Hvordan vil du «forsvare» et hvileår?

Vi sitter under varmelampene i en bakgård i Praha, dagen går mot slutten og avsluttes med tsjekkisk sjarm fra Prazacka. Praha er kjent som «bohemenes hovedstad», og jeg har truffet en fyr på en karrieresamling som jeg kan tenke meg å trekke inn som samarbeidspartner i et nytt karrieresenter.
– «Nja», smilte han.
– «Det finnes sikkert noen som vil definere meg som en bohem».
Han har nettopp delt en historie som inneholder noen referanser til min egen tilværelse, han har solgt seg ut av en virksomhet og satt seg selv i hvilemodus.
– «Jeg gikk lei», fortsatte han.
– «Jeg gikk lei av det samme dag ut og dag inn, og kom til et punkt hvor jeg ble sittende og vurdere mitt videre yrkesvalg … du vet, den delen hvor jeg vurderer hva som er overførbart til noe annet … den delen som det vil være vanskelig å snakke om for mennesker som deg som henger seg opp i gammel moro og et hull i en CV».
– «Jeg vil da aldri henge meg opp i et hull i en CV», svarte jeg kort.
– «Det handler jo bare om hvordan du presenterer det?»
– «Jo», nikket han.
– «Men det er ikke så lett å fortelle at man ikke har gjort noe?»
– «Du har fortalt hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du kan», begynte jeg.
– «Det er essensen i hele jobbsøkerprosessen og det er derfor jeg snakker med deg … nå finnes det mange måter å formidle dette på, men du forteller det som det er og det er jo den eneste måten å fortelle det på … vel og merke hvis du er lojal mot deg selv og din historie, og det er jo det viktigste».
– «Jeg hører hva du sier», fortsatte han og tok en slurk av det slanke ølglasset, slikket litt skum fra leppene og fisket opp røykpakken fra lommen sin.
– «Men la oss si at jeg søker på en annen jobb hvor den som sitter i den andre enden henger seg opp i dette … ja, dette hullet … for det er jo et hull, ikke sant … da får jeg antageligvis ikke muligheten til å komme fram og fortelle det som jeg nå har fortalt til deg, ikke sant».
– «Prater du om søknadsdokumenter?»
– «Ja».
– «Du skriver i tidsintervallet i din CV som bekrefter at du ikke er i jobb?»
– «Ja».
– «Hva skriver du?»
– «Jeg har skrevet om hva jeg har gjort fram til nå», nølte han.
– «Men fram til nå blir jo … hvordan skal jeg si det, fram til nå blir avsluttet med denne tiden for nesten et år siden og den som leser det vil se at jeg ikke har gjort noe … at jeg ikke har vært i jobb, mener jeg … jeg har reist rundt og opplevd mange spennende land og mange spennende mennesker … opplevelser … minner … kall det hva du vil».
Jeg nikket.
Jeg tok en slurk og så på at han fyrte opp siggen, tok to raske trekk og blåste grå røyk som snirklet seg mot den mørke himmelen som spindelvev før det løste seg opp til ingenting.
– «Jeg er jo ikke jobbsøker», fortsatte han.
– «Eller … jeg er jo det, men ikke jobbsøker på den samme måten som mange jobbsøkere vil sammenligne seg med … jeg har ikke mistet jobben min eller studert noe fjas som ikke kan brukes til noe i arbeidslivet … jeg har valgt å slutte og har brukt tiden på noe annet … ha, jeg er sikker på at det finnes noen som vil si at jeg har digget meg selv».
– «Og hva er galt med det?»
– «Galt?»
– «Ja», smilte jeg og trakk på skuldrene.
– «Hvis du har anledning til noe sånt, så er det noe som man kan oppfatte som et privilegium … jeg er sikker på at det finnes mange mennesker på den andre siden av rekrutteringsprosessene dine som vil være misunnelige».
– «Misunnelige», flirte han.
– «Det er jo også en måte å si det på …»
– «Jeg vet om mange», fortsatte jeg.
– «Men det forutsetter at du formidler det på den måten som du har gjort det på, det er dette som blir utfordringen din i forhold til eventuelle andre prosesser … eller sagt på en annen måte, så er det den som sitter på den andre siden av rekrutteringsprosessen din som får en utfordring … litt vanskelig å si det på en annen måte enn at det er noen andre som tar eierskap i andres verdier».
Han nikket.
Han tenkte.
Det så i hvert fall sånn ut.
Han spilte rollen som bohem og han spilte den godt.
Jeg så hvordan han ble sittende og blåse i stillhet før han kom til det siste trekket og krøllet sneipen i askebegeret.
– «Du sa en interessant ting på foredraget ditt i dag», begynte han.
– «Når du snakket om dette med hull i CV … hvordan var det du sa det … det er ditt hull?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Det er sånn jeg sier det, og det er fordi det er sånn jeg ønsker at man skal beskrive det, vel og merke hvis man først skal snakke om det og uavhengig av hva som har boret det opp … kunsten er å formidle hva man faktisk har gjort og hva dette eventuelt har gjort med deg … påvirket deg … husk at jeg treffer veldig mange jobbsøkere som henger seg opp i denne tvangstanken om at det er farlig med hull i CV, farlig fordi det finnes alt for mange der ute som leser seg blinde på alt annet enn det som de egentlig skal lese … det er ikke så lenge siden jeg leste en tekst hvor det var en nisse som ble presentert som rekrutteringsansvarlig i en stor bedrift i Norge som fortalte at det første han så etter i søknadsdokumenter var skrivefeil og at det dummeste man kunne gjøre var å la det være et hull … jeg blir ikke lenger overrasket over dårlige karrieretips fra mennesker som egentlig burde jobbe med noe helt annet, men du må være klar over at du vil møte noen av dem og da er det din jobb å bringe dem tilbake til virkeligheten og spore dialogen mot det eneste som virkelig betyr noe … er du med?»
Han nikket.
Han tenkte.
Det så i hvert fall sånn ut.
– «Hvileår?»
– «Nei», nølte jeg og tok den siste slurken, kikket mot jenta som ryddet bordene i den andre enden og håpet at hun ville se hit så jeg kunne be om en ny runde.
– «Hvileår høres ut som … jeg vet ikke, men det er noe med dette begrepet som kan oppfattes som noe helt annet … du er fortsatt på søknadsdokumenter, ikke sant?»
– «Ja …»
– «Det som er litt kjipt», fortsatte jeg.
– «Vi som ikke bryr oss om hverken huller eller feilskjær eller kall det hva du vil … vi som er opptatt av å finne ut hva kandidatene faktisk kan og hvordan de bruker det som de kan og som klarer å lese mennesker der hvor andre benytter seg av verktøy for å skjule at de ikke ønsker å bruke tiden sin på å finne ut av det … vi får ofte en utfordring når vi skal sette oss inn i situasjonen til de som ikke skjønner seg på dette … jeg skal ikke si at jeg er svar skyldig, men la meg få komme tilbake til deg».
Han nikket, tok den siste slurken med tsjekkisk sjarm og lente seg tilbake i tankemodus.
Jeg lurte på om han tenkte det samme som meg, jenta som ryddet bordene sto ved siden av meg, hun hadde sett meg i sideblikket og visste at det var noe på gang.
– «Piva?»
– «Prosím».

Jeg er kjent for å være rimelig direkte i både skrift og tale, og vet at det finnes noen som strekker den litt lenger og kaller det for rå brutalitet.
Jeg kaller det for virkelighet, og virkeligheten kan være både rå og brutal.
Jeg vet at det finnes noen som oppfatter det som enkelt og naivt, men jeg mener at det handler om å være åpen og ærlig og ikke minst trygg på historien sin. Det handler om noe som man kanskje bør øve på, ikke som et manus – fy fy – men mer som en greie som gjør at det etter hvert blir helt naturlig å snakke om det. Dersom du tåler det selv, så skal ikke du lide for at personen på den andre siden av rekrutteringsprosessen ikke skjønner at livet dreier seg om ganske mye annet enn hva som er innenfor deres egen boble.
Sånn er det bare.
Søk på en annen jobb.

Du får musikk fra Praha, – her er NOVEMBER 2ND med «Cut Up»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

2 comments

  1. God tekst, og jeg liker spesielt at du skriver «forsvare» og ikke «forklare» i overskriften siden det virker som om nettopp dette med å forsvare denne tiden er noe som fremtvinges av de som henger seg opp i hull og annet og alt bortsett fra det som det handler om.

    Jeg skal for øvrig til Praha i påsken :)
    Gleder meg!

    Astrid

    Lik

  2. Jo lengre jeg har vært uten jobb, jo mer ser jeg verdien i livet som kompetansestasjon.

    Som arbeidstaker var arbeidslivet alt og livet utenfor jobb noe svakt. Nå ser jeg bedre hva livet utenfor arbeidslivet gir av unik kompetanse. DET skulle jeg ønske arbeidsgivere hadde større innsikt i. Spesielt i bransjer som jobber direkte med mennesker er det vanskelig å forstå at et år utenfor arbeidslivet ikke skulle ses på som en fordel i konkurranse om den beste arbeidskraften.

    Det viktige her er hvordan «friåret» brukes, ikke bare årets innhold, men hva det kommer ut av det av indre trygghet og hva det nå er, at en slutter å skamme seg og begynner å se verdien i det. Tenker jeg.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s