Med flagget på brystet

Det er siste kvelden på hotellet i Østerrike, – jeg er på en europeisk samling hvor en samarbeidspartner har trommet sammen en gruppe som jobber med det som på nynorsk kalles Talent Acquisition, det vil si at vi spiller inn kandidater fra våre respektive hjemland til rekrutteringsprosjekter som dekker kriteriene til virksomhetens planlagte rekrutteringsprosjekter, en artig greie når man digger rekrutteringskommunikasjon og følelsen av at vi representerer landet vårt. Vi sitter faktisk med flagget på brystet når vi deler erfaring og kunnskap, men jeg er ikke den eneste som «tar en for fellesskapet» når jeg deler referanser fra det norske kandidatmarkedet som rimelig grått og kjedelig.
Det er derfor jeg er samarbeidspartner.
Jeg finner fargene.
Og bare så det er sagt, – det handler ikke om rødt, hvitt og blått …

Latteren sitter løst når jeg snakker om kandidater som tvinger seg på kurs med tro på at de skal lære seg hvordan de skal lage søknadsdokumenter som får dem til å skille seg ut, leser selvhjelpslitteratur og lytter til naboens datter i håp om å bli oppdaget av sånne som meg, voksne mennesker som lurer på om de skal smile på et bilde eller ikke og om det er lurt å ha bilde i det hele tatt, – i den sammenheng skal jeg ikke skryte på meg en påstand om at jeg viser til «fakta» basert på forskning og statistikk og undersøkelser og sånne ting, men det viser seg ofte at de som er usikker på dette med bilde på antikverte søknadsdokumenter er de samme som stiller seg tvilende til hva de bør ha på seg i et intervju.
Kan du tenke deg.
På den annen side, er det derfor det finnes jobb for oss som finner glede av å jobbe med disse tingene.
Vi finner de som vet bedre.
Vi finner de som tør å være seg selv og som stoler på at det er det eneste riktige.

Jeg skrev en tekst for ikke så lenge siden som handlet om en annen samling, en som ligner men som var hos en annen aktør hvor vi trakk fram LinkedIn som et eksempel på en arena som er på god vei til å samle folk som får seg til å presentere seg som noe annet enn hva som rimer med virkeligheten. Nå fikk jeg en forespørsel fra en svenske som hadde sett at jeg har en CEO i LinkedIn-nettverket mitt, nå skal det sies at jeg har flere av dem, men han refererte til en spesiell som jeg ikke kan huske å ha hatt så mye med å gjøre på en stund.
Samme det.
Han spurte om jeg hadde noe å melde, som en slags uformell referanse, det er sånn vi jobber og det er sånn vi finner de riktige fargene. Vi stoler nok på hverandre til å vite at vi forventer ærlige og direkte tilbakemeldinger basert på våre egne oppfattelser, – når du er har vært arbeidsledig lenge og finner ut at den raskeste veien tilbake til arbeidslivet er å starte et enkeltmannsforetak, så kaller du deg ikke CEO.
Sorry, men det blir for dumt.
Like dumt som Managing Director.
Jeg er sikker på at de som står på utsiden av denne gruppen vil oppfatte oss som rimelig rå og brutale i vår omgang med kandidatmarkedet, bortsett fra de som ber oss om hjelp til å finne dette riktige mennesket som de savner i sin bedrift, denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.
De heier.
De skjønner at det er denne rå og brutale ærligheten som kveler flåsete framsnakking, noe som er tøft å melde når man representerer et land med et arbeidsliv som forsøker å fremstå som så jævlig rettferdig.

Jeg er god til å blande fargene mine når jeg lager fine bilder, og strekker den så langt som å si at en kandidat som ramler ut i onboarding ( – grusomt begrep) eller trenger en drøss av kurs for å finne ut hvorfor de møter opp på jobben, er en feilansettelse. Gruppen vår har for øvrig en botkasse som fylles opp ved feilansettelser, og lista ligger der den skal ligge for alle.
Botkassa er for øvrig tom, og noen vil sikkert si at det går på bekostning av kandidatopplevelser.
Det gjør det ikke, og det er enkelt når man ikke ser poenget med store søkermasser.
Vi er flinke.
Vi er jo på landslaget …

Anbefalte tekster:
Vær den beste utgaven av deg selv
Rekrutteringsprat med den grønne fe

Jeg nyter en kald boks med Scwechater, – selv om jeg er sliten og trøtt så trenger jeg noe godt å sove på.
Du få ULTRAVOX med «Vienna»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s