Måned: februar 2016

Jobbsøkerkurs – definitivt uten innblanding fra NAV

Jeg får en del spørsmål fra jobbsøkere som lurer på om kursene mine driftes for NAV.
Svaret er nei.
Noen ganger får jeg oppfølgingsspørsmål om det kan være subsidierbart fra NAV, og da svarer jeg at jeg ikke vet og at jeg heller ikke vet om det er noen som har stilt spørsmålet til NAV, legger til at jeg ikke tror det siden min erfaring med NAV er at de ikke har peiling på hva de driver med og langt mindre vet hva de bruker penger på, de svir av så utrolig mye av skattebetalernes penger at det ikke er umulig at du kan være heldig å treffe på en saksbehandler som ser sitt snitt til å få deg ut av ledighetskøen, spesielt på denne tiden av året hvor fokus på KPI og MAS risikerer en fokusforskyvning mot tørrvarebudsjettet deres og da skjønner selv den mest indoktrinerte akademiaspiren på praksisplass for en sykmeldt vikar at det kan være smart å vise fram noen nye farger på de gamle excel-arkene sine.

Jeg jobber med privatmarkedet.
Jeg jobber med dem som NAV ikke tør å ta i fordi de ikke vet hvordan de skal ta i dem.
Jeg jobber med dem som har en genuin interesse for hvordan de kan bli bedre til å kommunisere med arbeidsmarkedet og ikke de som tvinges til å finne sin plass på en tiltakskarusell som snurres av saksbehandlere som ikke har peiling på hva de gjør eller hvem de jobber for, hvorfor de i det hele tatt går på jobb og hvorfor de ikke skjønner noe av det som de burde skjønne. Jeg jobber ikke med de som møter opp for å få kursbevis eller de som griner for at de ikke får penger som de er opplært til å tro at de har krav på hvis de ikke møter opp, de som hevder at det er smart å skrive på CV’en sin at de går på jobbsøkerkurs og som tror at alt er bedre enn å vise et hull. Men det betyr ikke at jeg ikke har vært der, også – jeg har hatt NAV som kunde i mange år med store prosjekter som initieres gjennom komplekse anbudsrunder hvor jeg har utviklet og dokumentert kursbeskrivelser på hundre sider som ikke er noe annet enn tull og tøys som bare mennesker som er innavlet gjennom det offentlige byråkratiet forstår seg på. Da er det bedre å jobbe med privatmarkedet hvor jeg treffer seriøse jobbsøkere som ikke måles på noe annet enn hvordan de selv måler sin egen interesse av å komme seg tilbake til arbeidslivet i en jobb som de selv kan sitte i førersetet for å finne fram til, uten innblanding fra saksbehandlere i NAV som ikke har peiling på hva de gjør eller hvem de jobber for, hvorfor de i det hele tatt går på jobb og hvorfor de ikke skjønner noe av det som de burde skjønne.

Nå er årets fire første kurs gjennomført, førti flinke folk har funnet veien hjem og nå skjer det ikke så mye mer før til sommeren. Jeg skal sette opp to nye kurs i juni, og så kan jeg informere om at det blir en helgesamling før sommerferien og to like etter. Hvis du mener at noe av dette er kurstilbud som passer for deg, så sender du en melding som forteller hvorfor du mener at du tror det.

Kursene mine beskrives i egen fane på sidene til Karriereverkstedet, og dette er de eneste kursene som jeg gjennomfører. Jeg oppdager fortsatt at det finnes tiltaksarrangører som finner det for godt å benytte profilen min fra gamle CV-baser i tillegg til at jeg klistres til enkelte sidesprang.

Anbefalte tekster:
Jobbsøkerkurset
Sommerkampus 2016 – definitivt uten mediedekning


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

NAV krever – men kan man kreve noe tilbake?

Jeg kan beskyldes for mye, men tror ikke det finnes så mange som kan beskylde meg for å være imponert over innsatsen til ansatte i NAV som legger mer fokus på systemer enn hvem de egentlig jobber for. Nå er selveste arbeidsministeren ute i VG med en interessant tekst som legger opp til kred for å spikre forslagene som hennes forgjenger lanserte for lenge siden.
Men for all del, – det spiller ingen rolle hvem som scorer.
Hun kan fortelle at mye av regelverket er gått ut på dato, og dette kan bli en artig utfordring for ansatte i NAV som ikke vet hva de skal se etter når de ser på et annet menneske og som ikke viser til andre ferdigheter enn hvordan man skal kopiere gammel moro, – en «kunnskap» som i og for seg er overførbar når de sitter som saksbehandler og fatter vedtak basert på historikk i egne systemer, men dog.

