Måned: januar 2016

Troverdig taskenspiller

Jeg har en venninne som satt seg ned ved siden av meg her om dagen for å snakke om jobbtilbud som hun hadde fått.
– «Se det», nikket jeg og var fullstendig klar over at det ville dukke opp litt saftig tilleggsinfomasjon, lente meg tilbake i stolen da serveringdamen dukket opp med kaffe og sjokoladekake.
– «Ikke nok med det», fortsatte hun og betraktet tallerkenen som ble plassert foran seg på en måte som om hun ikke visste hvordan hun skulle angripe den.
– «Jeg har fått tre jobbtilbud».
Jeg nikket og ble sittende og vurdere smaksopplevelsen av myk sjokoladekake, sånn seig og browniemyk med sånn passe smørsøt krem, tok en slurk kaffe, vanlig svart, og kjente hvordan denne kjemiske eliksiren presset kroppen i en velvære som var perfekt for anledingen.

Jeg hadde tre stillingsbeskrivelser på bordet.
HR Rådgiver hos en kjent IT-aktør.
– Saksbehandler hos en enda bedre kjent offentlig aktør (engasjement 12 mnd).
– Avdelingsleder på kundeservice.

Hmm, tenker du.
Dette var da et stort sprik i karrierevalg.
Du har rett.
Du har rett fordi dette er tull og tøys, – hun er det som vi kaller «Mystery Applicant» og en av dem som gir meg underlagsmateriale, kildetips og andre godbiter.
Det skal sies at samtlige stillinger går gjennom bemanningsbransjen, noe som gjør det ekstra interessant og spennende når man tenker på hvordan hun har blitt veiet og vurdert. Søknadsdokumentene var stort sett kopier av stillingsannonsene bortsett fra at hun klinte til med noen ekstra kurs og krydret med passende fritidsinteresser og en selfie med riktig snitt.
Hun hadde selvfølgelig lagt seg inn i respektive CV-baser med håp om at de skulle ta en kikk.
Hvis og dersom og kanskje, ikke sant, – den eneste grunnen til at man legger seg inn i sånne baser hvis man ser bort i fra at «Den store CV-basen» er det eneste håndfaste salgsargumentet som de fleste aktørene i denne bransjen bruker i møter med nye kunder.
Oppdaterte profiler hos Finn er også en selvfølge.
Her går vi grundig til verks, må vide …
Intervju er plankekjøring når man vet hvem som sitter på den andre siden, og kandidatpresentasjonen fra respektive bemanningsvirksomheter ga inntrykk av at de unge HR-menneskene som representerte sluttkunden var forutinntatt på en positiv måte.
Jeg må gjøre oppmerksom på at denne jenta er trygg på scenen, men dog.
– «Så» strålte hun.
– «Nå kan jeg kanskje etablere en egen kursvirksomhet som kan gjøre meg rik».
– «Konkurransen er tøff», smilte jeg tilbake.
– «Men det er jo tydelig at det er plass til flere».

