Drittpakker

Det har blusset opp noen diskusjoner i mediene om dette som handler om drittpakker, det vil si markedsaktiviteter som fokuserer på nedlatenhet mot konkurrentene og mindre fokus på eget budskap.
Her om dagen havnet jeg i noen greier som handler om noe av det samme.

Jeg er kunde av Fjordkraft og syns de har en bra deal som passer mitt strømforbruk. Jeg har benyttet meg av dem i flere år, men etter flytting så overtok jeg avtalen med en annen strømleverandør som jeg valgte å si opp og skiftet tilbake til min foretrukne leverandør. Det gikk ikke så lang tid før jeg ble oppringt av en som ga inntrykk av å være på praksisplass med oppgaven rundt det som på BI-språket kalles «antichurn» og «winback», – hun presenterte en liste med forhåndsprogrammerte spørsmål som ga meg en rekke muligheter til å bekrefte min misnøye.
– «Hva kan vi gjøre annerledes?»
– «Litt seint», svarte jeg kort.
– «Ta godt vare på kundene deres mens dere har dem».
Hun spurte hvem jeg brukte, og når jeg fortalte hvem det var så spurte hun om jeg virkelig synes at de var så mye bedre i et relativt nedlatende tonefall.
Jeg la på.
Men så, – her om dagen gikk jeg inn på et kjøpesenter hvor jeg ble stoppet av en jente på stand som representerte en annen strømleverandør, jeg hadde hav av tid og jenta var litt fin så jeg lot henne snakke.
Noen jenter taper seg når de åpner munnen.
Hun var en av dem.
– «Fjordkraft er ikke bra», begynte hun når jeg hadde fortalt hvem som var min strømleverandør og at jeg var meget godt fornøyd med dem.
– «Og dette fordelsprogrammet deres er bare lureri for å kapre nye kunder …»
Jeg spurte hvorfor hun trodde det, om hun hadde vært kunde selv.
– «Nei», smilte hun.
– «Det er jo noe som alle vet».
– «Alle?»
– «De bruker det for å kapre kunder», gjentok hun.
– «Jeg visste ikke det», svarte jeg.
– «Hvordan kan du si at det er noe som alle vet?»
– «Nå vet du det», svarte hun kort og trakk på skuldrene.
– «Men da kan du ikke si at dette er noe som alle vet når du nå får høre at jeg ikke visste det … du kan ikke bruke et så sterkt stigmatiserende begrep som alle … skjønner du?»
Jeg visste selvfølgelig at jeg hverken kom til å la meg overtale av henne eller la meg forføre til å tro på hva hun snakket om, men jeg var tidlig ute til en avtale og benyttet anledningen til å kvele noen minutter med sadomasochistisk seigpining.
– «Blås i det», forsøkte hun.
– «Det er jo bare en talemåte».
Jeg svarte ikke.
Jeg ventet på fortsettelsen og forsøkte å forestille meg hvordan det kokte i hodet hennes for å finne tilbake til det ferdigpuggede manuset sitt. Hun kikket ned på papirene sine og spurte om jeg visste strømforbruket mitt, det er jo ikke akkurat sånne ting man går rundt og tenker på hele tiden, i hvert fall så er ikke jeg blant dem som har stålkontroll på disse tingene, men jeg fortalte hva jeg pleide å betale i måneden.
Sånn cirka, i hvert fall.
– «Ja», nølte hun.
– «Lite strømforbruk, med andre ord …»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Kjøkkenet mitt er noe som fulgte med leiligheten, så der går det ikke så mye strøm … det lille som suger er et par lamper i stua når mørket utenfor de store vinduene mine forteller at jeg kanskje burde lyse opp litt … TV og PC og telefonladeren … ja, det er vel det».
– «Ikke noe fyring?»
– «Nei», bekreftet jeg.
– «Har sentralfyring og så beholder jeg klærne på til jeg skal legge meg …»
Deretter tastet hun inn det hun regnet med var noe som rimte med mine kw-tall på nettbrettet sitt og fortalte hvor mye jeg ville tjene på å bytte til hennes selskap.
– «Det var jo ikke rare greiene», begynte jeg.
– «Du ser at vi er rimeligere?»
– «Det var jo ikke rare greiene», gjentok jeg.
– «Jeg ser at jeg har brukt opp dette beløpet på den dyrebare tiden jeg har stått sammen med deg», smilte jeg og takket for meg.
Jeg så meg ikke tilbake.
Jeg pleier aldri å gjøre det.
I was not looking back to see if you were looking back to see if I was looking back at you.
Det siste er en digresjon.