Jeg har ikke tall på hvor mange jobbsøkere jeg treffer som lurer på hva slags folk som jobber i denne institusjonen, mennesker som skal jobbe med mennesker men som ikke er villige til å være tilgjengelig hverken på telefon eller epost og som samtidig får seg til å skylde på systemer når de klager over sin store arbeidsmengde.
Grøss.
Sannheten er at det finnes alt for mange nyutdannede studenter som får praksisplass for å fylle hullene etter sykmeldte vikarer, noen av dem er til og med kvotert inn for å få andre til å tro at det ser litt bedre ut.

Det er interessante tall som legges fram fra SSB og NAV, interessant fordi det kan virke som om sistnevnte gjør hva de kan for å skjule det omstridte faktum med flinke folk som ikke er tellende når de tvinges til å snurre på tiltakskarusellen, tiltak som er initiert og fremtvunget av ansatte i NAV som ikke har erfaring fra det virkelige arbeidslivet og som viser stor mangel på kunnskap om hva som faktisk virker når de pynter kaka med midler til å manipulere ledighetsstatistikken.

Jeg ansatte en systemutvikler for et ledende IT-selskap i forrige uke, en fin fyr som hadde vært arbeidsledig i et par år som følge av en motorsykkelulykke hvor veien tilbake til arbeidslivet ble litt lenger enn han regnet med, mye basert på mennesker som av ulike årsaker har klart å få ansvar for rekrutteringsprosjekter og som er mer fokusert på et hull i CV enn å høre historien hans. Han rakk selvfølgelig å være innom et jobbsøkerkurs i regi av NAV hvor en nisse fant ut at han var «datamann» og sendte han på praksisplass i et kundesenter.
Fint.
Ut av statistikken, ikke sant?
Han er systemutvikler.
Han er nerd.
Han er ikke noe god på dette som handler om å snakke med kunder på telefon.
Han valgte selvfølgelig å si nei, sa ha det bra til NAV og dagpenger og kom over nettsidene mine gjennom en snutt på LinkedIn hvor tilfeldigheter ga rom for en kaffeprat.
En kort historie gjort litt kortere.
Jeg kan presentere lignende historier i lang tid framover, i hvert fall fram til sommeren, sette meg på repeat og på linje med likesinnede karriereskribenter, men lar det være.

Det kan i hvert fall virke som om vår nye arbeidsminister har benyttet den første tiden i sin nye jobb på en god måte når hun allerede drister seg til å gå ut og fortelle hvordan byråkratiet motvirker at folk kommer ut i jobb.
Jeg trekker på flirebåndet når hun bruker et begrep som «ryddesjau».
Det skal du ha, Anniken Hauglie!
Hun ber NAV om å gå kritisk gjennom hele apparatet sitt, og da er det bare å håpe at de snuser litt på organisasjonskartene sine i den samme slengen og ikke bare på systemene.

Det finnes sikkert noen som mener at det blir feil å kalle det for et «krav» at flinke folk skal behandles av folk som vet hva de driver med, men samtidig så oppfatter jeg et begrep som «kritisk suksessfaktor» som alt for bløtt og BI -polert til å passe inn i denne sammenhengen. Begrepet bør kanskje nærme seg noe som ligner på «grunnleggende forutsetning», men det bør vel være lov å håpe at talebarnevaktene i politikken formulerer noen fine setninger til våre folkevalgte av frykt for at politikere skal få lov til å si det som det er og på et språk som får folk til å skjønne hva det betyr.

Anbefalte tekster:
Nye baller i NAV
Tilbake til arbeidslivet med felleslunsj og ballspill
Velkommen til fargespillet
Våroppryddingen har startet
Messing om messer
… eller klikk på NAV i stikkordskyen i bunnen av siden


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Respons og søknadsfrister

Jeg er sikker på at det finnes noen som tror at jeg har brukt hele helgen på å lese mailer fra de som ønsker å få gratistur til Dubai.
Det har jeg ikke.
Jeg skrev en tekst i forrige uke hvor jeg fortalte om et teksthonorar som jeg selv ikke skal benytte meg av, men som tilfaller den som best klarer å formidle hvorfor vedkommende skal få den.
Jeg bestemte meg allerede på fredag morgen.
Gratulerer til Stian som tar med seg kjæresten sin på tur til den arabiske versjonen av Las Vegas for å bekrefte sine fordommer mot organisert hykleri og overfladisk forbruksfanatisme.

Responsen til denne annonseringen har fått meg til å trekke en parallell til jobbsøkere som lurer på dette med søknadsfrister og om det er lurt å søke med en gang, om de skal vente litt eller vente helt til slutt eller om de skal ringe eller banke på døra eller hva.
Jeg skrev ingen søknadsfrist i teksten min.
Jeg skrev bare hvordan jeg ville ha henvendelsen og hva den skulle inneholde, også med visshet om at det finnes søkere som tror at det er mulig å finne «kreative» bakveier. Nå skal det sies at det selvfølgelig finnes noen som lar seg forføre at kreative krumspring, men jeg gjør ikke det.

Det finnes virksomheter som skriver i stillingsannonsene sine at de behandler henvendelsene «fortløpende», og det betyr at du kan gå glipp av hele greia hvis du venter for lenge. På den annen side, så finnes det virksomheter som har mennesker i beslutningsviktige roller som lider av beslutningsvegring og som tror at det kanskje kan dukke opp noen som er litt bedre i morgen eller dagen etter det.
Noen venter så lenge at de som er først ute blir lei av å vente og finner på noe annet.
Det finnes virksomheter som velger å benytte seg av elektroniske rekrutteringsverktøy, noe som i og for seg er helt forkastelig, men de har likevel valgt å bruke det.
Da må du som jobbsøker innfinne deg med det.
Sånn er det bare.
Hvis du skal være med, så heng på.
Det finnes til og med virksomheter som forteller at de bare tar kontakt med søkere som er aktuelle.
Du kan ikke klage og si at du ikke liker det.
Du kan ikke gjøre noe med det.

Det finnes jobbsøkere som analyserer og tenker og tror og grubler og bruker så mye tid på tull og tøys at det til slutt er for sent. De legger alt for mye fokus på hva de tror at de bør skrive i stedet for å skrive det som faller dem inn, noen viser søknadsdokumentene sine til venner og venninner med håp om at de kanskje tenker på den samme måten som den eneste personen i hele verden som kan avgjøre om det er bra eller ikke.
Tull og tøys.
Tenk på det når du responderer.
Tenk på det spontane.
Tenk på følelsen som du får og sett ord på den.
Tenk på deg selv og dine bidrag, men hold deg unna flåsete fjas som «midt i blinken» og at du «ønsker å gjøre en forskjell» eller ser «muligheten til å bruke utdannelsen din» .
Tenk at den som skal lese dette ser etter en som kan utføre jobben.

Jeg fikk for øvrig ikke så mange henvendelser.
Jeg fikk syv meldinger og det rimer med hva jeg selv pleier å si til de som fryder seg over store søkermasser, – det beste tegnet på dårlig rekrutteringskommunikasjon.
To av dem var av det slaget som jeg karakteriserer som sleivspark.
Nå kan det selvfølgelig tenkes at det dukker opp flere meldinger fra de som har brukt tid på å analysere og tro og gruble og tull og tøys.
Sorry, folkens.
Det er for sent.
Det som er interessant, er at jeg fikk to telefoner fra noen som trodde at det kunne være smart å ringe.
Det var det ikke i dette tilfellet.
Husk at det er mottakeren som bestemmer hvordan responsen skal foreligge, som for å sette reglene på en måte, og jeg skrev at jeg ønsket henvendelsene på epost. Men ikke nok med det, – jeg fikk besøk på døra på søndag formiddag fra en jente som fortalte at hun skulle på tur rundt Nøklevann og ønsket å benytte anledningen til å levere «søknaden» personlig. Det første jeg la merke til, var at hun ikke var kledd for en tur rundt Nøklevann. Hun kunne kanskje passert med en påstand om at hun skulle gå til seters for å gjøre seg fet, og i en annen setting i en annen tid så hadde hun kanskje klart å gjøre et inntrykk på meg.