Det er mulig å få jobb gjennom søknadsdokumenter og skuespill, arbeidslivet florerer med gode eksempler på feilansettelser. Du kan bli en av dem hvis du tilhører mengden som mener at det viktigste er å få en jobb, samme hva bare den gir litt mer kred enn jobbene til kretsen og litt høyere tall på lønningsblanketten og helst for å forsvare bortkastet tid på kopiering av gammel moro i svette lesesaler.
Jeg er sikker på at jeg kunne blitt enda rikere enn jeg er hvis jeg hadde fokusert på dette virksomhetsområdet.
Betalingsviljen er stor.
Betalingsviljen er større for quick-fix enn for blod og betong.
Jeg ble nylig tipset om en virksomhet hvor du kan betale for en ferdigskrevet jobbsøknad, jeg har visst om sånne virksomheter i lang tid og sett at de fleste blir borte av seg selv, som kviser, men ser at det er flere og flere som får spalteplass i medier som ikke legger skjul på hvor kåte de blir av klikkhoreri.
Grøss.
Jeg nevner i en rekke tekster og foredrag og stort sett over alt hvor jeg ferdes hvor jeg kan snakke om de tingene som jeg liker å snakke om at det ikke er så mye hokus pokus med hverken rekruttering eller jobbsøk. Det oppfattes som hokus pokus fordi det er litt for mange mennesker som ser sitt snitt til å tjene penger på andres nedverdigelser, kombinert med de som liker å vise at de holder seg inne med de samme menneskene, sukkerspinnsyndromet, – gjerne personifisert som venner og venninner og onkler og tanter og naboer og sikkert en rekke andre som du av en eller annen grunn velger å gå til for å få en bekreftelse på at du har gode søknadsdokumenter.
Det er bare det at du ikke får hjelp.
Prøv å forstå det en gang for alle.
Du får ikke hjelp.
Det finnes bare et eneste menneske i hele verden som kan vurdere dette, og det er vedkommende som skal ansette en eller annen som ligner på deg.
Her og nå.
Du er sikkert kjent med noen av virksomhetene som selger deg søknadsdokumenter på internett.
Bruk pengene dine på noe annet.
Horer og heroin gir deg større glede.
Jeg har truffet noen av de som har benyttet seg av kjøpte søknadsdokumenter, – de blir svar skyldig når jeg konfronterer dem med virkeligheten, og hvis det ikke var for at jeg er ganske kynisk i forhold til hvem jeg foretrekker å leke med, så kunne jeg vurdert å trekke dem opp på scenen i et av mine foredrag. Det er jo helt vanlig i et land som er veldig opptatt av at en sak skal dokumenteres med et ansikt som senere blir oppfattet som en helt, får plass foran i fakkeltoget og i en sofa i beste sendetid på fredagskvelden.

Jeg tenkte å ta noen runder for laget og bestille noen tjenester fra jobbsøknader dott no, men valgte å trekke meg i siste liten og donerer pengene til støttespillerne som du finner nederst på siden. Noen raske søk på google bekreftet hvem som står bak, – det er så latterlig tragisk at jeg merker at jeg blir litt kvalm av å tenke på at jeg tilsmusser tastaturet mitt ved å sette sammen tekster om dem. Bare sånn for ordens skyld, så velger jeg å ikke linke hverken til teksten som jeg selv ble tipset om eller til virksomhetens egen side fordi jeg ikke driver med klikkhoreri. Den aktuelle teksten har en kommentar fra en berte i Adecco som forteller at de ikke syns det er noe i veien med å betale for ferdigskrevne dokumenter og legger til at de anbefaler at folk skal få hjelp til å se over søknadsdokumentene sine, underbygget av den avslørende tilleggskommentaren om at de stadig ser folk som skriver dårlige søknader som sikkert kunne kommet bedre ut av det hvis de fikk mer hjelp.
Bazanga!
Det er ganske vanskelig å finne et sterkere argument for at det er flere som burde ta til orde for å avskaffe bruken av antikverte søknadsdokumenter, er det ikke?

Jeg er sikker på at det finnes en del mennesker som kanskje syns det er litt rart at jeg ikke finner det like oppsiktsvekkende når en aktør som Statoil har rekrutteringsledere som forteller i den samme teksten at skrivefeil i søknadsdokumenter kan sende kandidatene rett ut av søkerbunken.
Jeg kjenner Statoil.
De vet ikke bedre.
Noe å tenke på for de som trigges av virksomheter som topper karrierebarometere.

Vi fikk påfyll i kaffekoppene våre og ble sittende å snakke litt fram og tilbake om uken som ligger foran oss. Virksomhetene som har tilbudt henne ny jobb har ikke fått den endelige bekreftelsen fra henne siden hun har sagt at hun skal bruke helgen til å tenke, – bare sånn for å fullføre skuespillet sitt og som enda en bekreftelse på at de som satt på den andre siden av bordet er rimelig svake på prosjektledelse.
Vi er litt usikre på om vi skal røpe oss og si det som det er til alle parter, – vi har gjennomført dette en rekke ganger tidligere uten at vi har sett behovet for å gni oss i hendene. Det får bli den dag vi trekker oss helt ut og skal sitte i skyggen under et platantre og skrive memoarer.