Litt senere på dagen ringte det på døra og jeg ble møtt av en superselger fra et alarmselskap som la ut om den fortreffelige arbeidsgiveren sin.
Det skulle han ha.
Han hadde lært manuset sitt.
Jeg fortalte at jeg ikke hadde behov for alarm siden jeg hverken har verdisaker eller problemer med å forsvare meg selv hvis det skulle komme noen som jeg ikke hadde lyst til å ha på besøk.
– «Du har kanskje TV?»
Jeg svarte at jeg hadde TV.
– «Og en PC?»
Jeg nikket.
Jeg kunne sikkert legge til at jeg har et kamera, også.
Jeg lot det være.
Jeg har en ganske god innboforsikring.
Hvis jeg skulle begynne å legge ut om disse tingene så kunne jeg like så godt nevne at jeg har batong under senga og en kniv som enkelte sikkert vil mene ser litt skummel ut på et strategisk viktig sted, byttet den til meg fra en amerikansk kommandosoldat på NATO-øvelse for mange år siden.
Jeg spurte om han hadde lagt merke til at jeg sto med et håndkle rundt livet, jeg var klar for å gå i dusjen når han ringte på og kom til å tenke på at samtalen antageligvis hadde vært litt kulere hvis han hadde byttet rolle med hun som jeg hadde truffet på kjøpesenteret tidligere på dagen. Det er jo samme ulla, studenter som skal provisjonsfinansiere en tilværelse som egentlig ikke er verdt så veldig mye. Det var da han sa at han kunne komme inn og så kunne vi gjøre en rask og uforpliktende avtale før jeg gikk i dusjen. Det var som om tanken på rollebytte med jenta på kjøpesenteret fikk en annen dimensjon.
– «Nei takk», smilte jeg.
– «Dessuten ville jeg nok ha valgt Securitas».
Jeg vet ikke hvorfor jeg egentlig sa det.
Det bare ble sånn.
– «De er ikke noe gode», forsøkte han.
– «De har bare det gamle navnet sitt igjen, og det er det».
Jeg så på han.
Jeg tippet begynnelsen av tjueårene.
Rosa skjorte under den svarte jakka fra alarmselskapet.
Jeg har aldri stolt på menn i rosa skjorter.
Never trust a man in a pink shirt.
– «Du har brukt opp kvota di», smilte jeg og lukket døra.

Hva er det med virksomheter som ikke har så mye annet å fare med at de må snakke nedlatende om sine konkurrenter i patetiske forsøk på å forherlige seg selv?
Jeg hører det samme i politikken.
Jeg hører det samme i min egen arbeidshverdag hvor industrialisering av ansettelsesprosesser og jobbsøkerkurs får folk og fe til å vrenge magesekkene sine i søk etter salgbar argumentasjon.

Jeg var klar for å avslutte dagen da telefonen ringte, jeg hørte kjent lyd i den andre enden som bekreftet at vedkommende ringte fra et callcenter. Denne opplevelsen blir kanskje litt på siden av det som defineres som drittpakker, men jeg tar den med likevel.
Det var en indisk jente som sa at hun ringte fra Microsoft.
Jeg visste at hun ikke ringte fra Microsoft, hun var en «scammer» som kunne fortelle at min egen PC sendte fra seg en del signaler som var tegn på virusinfisering og tydelige behov for oppgraderinger. Det er noe med talemåten til indere, de skal ha kred for å pimpe opp vokabularet sitt men de blir litt morsomme med all denne gæligæligangang-artikulasjonen sin. Jeg har parodiert noen av dem på foredrag og la tungen min sånn at jeg klarte å artikulere på den samme måten, spurte om hun var høyt utdannet siden hun hadde klart å få en så fin jobb hos selveste Microsoft.
Hun sa noe om ett eller annet universitet.
Master Graduate.
Jeg lot som om jeg var imponert og hørte hvordan hun fortalte om denne programvaren som ville løse alle problemene mine.
Jøss, tenkte jeg.
Alle problemene mine.
Jeg spurte hva hun visste om alle problemene mine, men jeg tror ikke hun tok den.
– «All my problems», gjentok jeg og la stemmen i et toneleie som skulle vise hvor imponert jeg var før hun kom seg tilbake på sporet og snakket om noe som jeg ikke skjønte betydningen av, valgte å avbryte henne med å si at jeg virkelig satte pris på at hun ringte til meg, hun var så hyggelig å snakke med og jeg spurte hva hun het. Jeg fikk ikke med meg hva hun svarte, men jeg sa at det var et vakkert navn før jeg spurte om hun var like vakker som navnet og telefonstemmen.
Jeg tror hun begynte å bli litt usikker.
Jeg tror i hvert fall at hun hadde kommet litt bort fra manuset sitt.
Jeg spurte hva hun hadde på seg og spurte om hun likte menn i rosa skjorter.
Hun kunne ikke svare på det.
Det er mulig at hun kunne det, men det kom ikke noe svar fra henne.
Jeg sa at jeg var naken før jeg la til at stemmen hennes gjorde meg skikkelig kåt. Sannheten var at jeg var skikkelig trøtt, men det er liksom ikke like mye «scwung» over en sånn tilstand.
Det var stille i den andre enden, men jeg hørte at hun fremdeles var der.
Deretter var det på tide å komme tilbake til virkeligheten, jeg var klar for å avslutte kvelden siden jeg skulle tidlig opp dagen etter. Det var da jeg sa at jeg hadde mer respekt for jentene som resirkulerer søppel på fyllingen utenfor Mumbai på dagtid og jobber som gledespiker på kvelden.
– «Go home and fuck yourself …»

Barnslig?
Ja, men det er verdt det.
Prøv selv.

Denne teksten kan godt avsluttes med Gandhis syv sosiale dødssynder:
1 – Politikk uten prinsipper
2 – Rikdom uten arbeid
3 – Handel uten moral
4 – Utdanning uten dannelse
5 – Vitenskap uten humanitet
6 – Fornøyelser uten samvittighet
7 – Engasjement uten offer

Denne teksten er for øvrig ikke sponset av Fjordkraft.
Oransje og elektrisk, – her er FOLK & RØVERE


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.


Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s