Gode kandidater prøver ikke.
Gode kandidater har det i seg.
Du får kanskje bare en sjanse.
Den må du sette.
Nå.

Livet blir mye deiligere når man køler på med litt funk, her får du MAXWELL med «Ascension»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Studentsamling

Jeg ble invitert til en skole for å snakke om overgangen til det virkelige arbeidslivet, vel og merke fordi jeg ble invitert av en som jeg kjenner godt og ikke fordi jeg ser noen grunn å friske opp lukten av gamle gymsokker. Dette var en greie som passet inn i en større karrieresamling som skolen var med på, og da fikk jeg samtidig lagt inn noen ord om hva jeg mener om sånne som får lov til å leke karriererådgiver for en dag, – veldig mye boller og brus og bling, røkelse og myrra og klatretau og truger og ikke så mye om det virkelige arbeidslivet. Det er kanskje ikke så rart at det finnes så mange som ikke forstår seg på hvordan man kan «lede» denne generasjonen når alt kommer til alt.

Det ble som et superkomprimert jobbsøkerforedrag hvor jeg fokuserte på greiene som tar for seg det som er viktig å vite når du skal ut av den trygge skolebygningen og banke på dørene til ulike virksomheter som du kan tenke deg å jobbe hos.
Det skjer det samme hver gang.
Jeg gremmes av hvordan de har blitt tvangsforet med søknadstekster og CV-maler.
Grøss.
Du er nyutdannet.
Du er i starten av startfasen.
Du har ikke så mye å skrive om, noe som paradoksalt nok ble bekreftet av «karriereveilederen» som hadde oppfordret alle deltagerne til å forhåndslevere CV til gjennomlesing. Noe som for øvrig var fort gjort, de var klin like og utformet fra den samme malen og inneholdt en drøss med adjektiver som lignet mistenkelig på oppsummeringene man finner ved å foreta en rask analyse av det som finnes av ledige stillinger på Finn.
Jeg la dem i søplekassa.
En jente på tredje rad rakk opp hånda og sa at dette var konfidensiell informasjon som burde makuleres.
Jeg sa nei.
Jeg fulgte opp med å si at dette var verdiløse ark som ikke inneholder noe annet enn hva alle kan finne gjennom google.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Hvem har lyst til å komme opp her og fortelle hvem de er og hva de kan og hva de mener at de kan gjøre med det som de tror at de kan?»
Hmm.
Det ble kanskje litt mye på en gang.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Det er ingen som tør å stå fram her i trygge omgivelser og øve på noe som kan være avgjørende i ditt møte med en fremmed?»
Hmm.
Det kom en hånd her og en hånd der, jeg valgte den første og nærmeste, en jente som så ut som en jente som pleide å få det som hun ville og som lignet på en som man ser på disse barene hvor de som tror de er noe møter de som tror de blir noe av å ligge med de som tror de er noe og som antageligvis vil forlate stedet etter tjue minutter hvis det ikke dukket opp en kjekkas som spanderte den første drinken.
Du ser henne om et par år som en fjærflagrende høne i ledertalentkonkurranser.
– «Jeg kan godt si noe», begynte hun.
– «Fint», smilte jeg og trakk til meg to stoler som rekvisitter til det forestående rollespillet.
– «Velkommen», fortsatte jeg og tok henne i hånden, ba henne sette seg ned mens jeg forsøkte å ikke la meg affisere av at hun gjorde seg til for resten av klassekameratene sine.
– «Så», begynte jeg.
– «Hvorfor har du kommet hit i dag?»
Hun så på meg.
Det gikk noen sekunder før hun la hendene foran ansiktet og serverte noen fjortisfraser om at hun ikke var forberedt og at hun kom til å drite seg ut.
Seriøst.
OMG, liksom.
Jeg sa at hun kunne gå tilbake till plassen sin og spurte om det var noen andre som ville forsøke seg, jeg tror nok at hun ble litt fornærmet over at jeg ikke ville leke med henne, var litt heldigere med nestemann og fikk høre historien fra en jente som holdt seg innenfor tid og tema.