Det er ikke så lenge siden jeg fikk spørsmål fra en som lurte på om de ville lære å skrive gode søknader og CV på et av kursene mine.
Jeg sa nei.
Jeg sa ikke mer siden jeg oppfattet det som et typisk «ja nei-spørsmål».
Det tok litt tid før han fulgte opp med å spørre hva som er vitsen med å gå på jobbsøkerkurs hvis han ikke fikk lære seg hvordan han skulle skrive en god søknad og CV.
Han ble aldri med på kurset mitt, han så kanskje ikke verdien av det.
Det finnes en del mennesker som mener at en CV er det viktigste verktøyet i jobbsøkerprosessen, det er inngangsbilletten til et jobbintervju, vinnerloddet i den store konkurransen om drømmejobben og hva man ikke får seg til å si. Jeg tror det er alle disse som industrialiserer jobbsøkerprosessene sine for å tjene penger eller spare penger som har skylda for at det finnes så mange mennesker som lar seg lure.

Anbefalte tekster:
Beware of the Mystery Applicants
Fin CV, kjøpt og betalt

Du får SKUNK ANANSIE med «Hedonism»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.


Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Vær den beste utgaven av deg selv?

Jeg har vært på en europeisk fagsamling for sånne som ser verdien av å rekruttere på tvers av landegrenser, et av de beste midlene mot innavl og som tilskudd til et kjedelig kandidatmarked. Vi snakket en del om LinkedIn og hvordan det er i ferd med å bli invadert av sukkerspinnere. Det er kanskje ikke til å komme unna selv om gruppen ikke har som mål å være formanende, men det er flere som måtte innrømme at mennesker som har et forvridd syn på hva personlig merkevarebygging handler om har blitt en tidstyv for det som på fagspråket kalles Talent Acquisition. Vi ser at økende industrialisering av rekrutteringsprosesser og jobbsøkingsaktører tiltrekker seg en del av disse som strekker den litt lenger enn langt når de skal forsøke å fremstå som den beste utgaven av seg selv.
Det er når du klikker deg inn på innloggingsiden til LinkedIn at det kommer opp en boks som har denne fine overskriften, – vær den beste utgaven av deg selv.
Jeg syns det er en ganske fin oppfordring.
Men.
For det er alltid et men.
Det har blitt ganske mange «spesialister» og «eksperter» der ute, for å si det sånn. Det er nok mange av disse som ikke tenker på at man kan oppfattes som god på et sted og en dust på et annet.
Det gjelder også de som kaller seg for «senior» ditt eller datt.
Mitt råd er å holde seg unna disse begrepene i tittelfeltene.
Mitt råd er å holde seg unna alt som heter emballasje, egentlig.
For det er jo ikke noe annet enn det.
Det er innholdet som betyr noe.
Det gjelder for øvrig også de som fortsatt sverger til antikverte søknadsdokumenter.
Skriv hva du gjør og hva du kan.
Det er det eneste som betyr noe.
Husk at begrepet «best» har mistet sin betydning.
En annen artig greie, spesielt for oss som jobber med lederutvelgelse, er de som flesker til med CXX-tittelering når de i virkeligheten er selvstartere eller freelancere. Det kan også være verdt en tanke at det skal litt til for å bli vurdert som seriøs når du kaller deg «managing director» i enkeltmannsforetak.
Shit In.
Shit Out.
Det er lett å skjønne sammenhengen når man vet at det finnes alt for mange mennesker som fortsatt bruker tid på å sortere søknadsbunker, noe som åpner for de som smører på og trekker fra og legger til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv.
Søknadsbunker er jo ganske latterlig i seg selv, men det er en annen sak.
Feilansettelsen er et faktum, og det blir nesten litt surrealistisk når en feilansettelse foretar en feilansettelse og de blir sittende å hygge seg i glitterburet sitt.
Husk at en feilansettelse defineres av de som står på utsiden.
Som kunde.
Som samarbeidspartner.
Det hjelper ikke å gjemme seg bort og påstå at man gjør så godt man kan, skylde på systemer og andre fluktkommentarer, når du ikke klarer å løfte på rævva når det brenner på dass.

De virkelige taperne er de som som ikke når fram i sin presentasjon for å fremstå som den beste utgaven av seg selv, de som forsøker å følge et sett med spilleregler som ikke finnes og som i frustrasjonens fallitt blir sittende å lytte til de som sitter i enden av hviskeleken. Det finnes noen som liker å si at alle feilansettelsene og feilansettelsene som ansetter dem også er tapere, men det er synd at det ikke kommer godt nok fram. Apropos tapere, – her om dagen kom jeg over en tekst som fortalte om en virksomhet som tjener penger på å skrive søknadsdokumenter for de som mener at de ikke er så flinke til dette. Man kan kanskje si at bunnen er nådd, men jeg tror at vi bare har sett begynnelsen på ferden mot bunnen.
Jeg har for øvrig satt noen av mine på jobben med å avsløre faenskapet.
Fortsettelse følger.

Det er ikke så rent sjelden at jeg får invitasjoner fra jobbsøkere som ønsker kontakt gjennom LinkedIn.
Det er bra.
LinkedIn er et av få verktøy som jeg benytter meg, alt det andre ligger i blodet. Jeg pleier å si at kompetanse er ferskvare, så derfor ser jeg ikke behov for å samle på CV’er som har blitt spisset til et rekrutteringsprosjekt.
Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
Men så, – det er ikke så rent sjelden at mange av disse følger opp med en melding hvor de legger ved CV som viser en del ting som ikke står i LinkedIn-profilen deres, som regel ting som jeg oppfatter som ræl.
Det er ikke så bra.
Det var en tid hvor jeg fikk meg til å spørre hva som var vitsen, hvorfor de sender meg CV når de allerede har knyttet seg opp mot meg på LinkedIn, svarene var litt forskjellige selv om gjennomgangstonen var at de ikke ønsket å synliggjøre at de var jobbsøkere i et forum som LinkedIn.
Bullshit.
Det går an å vise at man er flink til noe uten å bli oppfattet som jobbsøker.
Tenk på den.

Liten digresjon på tampen, – til sommeren skal fagsamlingen arrangeres i Oslo, det er min tur til å arrangere og hvis du tenker at dette er noe som du vil være med på så er det bare å gi lyd fra deg. Her har du en glimrende mulighet til å finne deg en rekrutteringspartner mot det europeiske arbeidsmarkedet.

Du får BILLY IDOL med «Rebel Yell»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.


Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Hold deg unna forskning og statistikk

Det finnes en del mennesker som av ulike grunner får lov til å jobbe med noen av de samme tingene som jeg har befatning med som hevder at man kan komme langt med statistikk og forskning.
Jeg sier det motsatte.
Jeg sier at dette begrenser mulighetene for å komme langt ved å kvele initiativ og vilje og denne egenskapen som for lengst har begynt å gå i oppløsning og som kalles instinkt, – jeg kan godt strekke den litt lenger og trekke fram heiagjenger som kaller det fremskritt når mennesker forføres til å følge statistikk og forskning i sin søken etter suksess i arbeidslivet, gjerne underbygget av en paradoksal iver etter å snakke om mangfold eller en matchende forskningsrapport fra en skole i USA som oppfattes som anerkjent fordi den er nevnt på Disneychannel.

Jeg har aldri vært særlig begeistret for sånne som gjør det til en vane å henvende seg til x antall forskere før de tør å komme med noe som forherliger deres egen vinkling, gjerne kamuflert med en tilleggskommentar fra et menneske med professortittel som vet å hive seg på en debatt hvis den kan forsvare vedkommendes egen eksistens. Det er skremmende at det finnes alt for mange som tror at det meste som skjer i et menneskes liv bør være falsifiserbart ved å sverge troskap til heksejakt på de som fortsatt skjønner at mennesker og deres handlinger preges av omstendigheter og omgivelser. Falsifiserbarhet er ikke synonymt med grunnlagsdata for å stille en diagnose, men det er ganske nært. Det sier seg selv at det ikke er bra, og jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg treffer som føler seg tråkket på og tilsidesatt av sånne som egentlig burde se seg selv i speilet og følge opp med å grave seg så jævlig langt ned som de overhodet klarer. Jeg hører historier som av og til gjør meg så kvalm at jeg har lyst til å spy, – det kan være alt fra en opplevelse med NAV eller en tafatt tåkeprater fra en tiltaksarrangør eller en som av ulike grunner får lov til å jobbe med noen av de samme tingene som jeg har befatning med og som argumenterer egen argumentasjon med statistikk og forskning som ikke kan være ment som noe annet enn fluktkommentarer som bekrefter at de ikke en gang skjønner i hvilken ende de skal begynne når de skal grave seg ned.

