Jeg treffer en del arbeidsledige i mitt daglige virke, forskjellen på en som har vært arbeidsledig lenge og en som ikke har vært arbeidsledig like lenge fremkommer ganske tydelig i dette som handler om noen av disse «greiene» som de har med seg. Jeg bruker begrepet «greier» siden jeg ikke er tilhenger av begreper som kan oppfattes som diagnoser. Det er nemlig sånn – dessverre – at det er mange som får spørsmål om hvorfor de er arbeidsledig, hvorfor de ikke får seg en jobb, noen ganger fra venner og venninner som forsøker å vise sin undring gjennom en form som skal oppfattes som velmenende og støttende men hvor dette ordet «hvorfor» har lett for å underbygge et søk etter noe som kan ligne på en diagnose.
– «Du … du som er så flink og søt og grei, liksom …»
– «Du som har så gode kvalifikasjoner … det er rart at det ikke er noen som vil ha deg …»
Eksemplene er mange.
Eksemplene er kanskje godt ment og kan oppfattes som fraser når man ikke klarer å finne på noe annet å si, men de stiller seg faktisk i den lange rekken av ting som underbygger tvangstanker og valgte sannheter, disse tingene som er den arbeidslediges største utfordring. Arbeidsledige får høre det fra alle kanter, kommentarer og påstander og bortforklaringer som borer opp et hull som får noen av de som ikke vet bedre til å fokusere på trusler som sier mer om dem selv og deres uvitenhet enn om den arbeidsledige, gjerne proklamert fra den nye generasjonen som har tatt over arbeidsmarkedet og som lever i alt for trange bobler hvor det ikke er plass til noe som bryter kontinuitet fra barnehagen og gjennom det som oppfattes som høyere utdanning.
Eller utvanning, som jeg liker å kalle det.
Det skal liksom ikke være nok at den arbeidsledige får høre det fra sosionomene i NAV som presser seg inn og tar eierskap i livene deres, men de får også høre det fra deres likesinnede som av en eller annen grunn får lov til å arrangere jobbsøkerkurs selv om de aldri har satt beina sine i det virkelige arbeidslivet.
Jeg gremmes.
For det er nå en gang sånn at jeg treffer en del «rådgivere» og «veiledere» på jobbsøkerkurs som beskriver den arbeidsledige gjennom diagnoser, som om det har dukket opp en del nye manualer for diagnostisering hvor det er om å gjøre å få noen av disse linjene inn i rapporteringsmappen til den arbeidsledige, som om denne «diagnosen» kan fungere som en fluktkommentar når de ikke har noe annet å komme med. Jeg er litt fristet til å mene at den som har vært arbeidsledig lenge og som virkelig har fått kjenne noe av dette på kroppen har lettere for å komme i kontakt med de ulike delene av tilværelsen sin som egentlig ikke handler om så mye annet enn bekreftelser på at de faktisk lever.
Det er bra.
Noen setter kaffen i halsen av en sånn påstand, men jeg strekker den litt lenger og sier at det er mange som sitter på rævva på innsiden av arbeidslivet som har mye å lære av de som står på utsiden av glitterburene.

Jeg treffer flinke folk som har gjennomgått vanlige menneskelige reaksjoner og som blir diagnostisert av sånne som tror at livet skal være falsifiserbart, noe som egentlig er ganske syke reaksjoner i seg selv med tanke på at innsnevringen av hva som skal oppfattes som normalt i arbeidslivet gjør dem mindre tolerante for avvik.
Jeg er sikker på at du vet om noen eksempler.
Kanskje du blir vurdert som overkvalifisert fordi du rett og slett har revidert verdibildene dine.
Kanskje du sitter på kunnskap om mennesker og virksomheter som kunne styrket ditt eget kandidatur, men som du ikke får deg til si noe om fordi du lytter til sånne som proklamerer at dette kan misoppfattes.

Vi har konstruert et arbeidsliv hvor rekrutteringsprosessene oppfattes som en catwalk hvor publikum nikker gjenkjennende til idealiserte normer som bekrefter vissheten om at emballasje er viktigere enn innhold, noe som i alt for stor grad representeres fra sjablongspikkerne i bemanningsbransjen som ikke skjønner at det er fullt mulig å leve et liv uten å ha tråder som holder deg oppe. Det er som om viktigheten av å sette lyset på alle de som skal settes i stand til å realisere seg selv, være aktiv og full av initiativ, fremstår som viktigere enn de som velger å gå ut i mørket for å gjøre det lettere å se tingene rundt seg.

Jeg treffer arbeidsledige som allerede på setning to eller tre legger ut om hvilke utfordringer de har i stedet for å fokusere på hvem de er og hva de kan og hva de mener at de kan gjøre med det som de mener at de kan.
Jeg spør hvorfor.
De klarer ikke å svare fordi de ikke skjønner spørsmålet, et ganske enkelt spørsmål som bryter med alt som manifesteres av de som har lest seg blinde på de nye diagnostiseringsmanualene. Det kan selvfølgelig oppfattes som bra at man er åpen om sin egen tilværelse, følelse, tilstand, kall det hva du vil, men det må likevel ikke konstrueres et eller annet som gjør at det ikke blir plass til det som virkelig betyr noe. Livet er fullt av dritt, og da er det trist at man velger å følge de som ikke forstår at det kan være lurt å ta et skritt til siden når det kommer i stedet for å henge med hodet og vente på sympati fra en som drar kjensel på en diagnose.

Det sier seg selv at det ikke er så lurt å henge med hodet når du står med dritt opp til halsen.
Det sier seg selv at det er da du bør ha munnen lukket …

Jeg liker å si at vi alle har våre greier, og det er disse greiene som har fått deg til å bli å bli den som du er akkurat nå, den som skal få deg til å bli oppfattet som riktig i henhold til en aktuell rolle. Jeg er sikker på at det er mange arbeidsledige som skulle vært det foruten, men samtidig er jeg sikker på at jeg i mine egne utvelgelser vektlegger disse opplevelsene som sterkere og mer overbevisende enn den som ikke har andre arr på kroppen enn sittemerker i rævva fra en svett lesesal hvor de lærer hvordan man kopierer gammel moro.

Jeg leste en setning en gang, – everyone you meet is fighting a battle you know nothing about.
Jeg syns den er ganske misvisende i forhold til hvordan jeg opplever de som trykker på likerknappene og som henger den opp på minnetavlene sine. Det skal ikke være nødvendig å kjempe, og jeg finner setningen like tåpelig som alle de som snakker om all denne bagasjen som de drasser med seg. Det skal ikke være nødvendig å drasse med seg all denne bagasjen, man trenger i hvert fall ikke å snakke så mye om det selv om det nå er en gang sånn at det finnes veldig mange som påstår at det vitner om styrke at man klarer å få med seg alle tingene selv om de ikke kan brukes til noe når de kommer fram.
Drit i bagasjen.
Kom som du er.

Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s