Begravelsesplanleggeren – den siste festen

Jeg fikk en henvendelse fra en jente som ønsket at jeg skulle være med og planlegge og fasilitere begravelsen til en av vennene sine. Hun viste til en tekst som jeg skrev for ikke så lenge siden som handler om hvordan jeg regisserte avskjedsfesten til en av mine egne.
Jeg sa nei.
Jeg sa at det blir feil.
Det var ikke så lett å si akkurat det, men jeg mener at det er en stor forskjell på å ta på seg et så stort ansvar for en nær venn i motsetning til et menneske som jeg ikke kjenner. Jeg er god med ord, kanskje fordi ordene mine kommer fra innsiden, og jeg er ganske sikker på at jeg klarte å formidle hva jeg mente. Jeg tipset henne om en virksomhet som heter «Den siste reisen» og som har dukket opp som et motstykke til de tradisjonelle greiene som de fleste kjenner til.

Det er lenge siden jeg begynte å planlegge min egen begravelse.
Jeg vet om noen som syns det er sært.
Jeg er ikke enig.
Det har jo for lengst blitt sånn at døden dreier seg mest om de etterlatte.
Jeg har selv erfart hvordan det er å sitte på kontoret hos et tradisjonelt begravelsesbyrå hvor jeg har lest lange lister med forslag til sanger, form og farge på urnen og kisten og blomster og utforming av program med påfølgende samtale med en prest om hvordan jeg oppfattet han eller hun hvor summen av alle disse beslutningene fort kunne blitt en greie som preges av meg og mitt.
Det blir feil.
Det er derfor jeg oppfordrer andre til å tenke tanken på hvordan de selv vil ha det, – noe som jeg vet kan være vanskelig å skjønne for de som ikke har opplevd noe av dette selv, ei heller opplevd å være på et arrangement hvor det finnes talere som til og med på en slik arena benytter anledningen til å sole seg selv.

Konseptet funker på den måten at du må gi ansvaret til en dedikert person som skal være informert om dine ønsker slik at denne virksomheten kan gjennomføre arrangementet på den måten som du selv har planlagt.
Som en herlig blanding av begravelsesagent og partyfixer.
Vedkommende som jeg har plukket ut vil til og med legge ut en snutt på digitale arenaer som jeg ferdes på, ord som jeg selv har satt sammen og som sikkert kan oppfattes som en form for feig forsikring om at jeg ønsker at det kommer noen og ber opp til den siste dansen.
Jeg kan jo ikke gjøre dette selv.
Jeg er ikke der for å trykke på de riktige knappene.

Det er ikke sånn at jeg er klar for å dø i morgen.
Eller i natt.
Hvis jeg gjør det, så er det vel en mening bak det.
Det er heller ikke sånn at jeg tenker på hvordan jeg kommer til å dø og minner meg selv på at den eneste virkelige død er den du dør hver dag ved at du ikke lever. Jeg har en venninne som sammenligner meg som en blanding av viking og pirat, jeg lever som om jeg tror at jeg ender opp i Valhall og er like forberedt som piratene som hadde gullring i øret som skulle fungere som en form for betaling til den som tok seg av liket og sendte det hjem.
Når faren min døde i fjor, så hadde jeg lyst til å gjøre noe.
Finne på noe.
Det var bare det at jeg visste hvordan han var og hva han selv hadde satt pris på.
Det var sånn han fikk det.
Det skulle jo ikke være «mitt» arrangement.

Jeg syns det er litt kult at man kan ha en begravelse som gjenspeiler livet man har levd, og for meg vil det bli litt feil hvis en fremmed prest skal stå og forkynne fra Bibelen.
Jeg går for tapas og øl.
Jeg skal kremeres, men er foreløpig litt usikker på hva jeg kan tenke meg å gjøre med asken. Jeg har for øvrig vært inne på tanken om å kverne opp kroppen min til dyrefor.
Resirkulering.
Jeg er bare ikke helt sikker på om det går an.

Syns du dette er trist lesing?
Jeg syns ikke det og syns det er trist hvis du skulle oppfatte det sånn selv om jeg er klar over at dette ikke er noe som man går rundt og snakker om eller tenker på hele tiden. Jeg er samtidig pragmatisk nok til å innse at jeg egentlig ikke burde bry meg om hva som skjer siden jeg ikke kommer til å få det med meg.
Det er kanskje det triste med det.
Kanskje det er litt trist i form av at det oppleves som en egoistisk handling. Det kan så være, men så er jeg vel egentlig ikke sånn at jeg bryr meg så veldig mye om hva alle andre måtte mene om meg og mitt.
Jeg har planlagt en greie som jeg tror blir bra, men det blir det opp til andre å avgjøre.

Tro meg når jeg sier at det er ganske kult når man først setter i gang med denne planleggingen, kunsten er selvfølgelig at det ikke skal ta helt av samtidig som det er kjipt at man ikke får være der for å se responsen.
Men sånn er det bare.
Man kan jo ikke få med seg alt.

Anbefalte tekster:
Sleng på en ny tier
Musikk på reisen – siste hilsen fra en engel


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s