Forskning handler ikke om noe annet enn prøving og feiling som fører fram til komplekse konklusjoner som i de fleste tilfeller virker like forvirrende for de som ser etter tabloide poenger som for de som fortsatt vet at det finnes noe som heter allmennkunnskap og sunn fornuft, – nå har det jo blitt sånn at dette er to begreper som er utvannet gjennom indoktrinering fra de som søker egen vinning ved å messe fra gamle tekster som forteller hvordan andre skal leve livene sine, sånne som av ulike grunner ikke tør å løfte på rævva før de får klarsignal fra en tåpelig app.

Usikkerhet og tvil er en del av det som handler om å være menneske, – jeg vet hvordan jeg bruker den samme usikkerheten deres for å få det samme mennesket til å ta seg sammen og finne ut av det som gjør dem usikker. Det handler som regel om vilje, men det er da det er trist at det finnes flere som velger å legge seg ned og la viljen bli kvalt av gammel moro fra forskning og statistikk. Det er nesten så jeg får lyst til å si at forskning og statistikk bekrefter at det meste er bullshit, men den ville vel blitt litt for drøy i en tekst som dette.

Forskning er ikke synonymt med sannhet.
Svaret avhenger av hvem som har finansiert forskningen.
Forskning kan kanskje i enkelte tilfeller bekrefte at noe henger sammen med noe annet, men når mennesker som av ulike grunner får lov til å jobbe med noen av de samme tingene som jeg har befatning med gjør det til en vane å referere til at «forskning viser at blablaba», så skal du vite at dette er mennesker som du egentlig bør holde deg langt unna. Det pleier å være de samme menneskene som sier at «tallene lyver ikke», – mennesker som av ulike grunner snakker om ting som de egentlig ikke burde snakke om og som påstår at forskning er objektiv.
Det er den ikke.
Det er det samme som å lete etter svar som bekrefter deres egne antagelser.

Denne teksten handler ikke om medisinsk forskning og det kan således oppfattes som en ørliten digresjon, men visste du at medisinsk forskning bekrefter at den medisinske utviklingen har kommet så langt at det praktisk talt ikke finnes friske mennesker lenger?
Det er jo sykt perfekt, liksom …

Jeg passerer daglig en tekst på en murvegg som har en treffende tekst:
Forskning viser at mannen i gata har størst sannsynlighet for å bli påkjørt.


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.


Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Drittpakker

Det har blusset opp noen diskusjoner i mediene om dette som handler om drittpakker, det vil si markedsaktiviteter som fokuserer på nedlatenhet mot konkurrentene og mindre fokus på eget budskap.
Her om dagen havnet jeg i noen greier som handler om noe av det samme.

Jeg er kunde av Fjordkraft og syns de har en bra deal som passer mitt strømforbruk. Jeg har benyttet meg av dem i flere år, men etter flytting så overtok jeg avtalen med en annen strømleverandør som jeg valgte å si opp og skiftet tilbake til min foretrukne leverandør. Det gikk ikke så lang tid før jeg ble oppringt av en som ga inntrykk av å være på praksisplass med oppgaven rundt det som på BI-språket kalles «antichurn» og «winback», – hun presenterte en liste med forhåndsprogrammerte spørsmål som ga meg en rekke muligheter til å bekrefte min misnøye.
– «Hva kan vi gjøre annerledes?»
– «Litt seint», svarte jeg kort.
– «Ta godt vare på kundene deres mens dere har dem».
Hun spurte hvem jeg brukte, og når jeg fortalte hvem det var så spurte hun om jeg virkelig synes at de var så mye bedre i et relativt nedlatende tonefall.
Jeg la på.
Men så, – her om dagen gikk jeg inn på et kjøpesenter hvor jeg ble stoppet av en jente på stand som representerte en annen strømleverandør, jeg hadde hav av tid og jenta var litt fin så jeg lot henne snakke.
Noen jenter taper seg når de åpner munnen.
Hun var en av dem.
– «Fjordkraft er ikke bra», begynte hun når jeg hadde fortalt hvem som var min strømleverandør og at jeg var meget godt fornøyd med dem.
– «Og dette fordelsprogrammet deres er bare lureri for å kapre nye kunder …»
Jeg spurte hvorfor hun trodde det, om hun hadde vært kunde selv.
– «Nei», smilte hun.
– «Det er jo noe som alle vet».
– «Alle?»
– «De bruker det for å kapre kunder», gjentok hun.
– «Jeg visste ikke det», svarte jeg.
– «Hvordan kan du si at det er noe som alle vet?»
– «Nå vet du det», svarte hun kort og trakk på skuldrene.
– «Men da kan du ikke si at dette er noe som alle vet når du nå får høre at jeg ikke visste det … du kan ikke bruke et så sterkt stigmatiserende begrep som alle … skjønner du?»
Jeg visste selvfølgelig at jeg hverken kom til å la meg overtale av henne eller la meg forføre til å tro på hva hun snakket om, men jeg var tidlig ute til en avtale og benyttet anledningen til å kvele noen minutter med sadomasochistisk seigpining.
– «Blås i det», forsøkte hun.
– «Det er jo bare en talemåte».
Jeg svarte ikke.
Jeg ventet på fortsettelsen og forsøkte å forestille meg hvordan det kokte i hodet hennes for å finne tilbake til det ferdigpuggede manuset sitt. Hun kikket ned på papirene sine og spurte om jeg visste strømforbruket mitt, det er jo ikke akkurat sånne ting man går rundt og tenker på hele tiden, i hvert fall så er ikke jeg blant dem som har stålkontroll på disse tingene, men jeg fortalte hva jeg pleide å betale i måneden.
Sånn cirka, i hvert fall.
– «Ja», nølte hun.
– «Lite strømforbruk, med andre ord …»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Kjøkkenet mitt er noe som fulgte med leiligheten, så der går det ikke så mye strøm … det lille som suger er et par lamper i stua når mørket utenfor de store vinduene mine forteller at jeg kanskje burde lyse opp litt … TV og PC og telefonladeren … ja, det er vel det».
– «Ikke noe fyring?»
– «Nei», bekreftet jeg.
– «Har sentralfyring og så beholder jeg klærne på til jeg skal legge meg …»
Deretter tastet hun inn det hun regnet med var noe som rimte med mine kw-tall på nettbrettet sitt og fortalte hvor mye jeg ville tjene på å bytte til hennes selskap.
– «Det var jo ikke rare greiene», begynte jeg.
– «Du ser at vi er rimeligere?»
– «Det var jo ikke rare greiene», gjentok jeg.
– «Jeg ser at jeg har brukt opp dette beløpet på den dyrebare tiden jeg har stått sammen med deg», smilte jeg og takket for meg.
Jeg så meg ikke tilbake.
Jeg pleier aldri å gjøre det.
I was not looking back to see if you were looking back to see if I was looking back at you.
Det siste er en digresjon.

Litt senere på dagen ringte det på døra og jeg ble møtt av en superselger fra et alarmselskap som la ut om den fortreffelige arbeidsgiveren sin.
Det skulle han ha.
Han hadde lært manuset sitt.
Jeg fortalte at jeg ikke hadde behov for alarm siden jeg hverken har verdisaker eller problemer med å forsvare meg selv hvis det skulle komme noen som jeg ikke hadde lyst til å ha på besøk.
– «Du har kanskje TV?»
Jeg svarte at jeg hadde TV.
– «Og en PC?»
Jeg nikket.
Jeg kunne sikkert legge til at jeg har et kamera, også.
Jeg lot det være.
Jeg har en ganske god innboforsikring.
Hvis jeg skulle begynne å legge ut om disse tingene så kunne jeg like så godt nevne at jeg har batong under senga og en kniv som enkelte sikkert vil mene ser litt skummel ut på et strategisk viktig sted, byttet den til meg fra en amerikansk kommandosoldat på NATO-øvelse for mange år siden.
Jeg spurte om han hadde lagt merke til at jeg sto med et håndkle rundt livet, jeg var klar for å gå i dusjen når han ringte på og kom til å tenke på at samtalen antageligvis hadde vært litt kulere hvis han hadde byttet rolle med hun som jeg hadde truffet på kjøpesenteret tidligere på dagen. Det er jo samme ulla, studenter som skal provisjonsfinansiere en tilværelse som egentlig ikke er verdt så veldig mye. Det var da han sa at han kunne komme inn og så kunne vi gjøre en rask og uforpliktende avtale før jeg gikk i dusjen. Det var som om tanken på rollebytte med jenta på kjøpesenteret fikk en annen dimensjon.
– «Nei takk», smilte jeg.
– «Dessuten ville jeg nok ha valgt Securitas».
Jeg vet ikke hvorfor jeg egentlig sa det.
Det bare ble sånn.
– «De er ikke noe gode», forsøkte han.
– «De har bare det gamle navnet sitt igjen, og det er det».
Jeg så på han.
Jeg tippet begynnelsen av tjueårene.
Rosa skjorte under den svarte jakka fra alarmselskapet.
Jeg har aldri stolt på menn i rosa skjorter.
Never trust a man in a pink shirt.
– «Du har brukt opp kvota di», smilte jeg og lukket døra.

Hva er det med virksomheter som ikke har så mye annet å fare med at de må snakke nedlatende om sine konkurrenter i patetiske forsøk på å forherlige seg selv?
Jeg hører det samme i politikken.
Jeg hører det samme i min egen arbeidshverdag hvor industrialisering av ansettelsesprosesser og jobbsøkerkurs får folk og fe til å vrenge magesekkene sine i søk etter salgbar argumentasjon.

Jeg var klar for å avslutte dagen da telefonen ringte, jeg hørte kjent lyd i den andre enden som bekreftet at vedkommende ringte fra et callcenter. Denne opplevelsen blir kanskje litt på siden av det som defineres som drittpakker, men jeg tar den med likevel.
Det var en indisk jente som sa at hun ringte fra Microsoft.
Jeg visste at hun ikke ringte fra Microsoft, hun var en «scammer» som kunne fortelle at min egen PC sendte fra seg en del signaler som var tegn på virusinfisering og tydelige behov for oppgraderinger. Det er noe med talemåten til indere, de skal ha kred for å pimpe opp vokabularet sitt men de blir litt morsomme med all denne gæligæligangang-artikulasjonen sin. Jeg har parodiert noen av dem på foredrag og la tungen min sånn at jeg klarte å artikulere på den samme måten, spurte om hun var høyt utdannet siden hun hadde klart å få en så fin jobb hos selveste Microsoft.
Hun sa noe om ett eller annet universitet.
Master Graduate.
Jeg lot som om jeg var imponert og hørte hvordan hun fortalte om denne programvaren som ville løse alle problemene mine.
Jøss, tenkte jeg.
Alle problemene mine.
Jeg spurte hva hun visste om alle problemene mine, men jeg tror ikke hun tok den.
– «All my problems», gjentok jeg og la stemmen i et toneleie som skulle vise hvor imponert jeg var før hun kom seg tilbake på sporet og snakket om noe som jeg ikke skjønte betydningen av, valgte å avbryte henne med å si at jeg virkelig satte pris på at hun ringte til meg, hun var så hyggelig å snakke med og jeg spurte hva hun het. Jeg fikk ikke med meg hva hun svarte, men jeg sa at det var et vakkert navn før jeg spurte om hun var like vakker som navnet og telefonstemmen.
Jeg tror hun begynte å bli litt usikker.
Jeg tror i hvert fall at hun hadde kommet litt bort fra manuset sitt.
Jeg spurte hva hun hadde på seg og spurte om hun likte menn i rosa skjorter.
Hun kunne ikke svare på det.
Det er mulig at hun kunne det, men det kom ikke noe svar fra henne.
Jeg sa at jeg var naken før jeg la til at stemmen hennes gjorde meg skikkelig kåt. Sannheten var at jeg var skikkelig trøtt, men det er liksom ikke like mye «scwung» over en sånn tilstand.
Det var stille i den andre enden, men jeg hørte at hun fremdeles var der.
Deretter var det på tide å komme tilbake til virkeligheten, jeg var klar for å avslutte kvelden siden jeg skulle tidlig opp dagen etter. Det var da jeg sa at jeg hadde mer respekt for jentene som resirkulerer søppel på fyllingen utenfor Mumbai på dagtid og jobber som gledespiker på kvelden.
– «Go home and fuck yourself …»

Barnslig?
Ja, men det er verdt det.
Prøv selv.

Denne teksten kan godt avsluttes med Gandhis syv sosiale dødssynder:
1 – Politikk uten prinsipper
2 – Rikdom uten arbeid
3 – Handel uten moral
4 – Utdanning uten dannelse
5 – Vitenskap uten humanitet
6 – Fornøyelser uten samvittighet
7 – Engasjement uten offer

Denne teksten er for øvrig ikke sponset av Fjordkraft.
Oransje og elektrisk, – her er FOLK & RØVERE


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.


Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken