Rekrutteringskommunikasjon er enkelt

Jeg hadde noen prosjekter i fjor hvor jeg hjalp ulike virksomheter med utvikling av rammeavtaler med bemanningsbransjen. Det er en ganske interessant greie som ofte stopper litt opp siden den som skal ansette noen ikke klarer å formidle hvem de vil ha til sånne som ikke vet hvordan de skal finne noen som helst. Da kan det bli litt kål, spesielt når alt for mange på den andre siden av bordet sverger til en overbevisning om at budskap må være lesbart for den store massen og at suksess måles etter antall søkere, gjerne argumentert med at de er gode på «employer branding».
Latterlig.
Vi får servert svulstige argumenter for systematiske stillingsanalyser og komplekse kravspesifikasjoner og blir forevist et skjemavelde som er utarbeidet av noen som ikke har peiling på hva de driver med. Det handler egentlig ikke om noe annet enn falske forsikringsdokumenter som er produsert av de samme menneskene som kopierer gammel moro og publiserer en stillingsannonse som forteller at de skal ha en «sånn».
Resultatet er som regel en feilansettelse.
Det er sånn det har blitt som en følge av alt for stor tillit til de som tjener pengene sine på industrialisering av ansettelsesprosesser. Det er det jeg forteller til kundene mine, – hvis dere virkelig har funnet ut hvem dere vil ha og hvorfor dere vil ha vedkommende så er den beste løsningen å gjennomføre hele prosessen selv og gjøre det så enkelt som å fortelle akkurat det som de har kommet fram til.

Det er ikke så rent sjelden at jeg rister på hodet av alle de som påstår at det er så jævlig vanskelig å finne det riktige mennesket som de savner i virksomheten sin, denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det er bare det at det har blitt litt for mange som sier at det er det.
Det blir som en valgt sannhet, og så går det ikke lang tid før noen ser sitt snitt til å tjene pengene sine på det.

Når jeg sitter sånn til at jeg skal treffe en del av disse bemanningsselskapene, så slår det meg hvor like de er selv om alle forteller hvor ulike de er.
– «Vi er annerledes».
– «Vi skiller oss ut».
– «Vi gjør det lille ekstra».
– «Vi er til for deg».
Blablabla og eksemplene er mange, – poenget er at det nesten ikke er noen av dem som klarer å fortelle hva som ligger bak dette våset. Det blir nesten på den samme måten som jobbsøkere som argumenterer sitt kandidatur med at de «ønsker å gjøre en forskjell».
Det er like dumt.
Det er kanskje det som er årsaken til at de finner hverandre og sørger for alle disse feilansettelsene.

Valget mellom det ene kontra det andre baseres på tilfeldigheter og lite annet. Kandidatmassen er stort sett den samme, de som legger seg inn i en CV-base legger seg inn i en rekke andre CV-baser og det er ikke så rent sjeldent at de samme kandidatene dukker opp fra ulike bemanningsselskaper. Vikarbyrådirektivet regulerer betingelsene, og da er det interessant å måle fortjenestesfaktorene mellom de ulike timeprisene som de opererer med og artige innspill som skal forsvare de stive annonseringsprisene deres. For det er jo nå en gang sånn, at det ikke dreier seg om så veldig mye annet enn annonseringstjenester.
– «Det viktigste er prosessen», var det en som sa en gang men jeg var litt usikker på hva hun mente når jeg hørte hvordan hun snakket om prosesser.
– «Effektivitet», sa en annen.
– «Rask levering».
– «Til riktig pris».
– «Kvalitet».
– «Stor CV-base».
– «Liten risiko for feilansettelser».
Blablabla og eksemplene er mange, – det pleier å komme noen andre luftige argumenter også, gjerne formidlet gjennom en presentasjon som er satt sammen av en eller annen fra markedsavdelingen som har fått ubegrenset tilgang til amerikanske bildedatabaser. Det hender at jeg lener meg tilbake og later som om jeg er interessert, lar de holde på og bruke opp sin dyrebare tid før jeg omsider velger å bryte inn for å spørre hvorfor de må bruke virkemidler for å snakke til meg.
Det blir som jobbsøkere som tror at de ikke trenger å si så mye siden de har så fine søknadsdokumenter.
Grøss.

Denne juleferien leste jeg seks tekster gjennom medier som hevder at de ønsker å fremstå som profesjonelle men hvor det er lett å skjønne at ferievikarene var alene hjemme og fikk lov til å leke ekko fra virksomheter som sutrer over alt fra dårlig respons på stillingsannonsene deres til de som gnir seg i henda over at de får så mange henvendelser, noen fryder seg over at alle har lyst til å jobbe for dem uten tanke for at de fremstår som kliniske og kjønnsløse, en annen tekst var antageligvis tastet inn av en student på praksisplass som ikke kunne se poenget med fagbegreper og forkortelser i stillingsannonser fordi dette gjorde det vanskelig for de som ikke skjønte betydningen av dem.
Kan du tenke deg noe mer latterlig.
Jeg legger ingen pinner i kors for å si at virksomheter må få lov til å ansette hvem de vil og hvordan de vil og at de er i sin fulle rett til å foreta sine forutbestemte utvelgelseskriterier. Jeg legger til at det ikke er noe i veien for å si det høyt, men da må man være klar over at det dukker opp litt for mange som vifter med røde kluter som markerer diskriminering og urettferdighet og mye annet svada, underbygget av en som av ulike grunner oppfattes som «fremtredende» og som finner sitt snitt til å snurre sukkerspinnmaskineriet sitt.
Jeg heier på de som tør, og det er ikke bare fordi jeg gjør det selv.

En god rekrutteringsprosess drives med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene og være trygg på at alle parter vil representere hverandre på en god måte, – det handler om å forstå mennesker og mennesketyper og hvordan man skal oppføre seg som et menneske i møte med et annet menneske hvor språket som snakkes mellom partene definerer rekrutteringskommunikasjonen.

Det blir kanskje oppfattet som en liten digresjon fra de som ikke skjønner at rekrutteringskommunikasjon også handler om det som kommer fra kandidaten, – jeg traff en fyr på et arrangement som fortalte at han fikk en del henvendelser fra sånne som meg.
Det var sånn han sa det.
Sånne som meg.
Jeg syns han er en ganske ufordragelig type, men det spiller i og for seg ingen rolle. Jeg visste hvem han var, en av de som er høyt og lavt på det som finnes av digitale flater og som liker å stå ved siden av blikkfangene når blitzlampene lyser.
Mye emballasje.
Lite innhold.
Han ble litt sitron i trynet når jeg spurte om han hadde tenkt over hvorfor navnet hans dukket opp på blokka til sånne som meg når det aldri førte fram til noe.
Hmm.
Jeg velger å tro at det er et tegn på at det fortsatt finnes noen seriøse virksomheter der ute.

Du får HONEYROOT med «Starshine»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s