Rekrutteringsprat med den grønne fe

Vi sitter under varmelampene i en bakgård i Praha, det er første gangen hun smaker på absint, dette grønnskimrende brennevinet, bohemenes favoritt, hun har nettopp fortalt at hun forsøker å søke følelsen av tulipaner som stryker mot huden, akkurat sånn som Oscar Wilde beskriver det fra den tiden han satt og nippet mellom skribleriene sine, men like etterpå forteller hun at hun ikke kjente så mye til det bortsett fra at hun kjente at det smakte godt.

Vi har lunsjpause fra en konferanse hvor jeg har snakket om de tingene som jeg liker å snakke om når det handler om rekrutteringsprosjekter, det som handler om oss som skjønner poenget med trynefaktor og hva som skjer når man har mer fokus på prosess enn resultat. Det er ikke ofte jeg har med meg nisse på lasset, jeg er kjent for å pakke smart og pakke lite, men jeg fikk gehør for å flette inn en ekstra bolk som handler om hvordan vi har benyttet oss av mystery applicants for å avdekke hva som skjer når mennesker som av ulike årsaker får lov til å ta ansvar for ansettelser bekrefter sin manglende kunnskap med vås og verktøy.
– «Den grønne fe», smilte jeg.
– «Jeg?»
– «Nei», rettet jeg.
– «Absint blir kalt for den grønne fe … det sies at det er på grunn av fargen og de psykoaktive effektene … men når du sier det, så må du gjerne identifisere deg som den grønne fe i den sammenhengen som du snart skal snakke om».
– «Herlig», nikket hun og rettet seg litt opp, hun pleide å gjøre det når hun så eller hørte noe som fenget, som om det skjedde noe med ansiktet hennes, hun fikk et sånt uttrykk som forplantet seg gjennom hele kroppen og som førte til at hun gjorde denne bevegelsen som fikk henne til å strekke seg ut og opp.
Hun har alltid vært sånn.
I hvert fall så lenge jeg har kjent henne.
– «Bør kanskje ha på meg denne», fortsatte hun og lot fingrene leke med glidelåsen i den grønne jakka, strakk seg bakover og lukket øynene mot den lysegrå himmelen som for å skjerpe sansene til den kommende presentasjonen av hvordan hun gikk inn i forskjellige roller som var manusprogrammert fra mennesker som ikke vet hvordan de nyter varer som ikke har ferdigkopierte innholdsdeklarasjoner.

Vi hadde snakket om hvor vanskelig det er å bli profet i eget land, et ganske godt uttrykk som egentlig har sitt opphav fra Bibelen – Lukas 4:24 – og som kan brukes i mange sammenhenger. Nå har jeg klippet snor i Praha og åpnet et jobbsøkersenter for de som står på utsiden av arbeidsmarkedet, de som vil over til noe annet og de som vil snakke med flinke folk som vet hvordan man bruker kreative virkemidler for å hjelpe andre mot gode valg som bedre treffer mulighetene og ikke minst forutsetningene. Det som er litt rart, sånn sett i ettertid, er hvordan viljen til å forstå komplekse budskap er mye sterkere gjennom brutal korthet og rå materie.
Ikke som i Norge, med andre ord.
Det begynner å bli ganske mange år siden jeg forsøkte å komme i dialog med NAV for å tilby min erfaring og kunnskap til å etablere noe lignende, ikke nødvendigvis som konkurrent til alle tiltaksarrangørene som de svir av så utrolig mange penger på, men mer som en møteplass for flinke folk som ønsker profesjonelle samtaler med mennesker som har erfaring fra den virkelige verden i stedet for å bli henvist til en sosialkurator som messer om antikverte søknadsdokumenter og viktigheten av å tenke positivt.
Nei.
Det har vi ikke behov for.
Men du må gjerne prøve.
Det var sånn hun sa det.
Du må gjerne prøve.
Deretter la hun ut om prosessbeskrivelser med pedagogiske opplegg og rammeverk, tiltaksplaner og en drøss med akademisk sosionompjatt som minnet meg på en annen tid i en annen rolle hvor det var forventet at man skulle stille på dugnad for å klippe til tekster på toognitti sider i anbudsdokumenter som skal inn i ringpermer som helst bør være i en kul farge så den skiller seg ut for alle vet jo at det er viktig å skille seg ut. Det var ingen som spurte om det i det hele tatt var noen som leste dette, men alle syns det så bra ut fordi det er sånn det skal være.
Jeg sa nei.
Jeg gidder ikke prøve.
Hun skjønte ikke en dritt av hva jeg snakket om og svarte bare med de eneste setningene som hun kunne.

Noen år senere sitter jeg under varmelampene i en bakgård i Praha, drikker grønt brennevin og tsjekkisk sjarm fra Prazacka, jeg har fått logo på en gammel bygning og en setning i firmabrosjyren til samarbeidspartneren min som forteller om bidrag med referanser til det norske arbeidslivet.
Den siste tar jeg for laget.
Jeg innrømmer at jeg ikke har fortalt at det ikke er rom for slike ting i hjemlandet mitt.
– «Men du», fortatte jeg.
– «Er du klar?»
– «Så klar som jeg kan få blitt», smilte hun og jeg trodde på henne, trenger ikke verktøy for å predikere adferd når man skjønner hvordan man leser andre mennesker.
– «Skal vi gå?»
– «Hvor mye er klokka?»
– «Ti på …»

Anbefalte tekster:
Komprimering av jobbsøkerkurs
Pozdravy z Prahy

Du får musikk fra Praha, – her er COLORFACTORY med «It’s Always You»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s