Deretter forsøkte jeg å forklare hva jobbsøk handler om.
Forsøkte i hvert fall.
Jeg hadde tjue minutter på meg til å rydde opp i et rot som hadde pågått over flere år.
En utakknemlig jobb, men jeg liker den.
Jeg rakk å legge til at jeg treffer nyutdannede som forteller at de har en CV som bør snakke for seg selv, mennesker som oppfatter seg som «kvalifisert» basert på ord og begreper som de viser at de har kopiert fra andre når de endelig sitter i et møte med et annet menneske. Jeg snakket om ansatte i bemanningsbransjen som av ulike årsaker har påtvunget seg et mandat til enerett på nyansettelser men som ikke klarer å selge noe annet enn tilgang til antikverte CV-baser, HR-konsulenter som har «veldig lyst til å gjøre en forskjell og som er veldig opptatt av mennesker og sånt» men som ikke klarer å lese andre mennesker hvis de ikke kan støtte seg til dokumenter med store kruseduller.
– «Og ikke nok med det», fortsatte jeg.
– «Dere har sikkert hørt hvordan en eller annen nisse har sagt at profesjonelle rekrutteringsmennesker bruker ti sekunder på å vurdere om en CV er bra eller ikke … noe som har blitt en greie som får deg til å legge enda mere trykk på papirene dine …»

Fokus på søknadsdokumenter er bare tull.
Det hjelper ikke å tro at du har en «inngangsbillett» hvis du ikke har noe i lokalet å gjøre.

Hvis jeg får en henvendelse fra en nyutdannet finansberte som søker jobb som virksomhetsanalytiker, så er jeg faktisk ikke så interessert i å vite om hun har jobbet som spinninginstruktør eller negledesigner på fritiden. Jeg er interessert i å vite hvordan hun har tenkt å gå løs på oppgavene som står foran henne i den aktuelle stillingen og hvordan hun skal gjøre seg til en verdifull medarbeider.
Det er det som er interessant.
Alt annet kan du bare glemme.
Jeg valgte å legge til at det finnes virksomheter som liker sånne som kan definere karriereplanene sine, gjerne virkeliggjort fra en HR-rådgiver som vet hvordan hun skal få lagt inn et begrep som «humankapital» så ofte som mulig, men da må du ikke glemme viktigheten av presens og imperfektum. Det er som regel en seriøs grunn til at du er med i en rekrutteringsprosess, og da må du fokusere på den konkrete rollen som du har søkt på og ikke fortelle at du ser den som et springbrett videre, den kommentaren skal du spare på til senere når du trenger å dra en hvit løgn i det påfølgende rekrutteringsprosjektet som du melder deg på.

Du blir ansatt for å gjøre en jobb og ikke for at du kan bruke utdannelsen din, det er overraskende mange som formulerer seg på denne måten i stedet for å finne på noe smart som rimer med rollen.
Her bør du definitivt finne på noe annet å si.
Bruk jeg-form.
Det er du som snakker og ikke papirene fra skolen din, noe som er en vanskelig nøtt å svelge for studieveilederen som forteller til sine håpefulle at skolen deres garanterer deg jobb hvis du skriver navnet med store nok bokstaver.

Hvis du først skal tegne din egen inngangsbillett, så må du holde deg unna tips som handler om kosmetikk og emballasje. Fokuser på innhold og ikke bruk titler og begreper som er uklare for de som ikke har svettet skinkene sine i de samme lesesalene som deg. Du må presentere dine særtrekk og få fram hvilken fordel og gevinst som faller virksomheten til gode hvis de stoler på deg. Da må du få fram det som du har i deg, det som handler om ferdigheter, interesser, følelser, tanker, handlinger og noen andre ting som bare du vet hva er.
Husk at du ansettes fordi du er noe og ikke fordi du forsøker å fremstå som noe.

Gode kandidater prøver ikke.
Gode kandidater har det i seg.

Det som er givende med arrangementer som dette, er bekreftelsen på at talent er oppskrytt. Jeg lar meg i hvert fall ikke imponere av morgendagens helter før de har bevist at de kan noe.

En helt annen ting, – en av tekstene mine ble republisert i et sånt flymagasin rett før jul, hadde nesten glemt hele greia før jeg fikk en velkomstmelding fra et hotell som gleder seg til at jeg kommer. Det er bare det at jeg ikke har lyst til å reise til Dubai, syns det er litt for mye fjas og gjalla og donerer teksthonoraret til den som best klarer å formidle hvorfor vedkommende skal få den.
Avreise 2. april / 8 dager / 2 pax / All Inclusive
– sendes til morten at karriereverkstedet.no

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.


Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken