Måned: mars 2016

Vi kan godt kysse

23:14
Jeg sto på t-baneperrongen og hadde nettopp sett på lystavlen at min bane skulle komme om åtte minutter.
God tid.
Det hadde vært en lang dag på et filmsett, og jeg var relativt sliten. Ikke sliten i fysisk forstand, men sliten på den samme måten som når jeg hadde vært på karrieremesser og fagsamlinger hvor det blir en del tråkking.
Det var da hun kom.
Jeg så henne ikke før hun sto helt ved siden av meg, jeg kjente henne ikke igjen og visste heller ikke om det var meningen at jeg skulle kjenne henne igjen, men hun plasserte seg så tett inntil meg at jeg skjønte at det skulle handle om noe som hun oppfattet som viktig.
Jeg visste ikke.
– «Vær så snill», hvisket hun.
– «Lat som om du kjenner meg».
OK, tenkte jeg.
Jeg vet ikke hvorfor, men den første tanken som for gjennom hodet mitt var at dette var en jente som var ille ute, det var noen som forfulgte henne eller noe som lignet.
Kanskje hun var i skikkelig trøbbel.
Jeg visste ikke.
Jeg hadde spilt skuespill hele dagen, og kunne sikkert ta på meg en ny rolle.
Hjernen tippet midten av trettiårene.
Hjernen var fortsatt aktiv etter en lang dag.
Mørkt hår under en svart strikkelue.
Brune øyne.
Jeg vet ikke om hun var pen eller om hun forventet at jeg skulle mene at hun var pen eller om hun forventet noe i det hele tatt, men jeg hadde fått skryt på dagens filmsett om at jeg sto godt i rollen min. Jeg ga henne en klem og takket for sist, sa at det var fint å se henne igjen og la ikke merke til at vi plutselig sto og holdt hverandre i hendene.
– «Vi kan godt kysse», hvisket hun.
Det var sånn hun sa det.
– «Vi kan godt kysse».
OK, tenkte jeg.
Jeg lot blikket bevege seg bortover perrongen for å se om det var noen som så på oss, om det var noen som fulgte med og om denne «noen» var den som påvirket henne til å ta initiativ til et skuespill.
Kanskje det var skjult kamera.
Kanskje jeg var i ferd med å bli utsatt for ett eller annet tåpelig komplott i en dårlig underholdningsgreie eller om det var en av disse greiene som nye medier liker å iverksette for å sette folket på prøve.
OK, tenkte jeg.
Jeg kysset henne på kinnet og ga henne en klem, fulgte opp med å strekke på kroppen i en bevegelse som muligens ikke sto oppført i hennes manus men som ble tvunget fram fordi jeg følte situasjonen som litt utilpass og fremmed.
– «Er det noe jeg bør vite?»
– «Nei», hvisket hun.
– «Det er fint sånn».
OK, tenkte jeg.
Det er fint sånn.
Det var seks minutter til banen min skulle komme, og jeg lurte på om hun skulle ta den samme banen som meg eller om hun forventet at jeg skulle bli stående å vente på hennes bane og om hun forventet at vi skulle fortsette skuespillet på en alternativ strekning.
Jeg visste ingen ting.
Jeg skjønte ikke så mye, heller.
– «Vi kan godt kysse», gjentok hun og trakk meg inntil seg på en sånn måte at jeg ble litt forundret over grepet, den brå styrken som rant i henne i det hun åpnet munnen over min og hvisket noe som det var umulig å høre.

Det var et godt kyss, ikke det beste i verden, den prisen gikk til en jente som het Amanda og som kysset meg på klassetur i åttende, den første jenta jeg kysset sånn på ordentlig hvor dere som skjønner hva som menes med «ordentlig» skjønner hva jeg mener og dere som ikke skjønner hva jeg mener får gå inn i dere selv, men likevel var dette et godt kyss som varte helt fram til da hun tok et steg tilbake og så på meg med et blikk som vekslet mellom erting og sjenerthet og noe som jeg muligens kunne oppfatte som redsel.
– «Er det noe jeg kan gjøre?»
– «Nei», smilte hun.
– «Det er fint sånn».
OK, tenkte jeg.
Det er fint sånn.
Det kom en t-bane som ikke var den jeg skulle ha.
Det var heller ikke den t-banen som hun skulle ha, men det kan være mulig at det var t-banen til de som skulle se på skuespillet vårt.
– «Det var fint», smilte hun.
– «Takk skal du ha».
– «Jo», smilte jeg tilbake og visste ikke om jeg fortsatt skulle stå i rollen.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det som jeg sa, men det var som om det dukket opp en eller annen indre kraft som fikk meg til å spørre hva hun ville at jeg skulle gjøre nå, om jeg skulle gjøre noe mer eller om det var greit at jeg tok den neste banen som kom.
– «Takk skal du ha», gjentok hun.
– «Nå må jeg gå».

Det er ikke første gangen at en dame går fra meg.
Det er heller ikke første gang at jeg treffer en som er «der» selv om jeg er her, men det som skjedde på perrongen på en helt vanlig onsdagskveld er noe som jeg kan strekke meg til å si meg enig med de som oppfatter at dette ikke var noe som man definerer som «helt vanlig».
– «Det var fint», gjentok hun.
Jeg nikket.
Jeg kjente at denne indre kraften fremdeles gjorde sitt for at jeg følte meg litt sterkere enn jeg hadde følt for noen minutter siden.
Jeg spurte om hun ville ha et ha det-kyss.
Seriøst, hvor tar jeg det fra.
Jeg er sikker på at Amanda ville vært stolt av meg.

Hvis det er noen som så meg på perrongen og som lurer på om jeg har fått meg ny dame, så har jeg ikke det.
Jeg er en god skuespiller.
Jeg lever meg inn i ulike roller, og denne rollen tok jeg ganske bra.
Hun forsvant like fort som hun kom.
Jeg fikk lyst til å fortelle henne noe, ett eller annet som ikke nødvendigvis var sant men som jeg kunne finne på der og da for å strekke rollen med noe som enkelte kan tolke som kunstneriske friheter.
Jeg fulgte henne med blikket, forsøkte å få med meg noen detaljer.
Lave sko.
Svarte med snøring.
Grå ullsokker som var rullet sammen over anklene som var rammet inn av svarte strømpebukser som strakk seg helt opp til det korte skjørtet.
Lyseblå boblejakke og den svarte lua på toppen.
Brune øyne.
Jeg tror i hvert fall at de var brune, og nå så de en helt annen vei. Hun snudde seg ikke tilbake for å se om jeg så på henne for at hun kunne se at jeg så at hun snudde seg tilbake.
T-banen kom.
Pass for dørene.
Dørene lukkes.
Jeg var innenfor.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Av og til kommer det en tekst som handler om noe helt annet.
Dette er en av dem …


.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Jeg jobber med casting til arbeidslivet

– «Jeg har sluttet å si at jeg jobber med rekruttering».
Det var sånn jeg sa det.
– «Jeg har sluttet å si at jeg jobber med rekruttering».
Jeg la til at jeg er lei av å bli identifisert som en av de mange rekrutteringskonsulentene som tror at ansettelse av riktig person handler om kvalitetssikrede prosesser og tester og verktøy og analyser og en drøss med fjas som gjør «jakten på den beste kandidaten» mye vanskeligere enn det egentlig er.
– «Jeg har gått over til å kalle det for casting til arbeidslivet», fortsatte jeg.
– «Noen vil sikkert si at det handler om det samme … at det bare blir som et fjasete ordspill, men greia er at jeg kutter ut det meste av alt maset som alt for mange messer om når de påstår at de er flinke til å identifisere og kvalifisere den grå kandidatmassen sin når de i virkeligheten ikke sier noe annet enn lange setninger som skal forsvare en feit faktura … jeg sier det så enkelt som at jeg finner et menneske som ligner på den som passer til rollen, og det er ikke vanskeligere enn det … er du med?»
Han nikket.
Jeg regnet med at han var med.

Jeg finner den som passer inn basert på vissheten om at kvalifikasjoner og egenskaper ikke kan vurderes isolert, men i forhold til verdi og kultur, omstendigheter og omgivelser.

Jeg nevner det på de fleste steder hvor jeg ferdes, – man må være åpen i møte med nye mennesker for å skape sine egne referanser og nye muligheter. Man vet aldri hvem man treffer og om den man treffer er en som kan ha behov for en som deg eller som er en som kjenner en som har et behov for en som deg. Denne gangen hadde jeg tilbrakt en lang dag som statist på et filmsett hvor jeg kom i snakk med en fyr som så etter en som meg. Han jobbet egentlig med noe helt annet, han var IT-sjef, men i likhet med meg så syns han det er kult med litt alternativ avveksling i fritiden.

Det begynte i fjor sommer, jeg har en venninne som jobber med å finne menneskene som passer til de ulike rollene som du ser på TV og kino.
Vi jobber nesten med det samme.
Nesten?
Jeg er egentlig litt usikker på om jeg bør legge inn «nesten», og vil heller påstå at vi jobber med det samme bortsett fra at hun jobber med film og jeg jobber med arbeidslivet. Den gangen var jeg bare med for å se hvordan hun hadde det på jobben sin, men etter det har det dukket opp noen roller her og der.
Du ser meg i bakgrunnen.
Jeg er en lege som går bortover en korridor med legefrakk og hvite crocs.
Jeg er en sivil politispaner som henger på et gatehjørne og kikker på horer og dopselgere.
Jeg er en politiker som blir intervjuet av en journalist.
Jeg er en småbarnspappa som står med ryggen til og skjærer brødskiver.
Jeg er en lagerarbeider som ruller en pall med tomme esker.
Jeg er budbilsjåføren som møter hovedpersonen i resepsjonen og leverer fra meg en stor konvolutt.
Denne gangen var jeg på sykehus, jeg lå i senga og leste en bok mens en kjent skuespiller lå i sengen ved siden av. Det er lange dager, men det er morsomme dager for sånne som skjønner betydningen av å være åpen i møte med nye mennesker og nye omgivelser.

Når du treffer mennesker som jobber med bemanning eller rekruttering, så bør du legge merke til hvordan de snakker om arbeidet sitt. Hvis det er mange ord som flytter fokus fra hva det egentlig handler om, så bør du i bunn og grunn holde deg unna.

Rekruttering er ikke hokus pokus, og de som sier at det er det er som regel de samme som sliter med å finne andre argumenter for hvorfor de mener at det er de som er best.
Rekruttering går fint uten verktøy.
Det handler om å bruke hue.
De som ikke vet hvordan de gjør det, er ganske lett å overtale av sånne som tjener pengene sine på å holde kjeft om at de vet at vedkommende ikke har peiling.
Det er bare å kjøpe inn noen lisenser på verktøyene våre, så ordner det seg.
Det er fritt fram.
Boksen går.

Men for all del, – når det har gått så langt at til og med forskere og vitenskapsmenn hiver seg på og forteller hvor jævlig vanskelig det er i sin iver etter å forherlige seg selv og sitt, så er det lett å lene seg tilbake og tro at det er sånn det er og at det er sånn det skal være. Jeg nevner i det fleste fora som jeg frekventerer at jeg syns oppriktig synd på jobbsøkere som fylles opp med så mye piss at de svetter gult, sånne som tvinges til å tolke tvangstanker fra de som tjener pengene sine på å underbygge valgte sannheter.

– «Casting til arbeidslivet», nikket han.
– «Det høres ut som om vi skal snakke sammen i en annen setting … er du med?»
Det var min tur til å nikke.
Det var min tur til å vise at jeg var med.
– «Jeg har ikke tall på hvor mange henvendelser jeg får fra sånne som forsøker å selge seg inn til oss med sin fortreffelighet», fortsatte han.
– «Senest i forrige uke tok jeg meg tid til et møte med to jenter som hadde lest seg opp på nettsidene våre og som virket ganske oppegående på telefonen … jeg var rimelig stressa, ikke sant … tenkte at dette kunne være noe, men vel møtt så virket det som om de trodde at fiberen vår er spiselig … kan du tenke deg».

Liten digresjon på tampen, – jeg var på et annet filmsett i forrige uke hvor det var en berte som jobbet hos en kursleverandør som flesket til med en bestilling på tjue jobbsøkerbøker.
Det hastet.
Alt haster, ikke sant.
Jeg har følgelig valgt å republisere «Den ultimate jobbsøkerboken» som paperback, og det betyr at både produksjonstid og produksjonskostnaden er redusert.
Måtte bare nevne det.

Hvis du skjønner deg på linken mellom denne teksten og dagens musikksnutt, så er du med i trekningen om en langhelg til vårsolen i Barcelona torsdag 28.april – søndag 1. mai.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Innspill og peptalk til deg som er jobbsøker

De som kjenner meg og mitt vet at jeg pleier å si at det ikke er noe som heter «riktig» eller «galt» i jobbsøkerprosesser. Det handler minst like mye om tilfeldigheter og omstendigheter og noen andre ting som det ikke er så lett å skjønne seg på.
Sånn er det bare.
Jeg snakker en del om dette på jobbsøkerkursene mine, noe av det som handler om alle formaningene som kommer fra sånne som kanskje burde jobbe med noe helt annet og ikke minst de som presenterer «tips» som det er lett å skjønne at de legger ut med håp om en eller annen form for egen vinning.
Nok om det.
Jeg har imidlertid noen innspill som det kan være greit å tenke over, – deler dem i plenum som en uformell liste med nyttige hjelpepunkter i jobbsøkerprosesser:

  • Jobbsøk handler om en ting, og det er å formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan.

  • En god jobbsøker skiller seg ut fordi vedkommende formidler opplysninger som er interessante for mottakeren.

  • Dine kvalifikasjoner og egenskaper blir ikke vurdert isolert, men i forhold til verdi og kultur, rammebetingelser og strategi.

  • Søknadspapirer snakker ikke for seg selv.

  • Det finnes bare ett menneske i hele verden som kan si noe om din henvendelse er god eller ikke, og det er vedkommende som skal ansette en som du mener ligner på deg selv.
    Her og nå.

  • Vis at du kan faget ditt.
    Vis at du er glad i faget ditt.
    Vis at du er deg selv, og skap ditt eget varemerke.
    Hvis det ikke er godt nok til å få jobben, så skal du være glad til.
    Hvis du ikke klarer å være deg selv, så skal du i hvert fall ikke forsøke å vise at du er en annen.

  • Hvis du legger fokus på å gjøre et godt inntrykk, kan tiltaket bli til et mål i seg selv og det er ikke bra.

  • Vær åpen i møte med nye mennesker for å skape dine egne referanser.

  • Du må aldri slippe initiativet og eierskapet til din egen prosess.

  • Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.

– og til dere som gruer dere til å møte opp på jobbintervju:
Ikke gjør det.
Du skal glede deg.
Du skal vite at de som skal møte deg gjør det samme.

Peptalk til deg selv:
Jeg kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er jeg her og det er nå det gjelder.

God kontroll handler om hvor godt jeg står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis jeg mister det.

Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.
Det skal jeg få til.


Anbefalte tekster:
Tips til jobbsøkere som skal banke på dører
Jobbsøkertips – Unngå søknadstabbene!
Jobbsøkertips – Unngå søknadstabbene del 2
Jobbsøkertips – Ikke glem bonusmateriellet
Jobbsøkertips – Lag dine egne referanser
Jobbsøkertips – Ikke la andre gjøre det du må gjøre selv
Jobbsøkertips – Hold deg unna HR-folkene!
Jobbsøkertips – Høy aktivitet måles ikke i antall prosesser


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Med flagget på brystet

Det er siste kvelden på hotellet i Østerrike, – jeg er på en europeisk samling hvor en samarbeidspartner har trommet sammen en gruppe som jobber med det som på nynorsk kalles Talent Acquisition, det vil si at vi spiller inn kandidater fra våre respektive hjemland til rekrutteringsprosjekter som dekker kriteriene til virksomhetens planlagte rekrutteringsprosjekter, en artig greie når man digger rekrutteringskommunikasjon og følelsen av at vi representerer landet vårt. Vi sitter faktisk med flagget på brystet når vi deler erfaring og kunnskap, men jeg er ikke den eneste som «tar en for fellesskapet» når jeg deler referanser fra det norske kandidatmarkedet som rimelig grått og kjedelig.
Det er derfor jeg er samarbeidspartner.
Jeg finner fargene.
Og bare så det er sagt, – det handler ikke om rødt, hvitt og blått …

Latteren sitter løst når jeg snakker om kandidater som tvinger seg på kurs med tro på at de skal lære seg hvordan de skal lage søknadsdokumenter som får dem til å skille seg ut, leser selvhjelpslitteratur og lytter til naboens datter i håp om å bli oppdaget av sånne som meg, voksne mennesker som lurer på om de skal smile på et bilde eller ikke og om det er lurt å ha bilde i det hele tatt, – i den sammenheng skal jeg ikke skryte på meg en påstand om at jeg viser til «fakta» basert på forskning og statistikk og undersøkelser og sånne ting, men det viser seg ofte at de som er usikker på dette med bilde på antikverte søknadsdokumenter er de samme som stiller seg tvilende til hva de bør ha på seg i et intervju.
Kan du tenke deg.
På den annen side, er det derfor det finnes jobb for oss som finner glede av å jobbe med disse tingene.
Vi finner de som vet bedre.
Vi finner de som tør å være seg selv og som stoler på at det er det eneste riktige.

Jeg skrev en tekst for ikke så lenge siden som handlet om en annen samling, en som ligner men som var hos en annen aktør hvor vi trakk fram LinkedIn som et eksempel på en arena som er på god vei til å samle folk som får seg til å presentere seg som noe annet enn hva som rimer med virkeligheten. Nå fikk jeg en forespørsel fra en svenske som hadde sett at jeg har en CEO i LinkedIn-nettverket mitt, nå skal det sies at jeg har flere av dem, men han refererte til en spesiell som jeg ikke kan huske å ha hatt så mye med å gjøre på en stund.
Samme det.
Han spurte om jeg hadde noe å melde, som en slags uformell referanse, det er sånn vi jobber og det er sånn vi finner de riktige fargene. Vi stoler nok på hverandre til å vite at vi forventer ærlige og direkte tilbakemeldinger basert på våre egne oppfattelser, – når du er har vært arbeidsledig lenge og finner ut at den raskeste veien tilbake til arbeidslivet er å starte et enkeltmannsforetak, så kaller du deg ikke CEO.
Sorry, men det blir for dumt.
Like dumt som Managing Director.
Jeg er sikker på at de som står på utsiden av denne gruppen vil oppfatte oss som rimelig rå og brutale i vår omgang med kandidatmarkedet, bortsett fra de som ber oss om hjelp til å finne dette riktige mennesket som de savner i sin bedrift, denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.
De heier.
De skjønner at det er denne rå og brutale ærligheten som kveler flåsete framsnakking, noe som er tøft å melde når man representerer et land med et arbeidsliv som forsøker å fremstå som så jævlig rettferdig.

Jeg er god til å blande fargene mine når jeg lager fine bilder, og strekker den så langt som å si at en kandidat som ramler ut i onboarding ( – grusomt begrep) eller trenger en drøss av kurs for å finne ut hvorfor de møter opp på jobben, er en feilansettelse. Gruppen vår har for øvrig en botkasse som fylles opp ved feilansettelser, og lista ligger der den skal ligge for alle.
Botkassa er for øvrig tom, og noen vil sikkert si at det går på bekostning av kandidatopplevelser.
Det gjør det ikke, og det er enkelt når man ikke ser poenget med store søkermasser.
Vi er flinke.
Vi er jo på landslaget …

Anbefalte tekster:
Vær den beste utgaven av deg selv
Rekrutteringsprat med den grønne fe

Jeg nyter en kald boks med Scwechater, – selv om jeg er sliten og trøtt så trenger jeg noe godt å sove på.
Du få ULTRAVOX med «Vienna»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken